Meninger

Hva bestefar lærte meg

  • Kjetil Østli
    Forfatter
En junkie eller en tiggende rom som viser seg å være grei? Herregud, så sterkt! Det er som om vi lengter etter godhet, skriver Kjetil Østli.

Bestefar var en totalt ukjent, veldig gammel mann. Da han lå døende på sykehuset, ville jeg og køer av andre folk pleie ham. Hvorfor? Spurte jeg ham. Hva i alle dager har du gjort?

Les flere juletekster på nettmagasinet Harvest her: Jul alene og Randulf Valles underlige julefeiring.

Bestefaren min døde for kort tid siden. Han hadde bukhinnebetennelse, men ble sendt hjem fra legevakten med «magesmerter». Han aksepterte det. Det ble vel hans død.

Han ville ikke bry noen, og lå hjemme mens infeksjonen inntok organ etter organ, med smertene den dødelige sykdommen gir. De er utslettende i styrke. Sykehusfeilen er ikke poenget, men det som skjedde på sykehuset etterpå. Noe banalt, som jeg brukte lang tid på å forstå. Men først en omvei:

Les også

Harvest

Nordmenn har så mye godhet i seg. Vi renner over. Og vi blir opprørt hvis noe ikke er godt. Aviser kårer dagens «kalenderhelt». Hverdagshelten feires. Frelsesarmeen synger. En sak om en gammel dame som må feire jul alene? Nasjonen våkner. Barn som ikke har gjester i bursdagen? Grin og del på sosiale medier. Mobbing? Stans det, knus det, sett regjeringen inn. En junkie eller en tiggende rom som viser seg å være grei? Herregud, så sterkt!

Det er som om vi lengter etter godhet. Eller leter etter den. Fordi den glemmes. Fordi den er vanskelig å finne i dagene som bare ruller og forsvinner. Fordi vi har det faen så bra.

Svært og klamt

Men når vi endelig ser den, gjenkjenner vi den lynraskt, vi kjenner den i kroppen, noe oppstår, som ikke var der istad, vi må gjøre noe, benytte muligheten til å få vist den, delt den. Til å bety noe. Fordi vi der og da føler: Det er jo dette som er meg! Jeg er egentlig en bra person!

Ordet «godhet» er svært og klamt. Å ønske mer godhet kan være både naivt og belærende. Å le av godhet kan bare mennesker i jævligste nød gjøre, og mennesker i deiligste rikdom.

afp000327959-eFmx6uSJvV.jpg

På mange andre kan godhet gjøre sterkere inntrykk enn ondskap. Man kan vite at verden mange steder er et torturkammer, men likevel hygge seg på Twitter og ta seg en bolle. Men ser man Skavlan-episoden om unggutten som driver barnehjem på Filippinene, sitter man gråtkvalt og sjokkert igjen. Der er den! Der er kraften. Der er hva jeg lengter etter. Det som forandrer.

Så hvorfor ikke ta dette klamme, store og skape mer av det?

Det er i jula man viser seg godest, og det er ved nyttår man vil forbedre seg. Jeg foreslår å starte nå, når man er som mykest, og bruke nyttårsforsettet til å styrke det. Det handler ikke om store forbedringer. De brytes alltid. Men om en liten, så liten at den nesten ikke sees — før man ligger for døden.

Summen av alt smått

Bestefar lå på sykehuset i fire-fem uker før han døde. Jeg var der så ofte jeg kunne. Men jeg var ikke den eneste som besøkte ham på sykehuset. Stadig dukket nye opp. Til slutt var vi så mange at vi måtte avtale besøk på forhånd. Hvorfor sto vi i køer for å pleie ham?

En av kveldene så jeg på ham mens han sov. Den lange, mer og mer utmagrede kroppen hans gjorde krampaktige byks når han heiv etter pusten. Øyelokkene halvt lukket, øynene vibrerte under dem, ikke sovende, ikke våken, døende.

Jeg holdt ham i hånden. Sang litt. Pratet om Haugastøl, om unger, om Arbeiderpartiet, om Gerhardsen og Trygve Lie, som vi pleide når han tok toget fra Bærum, iført dress, til Oslo for å spise sin månedelige lunsj med meg i Østbanehallen. Han lå der og pustet urytmisk. Jeg så på ham og sa, mest til meg selv:

«Hvorfor kommer alle til en gammel mann som deg? Hva har du gjort?»

Jeg vet hva han ville svart: «Ingenting. Jeg har etter fattig evne (sagt humoristisk) forsøkt å oppføre meg ordentlig.»

Men jeg tror han sa svaret: Bestefar oppførte seg ordentlig, i ordets beste mening. På dødsleiet høstet han av alle små ting han hadde gjort over mange år.

Han gjorde bare små ting. Små fine ting. For de fleste som krysset hans vei. Krigsinnsats? Som ungdom sendte han videre informasjon fra motstandsbevegelsen. Kun det, så vidt jeg vet. Han leste bok og avis for blinde/svaksynte. Han besøkte folk som var syke. Småting. Han kom når folk ba om det. Intet ved det var stort.

Det er summen av alt smått.

Ringer i vann

Jeg vil gjøre som ham, tenkte jeg mens jeg så ham ligge der. Jeg var trist, såklart, og ømskinnet, og det traff meg kraftig. Jeg prøver å gjøre store ting, men klarer det ikke. Jeg kan kun, hvis jeg forsøker, gjøre småting.

Jeg husker at da filosof Lars Fr. Svendsen sa at godhet gjorde sterkere inntrykk på ham enn ondskap, så skjønte jeg ikke hva han mente. Senere skrev jeg en reportasje for A-magasinet. «24 fortellinger om godhet». Intervjuobjektene vi fant på gaten ble spurt om de husket et øyeblikk av godhet fra livene sine, og hva det besto i. Samtlige husket. Nesten alle kunne gjenfortelle i detalj, noen gråt av minnet. Og hva fortalte de? At fremmede hadde hjulpet dem, gitt dem skyss, løftet dem opp. At noen hadde vært greie når de ikke forventet det. Smått, smått, smått, men for dem så stort at de aldri glemte det.

Derfor våkner jeg når noen gjør noe uventet bra, mot meg eller andre. Fordi det gjør inntrykk, det smitter, tror jeg, som ringer i vann, fordi jeg i det øyeblikket vil oppføre meg ordentlig.

Gruppeapati

En aprilmorgen i 2010 lå en hjemløs mann på gaten i New York og døde foran øynene til forbipasserende. Han forsøkte å stanse et overfall på en kvinne, men ble stukket ned, og døde i en stadig voksende pøl av blod. Mens folk sto og så på. Tragedien fikk massiv oppmerksomhet. Var folk virkelig så kalde?

Svaret er «gruppeapati»: Fire lyspærer gir mer lys enn tre. Tre høyttalere gir mer lyd enn to. Men to mennesker er ofte dårligere på å hjelpe andre enn ett. De blir redde for å dumme seg ut, de lammes, de tenker at andre sikkert gjør noe. Apatien gjelder overalt, det er kanskje den som sprekker når vi gripes av historier.

Kanskje er det naivt, men kanskje kan småtingene få oss ut av den: Jeg kan ikke redde verden, men jeg kan gjøre småting.

Det finurlige er: Leverer du tilbake en funnet lommebok (småting), hjelper en fyllik som tryner på fortauet (småting), eller reagerer på generaliseringer om folk, så farges personligheten din. Du ser på deg selv som en person som gjør slike ting. Forskning viser det. Forskning viser at man forandres av det. Man vil fortsette å gjøre det man ble stolt av.

Jeg er ikke en spesielt bra fyr. Det er vel derfor jeg må starte i det små. Og håpe at det blir til ringer i vann.

Les også

  1. Natta