Stortinget er i det jeg vil kalle en pågående stille krise | Michael Tetzschner

Byggesaken er beretningen om en bestilt krise, der Stortingets funksjon som bevilgende myndighet reelt er blitt undergravet i alle faser.

Som nestleder i Stortingets utenrikskomité gir det perspektiver å delta i viktige organisasjoner i Norden og Europa. Det er steder for personlig kontakt mellom parlamentarikere fra vår verdensdel.

Møtestedene blir viktigere i en tid hvor sterke krefter både motvirker nasjonalt samhold og splitter det internasjonale samfunn.

Som utsendinger fra etablerte demokratier tar vi opp utviklingstrekk som bekymrer oss, i møte med representanter for østeuropeiske land uten lang erfaring med folkestyre og rettsstat.

• Ikke fått med deg alle detaljene om Stortingets byggeprosjekt? Her er syv ting du bør vite om overskridelsene

Noen steder svekkes nå de institusjonene som er bygget opp for å sikre borgerne innflytelse på styring og vern mot ukontrollert makt.

Institusjoner er avgjørende, fordi de håndhever lovbundet maktutøvelse og et maktfordelingssystem som reduserer risikoen for maktmisbruk, enten det er korrupsjon eller inkompetent embetsførsel.

Angrepene på demokrati og rettsstat begynner alltid som angrep på institusjonene som skal verne det åpne samfunn. Det vil neppe skje i Norge.

Men illegal maktforskyvning, forfall i arbeidsmetoder som svekker påpasselighet og ansvarsfølelse kan forderve alle systemer uten åpenhet og innsyn, kan skje også hos oss.

Ikke bare i utlandet

De siste årenes uro om Stortingets presidentskap er en påminnelse om at institusjoner i krise ikke er et rent utenlandsk fenomen.

Overskriftene om milliardoverskridelser kan overskygge at problemet stikker dypere: Stortinget er i det jeg vil kalle en pågående stille krise.

Men siden symptomene for lenge har vært undertrykt, kommer de nå desto sterkere til overflaten.

Byggesaken er beretningen om en bestilt krise, der Stortingets funksjon som bevilgende myndighet reelt er blitt undergravet i alle faser.

Ble et annet prosjekt

Stortinget behandlet statsbudsjettet for 2014 i desember 2013. Men allerede før saken var ferdigbehandlet, hadde det daværende presidentskapet bestemt seg for et annet prosjekt enn det Stortinget trodde at det vedtok.

Det ble fra presidentskapets side ikke gjort noe for å meddele Stortinget at budsjettet var villedende, og at utgiftene ville bli 200 millioner kroner høyere enn Stortinget hadde vedtatt.

Uhindret av Stortingets budsjettvedtak gikk presidentskapet videre med prosjektet, og i mai 2014 vedtok presidentskapet å bygge for 1137 millioner kroner – uten budsjetthjemmel fra Stortinget. Inkludert en tunnel Stortinget ikke hadde fått tatt stilling til, som i disse dager passerer en halv milliard.

Fra byggestart sommeren 2014 har presidentskapet innhentet formelle budsjettvedtak på til dels villedende premisser.

Det hører med til bildet at presidentskapet, etter nesten å ha doblet kostnadene i prosjektet, samtidig bega seg inn på et byggeprosjekt i Oslos vanskeligste byggegrunn.

Dette er Stortingets byggeprosjekt:

Vanskelig å få oppdatert informasjon

Jeg var nestleder i kontroll- og konstitusjonskomiteen i forrige stortingsperiode.

Da vi ba presidentskapet om oppdatert informasjon om utviklingen i prosjektet, viste det seg vanskelig å få.

Et krav fra komiteen om å bli orientert før neste budsjettforslag ble lagt frem, ble utkvittert med et informasjonsmøte der man både presenterte nye overskridelser og samtidig koblet dette til et mulig søksmål mot Multiconsult, som i sitt fravær fikk all skyld.

Måtte be Riksrevisjonen gjennomgå saken

Enkelte dokumenter og notater ble motvillig oversendt komiteen på forlangende, men i så sensurert form og med så mange overstrykninger at informasjonsverdien var liten.

Uviljen mot å dele informasjon med Stortinget (!) var en viktig bakgrunn for at komiteen måtte be om at Riksrevisjonen foretok en gjennomgang av saken.

Riksrevisjonen har lovgrunnlag for få det innsyn i dokumenter som, utrolig nok, ikke ble gjort tilgjengelig for kontrollkomiteen som budsjettkomité.

Riksrevisjonens rapport som viser hvordan presidentskapet oppfatter seg som en egen statsmakt innenfor statsmakten, er oppsiktsvekkende lesning (kap. 7).

Riksrevisjonens svar er knusende presist i beskrivelsen av elementær forfatningsrett (kap. 8).

Presidentskapet gikk likevel hardt ut i mediene i mai 2017 mot kritikken fra Riksrevisjonen.

Fortsetter i samme spor

Etter Stortingets behandling i juni i fjor, der kostnadsestimatene var ytterligere forhøyet, er prosjektet blitt ført videre i samme spor.

Offentlig innsyn i usikkerhetsrapporter er blitt avslått, og andre dårlige nyheter har enten ikke nådd frem til Stortingets direktør eller presidentskapet.

Konkret dokumentinnsyn er blitt nektet under henvisning til rettstvisten med Multiconsult, som for øvrig hviler på et høyst usikkert grunnlag.

I verste fall betales advokatsalærene for å holde liv i illusjonen om at hovedansvaret ligger andre steder enn hos Stortingets administrative ledelse og tidligere presidentskap.

Føyer seg til en annen sak

Byggesaken er unik i sin økonomiske konsekvens, men den står ikke alene. Den føyer seg til en annen sak som, ut fra et forfatningsrettslig synspunkt, er like problematisk.

Presidentskapet (for 2013-17) ga uhjemlet unntak fra norsk lov som skal verne taushetsbelagte opplysninger i etterretningstjenestene.

Presidentskapet, som egentlig bare har administrative oppgaver, prøvde å heve seg over lovforståelsen til EOS-juristene, EOS-utvalget og landets forsvars- og justisdepartement.

Ikke før EOS-utvalget så seg tvunget til å sende en særskilt hastemelding til Stortinget om presidentskapets private lovgivningsvirksomhet, ga presidentskapet etter.

I praksis hadde man uten Stortingets vitende gitt uhjemlet unntak fra sikkerhetsloven, noe bare Stortinget selv kan gjøre.

Våre blindsoner

Vår inngitte tillit til Norges styringsordning og dens institusjoner – Stortinget, regjeringen og domstolene – kan få oss til å glemme at også våre institusjoner, og ikke minst samspillet mellom dem, kan inneholde blindsoner.

God offentlig forvaltning, god ressursbruk og reelle beslutningsprosesser hviler på respekt for de lover og bestemmelser som er vedtatt av Stortinget, og som ingen enkeltrepresentant kan heve seg over.

Kan ikke sette seg utover gitte fullmakter

Betydningen av institusjonene, arbeidsdelingen mellom dem og kravene til god rolleforståelse avfeies ofte som formalisme av dem som tar lett på disse pliktene.

Men reglene er utviklet for å beskytte borgerne mot vilkårlig maktutøvelse og for å hindre at noen setter seg utover de fullmakter som er gitt i demokratiet.

Stortingets presidentskap har ingen egne fullmakter utover fullmakter til å gjennomføre det Stortinget har bestemt.

Stortinget kan på sin side ikke delegere hverken lovgivningsmyndighet eller bevilgningsmyndighet til andre, heller ikke til presidentskapet.

Trump, Polen og Ungarn

Noen oppfatter dette som formalisme. Men ser vi til Trump, Polen eller Ungarn, skjønner vi at også formriktige avgjørelser og korrekt rolleforståelse har en funksjon i et liberalt demokrati.

Presidentskapet kommer til Stortinget når det trenger ekstra penger. Stortinget må sette klare regler for presidentskapet fremover som gjelder ellers: transparent saksbehandling, etterprøvbarhet, god forvaltningsskikk og ansvarsplassering.

Dette er grunnprinsippene vi må følge hvis staten skal være velstyrt, og Stortingets renomme gjenopprettes.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.