Verdens ledere må erkjenne at de har mislykkes | Stephen Hawking

Vi kan ikke fortsette å ignorere den skjeve velstandsfordelingen.

Som teoretisk fysiker bosatt i Cambridge har jeg levd et liv i en særs privilegert boble. Cambridge er en uvanlig by, bygget rundt et av verdens beste universiteter. Det vitenskapelige samfunnet her, som jeg ble en del av da jeg var i 20-årene, er enda mer eksklusivt.

Og innenfor dette vitenskapelige samfunnet kan den lille gruppen av internasjonale teoretiske fysikere som jeg har tilbrakt arbeidslivet sammen med, av og til bli fristet til å anse seg selv som spiret som stråler over det hele. Dette, sammen med kjendisstatusen som følger med bøkene mine og isolasjonen sykdommen min medfører, gjør at jeg føler det som om mitt elfenbenstårn blir høyere og høyere.

Rettet mot meg
Derfor må den tilsynelatende avvisningen av eliten i både USA og Storbritannia nylig ganske sikkert være rettet mot meg, like mye som mine likesinnede.

Uansett hva vi synes om den britiske velgerskarens beslutning om å si fra seg medlemskapet i EU og amerikanernes valg av Donald Trump som sin neste president, tviler ikke kommentatorene på at dette var et rop av sinne fra mennesker som føler seg forlatt av sine ledere.

Det virker som de fleste er enige om at dette var øyeblikket da de bortglemte massene talte, at de hevet stemmene sine for å avvise ekspertenes og elitenes råd og veiledning.

Nådde ikke frem
Jeg er intet unntak fra denne regelen. Før Brexit-avstemningen advarte jeg om at det ville skade den vitenskapelige forskningen i Storbritannia og være et tilbakeskritt å forlate unionen. Velgerne – eller i det minste en tilstrekkelig stor andel av dem – brydde seg ikke mer om det jeg sa enn det de andre politiske lederne, fagforeningsfolkene, kunstnerne, vitenskapsfolkene, forretningsfolkene og berømthetene sa, som alle ga samme upåaktede råd til resten av nasjonen.

Det som er viktig nå, mye viktigere enn disse to velgergruppenes valg, er hvordan elitene reagerer. Bør vi avvise disse stemmene som utløp for en primitiv populisme, fra noen som ikke klarer å forholde seg til fakta, og bør vi så forsøke å omgå eller begrense valgene de står for? Jeg mener at det vil være en stor feil.

Bekymringen er forståelig
Det ligger en absolutt forståelig bekymring til grunn for en slik stemmegivning, for de økonomiske følgene av globaliseringen og de stadig raskere teknologiske endringene.

Automatiseringen av fabrikkene våre har allerede desimert antallet tilgjengelige stillinger innenfor tradisjonell produksjon, og utviklingen av kunstig intelligens vil trolig bringe denne sysselsettingsdestruksjonen dypt inn i middelklassen, slik at bare stillingene med høyest grad av omsorg, kreativitet og overvåking blir igjen.

Det vil igjen gjøre det allerede store økonomiske forskjellsgapet i verden større. Internett, og plattformene som gjør det mulig, lar en svært liten gruppe personer få mulighet til enorme inntekter med svært få ansatte. Dette er uunngåelig, det er fremskritt, men det er også sosialt destruktivt.

Stadig større ulikhet ...
Det må forstås sammen med finanskrisen, som lot oss oppdage at noen svært få personer i finanssektoren kan samle seg enorme formuer, og at resten av oss garanterer for deres suksess og tar regningen når deres grådighet fører oss ut på ville veier.

Oppsummert lever vi i en verden med stadig større, ikke mindre, økonomisk ulikhet, der mange mennesker ser at ikke bare levestandarden deres, men også muligheten til å tjene til livets opphold i det hele tatt, er i ferd med å forsvinne. Det er ikke merkelig at de leter etter nye veier, noe både Trump og Brexit kan ha sett ut til å tilby.

... og ulikheten synes bedre
Det er også slik at en annen utilsiktet følge av at internett og sosiale medier har fått global utbredelse, er at ulikhetenes brutale virkelighet blir så mye mer synlig enn den har vært tidligere. For meg har muligheten til å bruke teknologi for å kommunisere vært en frigjørende og positiv erfaring. Uten den ville jeg ikke ha kunnet fortsette å jobbe gjennom mange av de siste årene.

Men den betyr også at livet til de aller rikeste i de aller mest velstående delene av verden er smertefullt synlige for enhver, uansett hvor fattig, som har tilgang til telefon.

Og siden det nå finnes flere mennesker med tilgang til telefon enn til rent vann i Afrika sør for Sahara, vil det om kort tid bety at så godt som ingen på vår stadig mer overbefolkede planet vil kunne unngå å merke de store forskjellene.

Toleransen undergraves
Konsekvensene er tydelige: de fattige fra landdistriktene strømmer til byene, til slummen, drevet av et håp. Ofte finner de så ut at Instagram-nirvana ikke er tilgjengelig der, og søker den i stedet i utlandet, blant det stadig økende antallet økonomiske migranter på leting etter et bedre liv. Disse migrantene medfører igjen nye krav til infrastruktur og økonomi i landene de kommer til, toleransens undergraves, og den politiske populismen får enda mer drivstoff.

For meg er det virkelig bekymringsverdige aspektet at vår art trenger å samarbeide nå, mer enn noen gang i historien. Vi står overfor enorme miljøutfordringer: klimaendringer, matvareproduksjon, overbefolkning, artsutryddelse, epidemier, forsuring av verdenshavene.

Samlet er det en påminnelse om at vi står overfor det farligste øyeblikket i menneskehetens utvikling. Nå har vi den nødvendige teknologien til å ødelegge planeten vi lever på, men vi har ennå ikke utviklet evnen til å rømme fra den. Kanskje har vi om noen hundre år etablert kolonier av mennesker blant stjernene, men for øyeblikket har vi bare én planet, og den må vi samarbeide om å beskytte.

Gjerdene må brytes ned
For å gjøre det, må vi bryte ned, ikke bygge opp, gjerdene innenfor og mellom nasjoner. Hvis vi skal kunne klare det, må verdens ledere erkjenne at de har mislykkes og at de svikter de mange. Nå som vi har latt ressursene bli samlet i hendene på noen få, blir vi nødt til å lære å dele i mye større grad enn det vi gjør nå.

Det er ikke bare arbeidsplasser som forsvinner, men hele bransjer. Vi må hjelpe folk å omskolere seg for en ny verden og støtte dem økonomisk mens de gjør det. Hvis samfunn og økonomier ikke klarer å takle det nåværende migrasjonsnivået, må vi gjøre mer for å oppmuntre til global utvikling. Dette er den eneste løsningen for å overtale de migrerende millionene til å søke sin fremtid hjemme.

Dette kan vi få til, og jeg er en stor optimist på vegne av min art, men det vil kreve at elitene, fra London til Harvard, fra Cambridge til Hollywood, lærer av året som har gått. Fremfor alt at de tar imot en leksjon i ydmykhet.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes. Teksten er først publisert i The Guardian.
Forfatteren startet tidligere i år www.unlimited.world.

Les også: