Meninger

Hva er det med indiske menn?

  • Ashish Singh
  • Mohit Sureka
Tre brutale gruppevoldekter leder to unge, indiske artikkelforfattere til å stille spørsmål ved hva som feiler den indiske mannen. Bildet er fra en av de mange demonstrasjonene etter en gruppvoldtekt i desember 2012. Den unge kvinnen døde av skadene påført henne under voldtekten.

Hvis du som leser dette, er kvinne, så glem ikke at vi er høyt hevet over deg, skriver indiske Ashish Singh og Mohit Sureka.

Vi, to indiske gutter på 26 og 27 år, er fascinert av tanken på å skulle gå i oss selv og fortelle historien om den indiske gjennomsnittsmannen.

De tre siste månedene har India vært preget av to store voldtektssaker. I det ene tilfellet ble en fysioterapeutstudent gjengvoldtatt på en buss i New Delhi og etterlatt på gaten. Hun lever ikke lenger. Og nylig ble en sveitsisk turist voldtatt av en gjeng i den indiske delstaten Madhya Pradesh. Dagen etter hendelsen i New Delhi ble en jente gjengvoldtatt i en liten landsby i Rae Bareli-distriktet i Uttar Pradesh, en delstat ikke langt fra New Delhi. Hvis ikke lokalpressen hadde vært etter politiet som en klegg, ville Ashish – som bor i samme landsby – sannsynligvis ikke fått kjennskap til saken. (Ashish var i Rae Bareli samme dag som den skammelige handlingen fant sted, men fikk først vite om det to dager etterpå.)

Ashish Singh er student i samfunnsvitenskap og bosatt i Oslo.
Mohit Sureka er revisor og er bosatt i Dubai.

Fornedring

Som indiske menn har vi vært påvirket av nære venner, onkler og andre stammefrender i en mannsalder, og det er ikke få erfaringer vi har gjort oss for å kunne si at vi vet hva vi snakker om. Vi er vant til å lytte til venner som uten å nøle omtaler kvinner som luddere. Og når vi kommer sammen for å ule mot fullmånen og fornedre det annet kjønn, er det også et uttrykk for maskulinitet.

Å dominere kvinner og gi dem annenrangs status har vært et grunnleggende trekk ved vår kulturelle arv som vi synes å vende det døve øre til. Hva er det ved vår oppdragelse som får oss til å føle oss hevet over kvinnene i familiene våre? Da sikter vi ikke utelukkende til voldtektsforbryterne i hovedstaden eller overgriperne i Guwahati, som ikke bare gjør ubotelig skade på hankjønnets rykte, men også sverter omdømmet til den såkalt velutdannede klassen og den moderne, urbane mannen. Vi er født og oppdratt i et system der alle ledd, fra familie og samfunn til vår filmindustri, hevder mennenes overlegne rolle i dagliglivets India.

Ikke likeverdige

Det som overrasker oss, er at til tross for alle våre visdomsbøker nekter vi menn fremdeles å betrakte kvinner som likeverdige partnere, det være seg i forhold eller i en hvilken som helst beslutningsprosess. Det begynner med at vi ber henne ha på seg noe vi ønsker å se henne i. Oppvakte, intelligente kompiser omtaler skruppelløst kvinner som bruktvarer eller annenklasses individer, mens de tier ihjel sine egne kjærlighetshistorier. Bruder eller kjærester som er jomfruer, blir fortsatt sett på som ærbare. Fremdeles blir det i noen miljøer tisket og hvisket om kvinner som bare tar en kopp kaffe sammen med noen. Selv forventer vi at jentene våre har en pen fremtreden, men samtidig er tilgjengelige for oss på en diskret måte. Siden vi ikke kan takle selvbevisste kvinner, nedverdiger vi dem.

De fleste indiske kvinner tilbringer hele sitt liv i dette patriarkalske miljøet uten noensinne å bli kjent med seg selv som individ. Vi skryter av at våre ekteskap overgår vestlige kulturers uten å forholde oss til den omfattende volden i hjemmene, utroskapen, de tause kvinnestemmene, familienes manglende støtte og det skambefengte ordet "skilsmisse". For uten familiens støtte kan en kvinne glemme å hevde sin rett, og slik føyes nok et "vellykket" indisk ekteskap til statistikken. La oss feire statistikkene våre!

Historisk belastet

Vi elsker å kontrollere. Ikke bare vår generasjon, vi er historisk belastet. Så redde har vi vært for kvinners seksualitet og vår manglende evne til å forstå den at vi har fått et helt samfunn til å dele alt opp i segmenter innenfor moral og kultur, der hunkjønnet er underlegent. Og så lenge vår sivilisasjon har eksistert, har vi dyrket tradisjoner og tabuer for å gjenta historien. Vi har utmerket oss i forhold til resten av verden og avlagt eksamener på høyt nivå, men har latt dannelsen seile sin egen sjø og nekter å finne veien ut av bakevjen. Stolte og intelligente indiske menn som vi er.

Dette skjer blant annet fordi vi er ute av stand til å ta noen av de viktigste avgjørelsene i livet. Vi fortjener ikke å bli kalt "menn" – enten vi er 20, 35 eller 50 år.

Uansett hva som skjer, nekter vi simpelthen å bli voksne fordi det fyller oss med frykt. Det er ikke tak i oss. Vi er alltid blitt fôret med teskje og motsetter oss å utrette noe på egen hånd. Og selv om vi greier å få en utdannet karrièrekvinne til kone, vil vi fortsatt ha henne til å stelle for oss slik moren vår gjorde og opptre som elskerinne i sengen. For sex er selvfølgelig et gode som hører ekteskapet til.

Prislapper

Vi har prislapper for å bli gift, basert på hvor mye familiene våre eier og hvor vi har våre røtter. Og eier vi ingenting, veier selvfølgelig det faktum at vi er menn tungt. Dessuten vet vi at våre fedre, mødre og resten av familien til syvende og sist vil finne en pen, tynn og kultivert jente til oss. Så vi flørter i vei, roter rundt, forulemper kvinner med den største selvfølgelighet.

Vi vet ærlig talt ikke om mange menn som kan snakke ansikt til ansikt med faren sin, og det skyldes ikke alene respekt for den eldre generasjon. Vi er en engstelig forsamling som nekter å bli voksen, ta beslutninger og stå for dem.

Tehelka.com-skribenten Nisha Susan har rett når hun i artikkelen Why Indian Men Are Still Boys? skriver at vi oppfører oss pent alle andre steder enn hjemme, der vi bare slenger tallerkenene fra oss hvis maten ikke kommer tidsnok på bordet. Susan har rett når hun skriver at vi har vanskelig for å takle at kjærestene våre tjener mer enn oss og går ut fra at alle unge kvinner er praktikanter eller sekretærer eller har gått til sengs med noen for å gjøre karrière. Vi tar for gitt at konas tenåringssøster ikke har noe imot at vi krafser på henne så lenge hun bor under samme tak. Vi studenter diskuterer forskjellen mellom Marx og Derrida, men glemmer å presentere kona, som bærer inn det ene brettet med kaffe etter det andre. Hvis vår høyt elskede datter kommer hjem fra jobb eller vennetreff etter klokken syv om kvelden, får hun høre at hun ikke eier moral.

Århundrer med hykleri

Vi konsumerer uhorvelige mengder porno på Internett eller DVD-er (lett tilgjengelige på gaten i en hvilken som helst indisk by) og blir så tente at vi kunne legge ned den første kvinnen innen rekkevidde. Men når det gjelder kjærlighetsforhold, løper vi og gjemmer oss. Indiske menn har ikke forandret seg. Vi befinner oss på samme stadium som for 3000 år siden. Vi har bare tilegnet oss noen moderne måter å krydre tilværelsen på.

Indiske menn, som oss, slår seg på brystet når de høylytt kritiserer de kvinnelige familiemedlemmenes frisyre eller lange hår. Men ser de en jente som går på gaten, greier de knapt la være å studere kroppens former.

Indirekte billige bemerkninger om kvinner som bryter med våre inngrodde moralske normer, er bare en mildere variant av de alvorlige overgrepene som gale, konservative aktivister står bak i det offentlige rom. Kultur er aldri statisk og formes av hver generasjon, men for oss er den bare en taus manifestasjon av århundrer med hykleri.

Det har vært bevegelser som har kjempet for kvinners rettigheter i India. Men de er blitt splittet og har stort sett vært begrenset til den intellektuelle klassen, fjernt fra majoriteten av indiske menn. Vi trenger kvinnebevegelser som kan lyse opp veien foran oss. Vi trenger flere Gulabi-gjenger.

En måte å åpne sinnene våre på og løsrive oss fra generasjoners dårskap er å innse at – ja, vi har et problem!

Les også:

Les også

  1. Fattige arbeiderklassemenn voldtok den unge middelklassekvinnen i Delhi

  2. Innskrenker sin frihet i frykt

Oversatt av Unni Wenche Grønvold