Meninger

Tre ting det haster å løse bedre i Groruddalen | Jan Bøhler

  • Jan Bøhler
    Jan Bøhler
    medlem av justiskomiteen (Ap)
Livet i Groruddalen trenger ikke å være idyll eller en dans på roser (utenom i valgkampen) for at vi skal ha det bra og vi har mye å streve med i årene fremover, skriver Jan Bøhler.

Å dømme et område med snart 140.000 mennesker til evig nederlag, er et ganske drøyt stykke.

I forrige uke møtte jeg en etnisk norsk jente som bor på vestkanten, men har søkt seg bort fra en videregående skole i sentrum og til en skole i Groruddalen.

Hun fortalte at hun gjorde dette fordi det er mindre jåleri og mote— og trendpress her, og man kan være mye mer avslappet og naturlig.

Det er «ute» å spjåke med de dyreste merkeklærne – det som gjelder er heller en motkultur hvor det gjelder å være den du er.

Noe av det samme sier etnisk norske voksne til meg når de forteller om hvorfor de velger å bli boende i Groruddalen.

Det er mindre stress med normer og statusjag, og man trenger ikke gå rundt og late som man har god råd eller orden på alt her i livet.

Det gir identitet og stolthet i drabantbyer som fra de ble bygd har huset arbeidsfolk med lavere inntekter og kortere utdanning, uansett hudfarge.

Også etnisk norske pensjonister som ofte har vært mer skeptiske til utviklingen, kommer stadig bort til meg vil bare få sagt at alt ikke er så gæernt heller.

Særlig roser de at Groruddalssatsingen har laget nye parker, turveier, treningsanlegg, belysning med mer, som gjør at de trives med å gå på tur igjen.

Bare politisk korrekthet gjør debatten dårlig

Jeg har gleden av å farte rundt i nærmiljøene i Groruddalen til daglig, og det er mange som vil slå av en prat om stort og smått.

Da får jeg også høre om mer negative opplevelser og erfaringer som får stor plass i de 11 intervjuene med anonyme etnisk norske i Halvor Foslis bok Fremmed i eget land og i Marius P. Sørviks kronikk i Aftenposten 28. oktober.

Jeg synes det er bra, fordi debatten om Groruddalen ellers blir dårlig og overfladisk hvis den skal preges av en politisk korrekthet som gjør at problemene ikke kommer frem.

Det å dømme et område med snart 140.000 mennesker til evig nederlag, er et ganske drøyt stykke.

Selv har jeg også opp gjennom årene blitt kritisert av de korrekte for å «snakke ned» områder når jeg for eksempel tok opp gjengkriminalitet på Furuset – eller blitt beskyldt for populisme når jeg oppfordret innvandrerforeldre til å snakke mer norsk med barna sine.

Les Halvor Foslis kronikk som startet debatten:

Les også

Innfødte i Groruddalen mener at utviklingen allerede har gått for langt

Det jeg ikke er enig i hos Fosli og Sørvik er de brede generaliserende konklusjonene som trekkes, f eks: «For Groruddalen er det for sent, der har utviklingen gått for langt» (Fosli til Nettavisen 17. oktober).

Det er mye å ta tak i Groruddalen, men det er også mye å bygge på.

Og å dømme et område med snart 140.000 mennesker til evig nederlag, er et ganske drøyt stykke.

Se debatten med manusforfatter Marius Pinnås Sørvik og Jan Bøhler om Groruddalen er et sted med idyll eller problemer:

Jeg håper heller at denne debatten fører til at flere forstår at det er noen grunnleggende ting det haster å løse bedre i Groruddalen:

1. Norsk må være det naturlige fellesspråket for alle innbyggere

De fleste etnisk norske i Groruddalen skiller heldigvis ikke lenger mennesker ut ifra hudfarge. Men reagerer når det i skolegårder eller i barnehager og ellers i nærmiljøene ikke er norsk som er fellesspråket.

Da dannes det klikker som ekskluderer hverandre hvor noen snakker urdu, noen somalisk, noen arabisk osv., mens etnisk norske blir gående for seg selv – og ingen lærer av hverandre.

Hvis ikke barna bruker norsk i dagligtalen hjelper det lite hva de lærer i klasserommet. Språkbeherskelsen blir altfor dårlig til å greie seg videre i utdanning og arbeidsliv.

Mange av disse blir fritatt fra nasjonale prøver og hangler gjennom grunnskolen til de kan droppe ut på videregående.

Heldigvis er det også mange barn og unge med innvandrerbakgrunn som nå vokser opp på norsk og leker og lærer på god klingende østkantdialekt.

Hvis ikke barna bruker norsk i dagligtalen hjelper det lite hva de lærer i klasserommet.

Men det er ennå for mange foreldre og familier som ikke kan eller vil bidra til at norsk brukes naturlig i samvær og nærmiljø.

Vi ser resultatet i form av at rundt to tredjedeler av barna med innvandrerbakgrunn blir tildelt særskilt norskopplæring når de begynner på skolen.

Også skribent Sturla Haugsgjerd har kastet seg på debatten:

Les også

«Å romantisere egen barndom er naturlig. Men i debatten om fremtidens Oslo, må man ha realisme i bunnen»

2. Våre grunnleggende verdier må gjelde for alle

Når mange har bakgrunn fra religioner og kulturer hvor menneskerettigheter, likestilling og vår humane lovgivning er fremmed, må vi være desto klarere på hva som gjelder i det norske samfunnet.

Vi kan ikke tilpasse oss at kvinner ikke skal ha lov til å se på andre menn enn sin far, mann eller barn. Da vil de aldri kunne delta i utdanning eller arbeidsliv.

Det samme gjelder heldekkende plagg så bare øynene synes, mm.

Vi kan ikke på noen måte tilpasse oss at det i noen kulturer er vanlig at foreldrene kan slå barn, og være mer tilbakeholdne med å avdekke og straffe dette i innvandrerfamilier. Disse barna har krav på samme sterke beskyttelse etter norsk lov som andre.

Vi kan ikke tilpasse oss at kvinner ikke skal ha lov til å se på andre menn enn sin far, mann eller barn.

Vi kan like lite tilpasse oss at endel muslimer mener at det i prinsippet er dødsstraff for homofili, selv om det bare kan håndheves i muslimske land – og at de derfor nekter å hilse på og behandle homofile på en likeverdig måte.

Også skoler som prøver ut å ha gymnastikk-timer og svømmeundervisning med gutter og jenter hver for seg, bør tenke alvorlig gjennom hvilke holdninger til likestilling de skaper fra barnsben av – og hvordan de støter moderne norske familier fra seg.

Marius Pinnås Sørvik var en av de anonyme kildene i Foslis bok:

Les også

Historien om Groruddalen kommer aldri til å få en lykkelig slutt

3. Alle må være med å bygge felles arenaer

I Groruddalen er idrettslagene, borettslagene, sameiene, foreldreutvalg i skoler, barnehager, seniorsentre og andre møteplasser selve limet og motoren i nærmiljøene. Bare borettslagene investerer årlig rundt én milliard i å rehabilitere og ruste opp blokker og boområder.

Folk eier boligene sine og bryr seg om å ta vare på verdiene. Derfor kan man ikke snakke om slum og forfall som i drabantbyer i Sverige eller Paris, som domineres av offentlige utleieboliger.

Ta deg en tur til nyoppussede Romsås eller Furuset. Du ville ikke drømt om å bruke ghetto-ordet som en del gjør fra fjerndistanse.

Se også på idrettslagene våre hvor det er fullt av talenter som fort kan prege flere idretter i Norge i årene fremover.

For eksempel i min egen klubb, Grorud IL, har vi et bedre A-lag enn noensinne, som nå er tredje beste lag i Oslo etter VIF og KFUM – og med sin meget unge alder har fremtiden foran seg.

Vi trenger at flere foreldre med innvandrerbakgrunn kommer på banen i idretten.

Ungene får nye forbilder og strømmer til i massevis. Norsk er språket på trening og kamp, og våre fair play-regler holdes i hevd med holdningskontrakter osv.

Men vi trenger at flere foreldre med innvandrerbakgrunn kommer på banen. Mange av dem er flinke til å stille opp på kultur— og idrettsarrangementer for egen minoritetsgruppe, mens det i stor grad er godt voksne etnisk norske som driver våre felles arenaer.

Det er stadig innvandrere som spør meg hva de kan gjøre for å bidra mer positivt til vellykket inkludering i Groruddalen. D

a er svaret mitt – still opp og ta ansvar i idrettslag, borettslag, foreldreutvalg og annet som gir fellesskap.

Hannah Eriksen (19) skal bo på Stovner hele livet:

Les også

«Jeg er etnisk norsk og 19 år gammel. Vår generasjon sitter med noe de eldre ofte sliter med: et åpent syn.»

Kan ha det bra uten å danse på roser

Jeg mener det jeg synger i Groruddalssangen at «Du er bra samma hva, det skal du ha». Det er ikke å glorifisere.

Lvet i Dalen trenger ikke å være idyll eller en dans på roser for at vi skal ha det bra.

Livet i Dalen trenger ikke å være idyll eller en dans på roser (utenom i valgkampen) for at vi skal ha det bra.

Ja, vi har mye å streve med i årene fremover. Men vi har mange fine avslappede folk, herlige Østmarka og Lillomarka rett utenfor blokkene, to T-banelinjer og flest kollektivreisende i landet, statusfri ungdom uten mote— og trendpress, massevis av musikk- og idretts-talenter, osv.

Hvis du vil møte fremtiden på godt og vondt, er Groruddalen stedet.


Vil du lese flere innlegg i Groruddal-debatten?

Halvor Foslis kronikk startet debatten:

Les også

Innfødte i Groruddalen mener at utviklingen allerede har gått for langt | Halvor Fosli

Hannah Eriksen (19) var blant flere som ikke kjente seg igjen:

Les også

«Jeg er etnisk norsk og 19 år gammel. Hvorfor fikk ikke vår generasjon være med i intervjuene dine?»

Halvor Fosli svarer på kritikken:

Les også

Jeg har lett etter representanter for det jevne, skattebetalende, innfødte grunnfjellet

Marius Pinnås Sørvik var en av de anonyme kildene i Foslis bok:

Les også

Historien om Groruddalen kommer aldri til å få en lykkelig slutt | Marius Pinnås Sørvik

Også skribent Sturla Haugsgjerd har kastet seg på debatten:

Tidligere denne uken møtte Jan Bøhler Marius Pinnås Sørvik til debatt:

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Politikk
  2. Integrering
  3. Islam i Norge