Harald Stanghelle: Slutt å stole på meningsmålingene!
Vi kan ikke stole på meningsmålingene. Derfor må vi slutte å late som vi tror på dem.
En av Frankrikes sentrale aviser, Le Parisien, varslet nå på nyåret at den vil slutte å publisere meningsmålinger.
Etter en intens debatt er det bestemt at «vi vil vende tilbake til hjertet av vår journalistikk, som er å jobbe på bakken», er redaktør Stephane Albouys begrunnelse.
Det er like lett å forstå ham som det er vanskelig å følge hans eksempel.
Brexit og Trump-seieren er bare de to største av flere politiske jordskjelv som ikke godt nok ble fanget opp av meningsmålerne. Og fordi mange analyser i altfor sterk grad bygger på stemningen målingene skaper, ja, så gir slikt en dominoeffekt som svekker troverdigheten til politisk journalistikk.
Eksempler til ettertanke
Dette gjelder også her i Norge. Vi er nettopp ferdig med denne månedens faste runde med målinger. Og igjen ser vi hvor lite vi kan stole på dem. Tallenes tale er urovekkende lesning.
Ti grunner til at Slagsvold Vedum kan gjøre et brakvalg
Noen illustrerende eksempler:
Hos oss i Aftenposten går Høyre frem med 1,1 prosentpoeng, mens partiet går tilbake med 2,4 hos TV2. Med en tilbakegang på 3,9 prosentpoeng «stuper» Arbeiderpartiet på VGs måling, mens det her i avisen står på stedet hvil. I januar var utslagene enda mer dramatiske: Da spriket Ap-oppslutningen fra skyhøye 37,8 prosent hos Klassekampen/Nationen og ned til et lavmål i Jonas Gahr Støres partiledertid på TV2s måling – 32,7 prosent.
Enda flere eksempler til ettertanke:
NRKs februarmåling gir KrF oppmuntrende 5,8 prosents oppslutning, mens TV2 sender partiet under sperregrensen med 3,8 prosent. I januar målte Klassekampen/Nationen Fremskrittspartiet til svært så lave 11,8 prosent, mens det på målingen fra Avisenes Nyhetsbyrå ble notert hele 16,3.
Villedende vinnerkåring
Alt dette er tall fra målinger som er tatt opp i samme tidsrom og derfor også på bakgrunn av de samme politiske begivenhetene.
Det er selvsagt umulig å vite hvilke av disse vilt sprikende tallene som treffer stemningen hos velgerne best. Vi vet bare at alle tallene ikke kan stemme – samtidig.
Sprikene er så store at de ikke bare kan forklares med feilmarginer som alltid bør regnes med, men som alltid underspilles når målingene presenteres.
Derfor blir det både meningsløst og villedende når vinneren av høstens stortingsvalg hver eneste måned kåres med enkeltmålingenes mandatberegning som eneste grunnlag. Ikke minst fordi partier både til høyre og venstre for den politiske midtstreken kjemper en intens kamp med sperregrensen. Det er snakk om desimaler. Og det er en kamp som er umulig å spå utfallet av før velgerne kommer med sin fasit i september.
Forelskede journalister
Paradokset er at jo mindre vi kan stole på en meningsmåling, desto større oppmerksomhet får den. Voldsom tilbakegang eller sensasjonell fremgang gir store titler og intense reaksjoner. Slikt er vi journalister blindt forelsket i, mens profesjonelle meningsmålere sitter stille og venter på den såkalte korreksjonen. Det er jo nesten som en naturlov: Etter en unormalt kraftig fremgang kommer gjerne den korrigerende tilbakegang på neste måling.
Eller som Fabian Stang kommenterte en Høyre-fremgang på over 4 prosentpoeng:
«Huff, den der var ille. Nå gruer jeg meg bare til overskriften «Høyre stuper» når korrigeringen kommer om en måned.»
Alle meningsmålingene slo feil: Nå varsler mediene oppvask
Morsom og upålitelig
Ved inngangen til et valgår er vi inne i høysesongen for interessen for politiske meningsmålinger. For meningsmålinger er en morsom, men meget upålitelig affære. Likevel brukes enkeltresultater som om de er udiskutable fakta. Slik kommenterer også mange politikere målingene.
Det er rart at vi ikke er mer kritiske til bruken av enkeltmålinger, men heller legger sterkere vekt på trendene fra flere målinger.
Til og med ryddige NRK bruker nokså jevnlig sin egen måling som første innslag i nasjonens viktigste nyhetssending, Dagsrevyen. Her i huset har vi også gjort våre feiltrinn, men besluttet for mange år siden ikke å bruke enkeltmålinger som hovedsak på førstesiden. Det var ikke av omtanke for de partiene som fikk en seg en smell, men av hensyn til vår egen troverdighet.
Risikosport
Internasjonalt har meningsmålerne hatt det tøft i året som nettopp er blitt historie. Også her hjemme kan de få det vanskelig.
Det gjør det jo heller ikke enkelt for de ulike instituttene at den en gang så trofaste, nesten fantasiløse norske velgeren har begitt seg ut på hvileløs vandring. Folkelige understrømmer som vanskelig lar seg passe inn i det etablerte politiske bildet gjør det nok ikke lettere å måle velgeradferd. Dessuten vet vi fra vårt eget land at flere hundre tusen velgere først bestemmer seg den siste uken før valget eller på selve valgdagen.
Alt dette gjør det til en risikosport å måle meninger. Da er det helt legitimt å stille krav om kvalitet til presentasjonen i medier som hver eneste måned videreformidler høyst usikre enkeltresultatene. Le Parisiens eksempel er det neppe så mange som kommer til å følge. Så sier da også redaktør Albouy at han slett ikke vil utelukke at avisen kommer til å referere andre mediers målinger.
For ånden er forlengst sluppet ut av flasken. Vi trenger ikke gjøre den til husgud av den grunn.
harald.stanghelle@aftenposten.no
