Fryktens sirkel

  • Harald Stanghelle
Tidligere i uken startet rettssaken mot Ubaydullah Hussain i Oslo tingrett. I bakgrunnen: Forsvarer John Christian Elden. -Trusler mot journalister rammer på en helt spesiell måte et av vårt samfunns bærende prinsipper, ytringsfriheten, skriver politisk redaktør Harald Stanghelle.

Grensen mellom alvorlige trusler og ekstreme ytringer er ofte uklar. Det avgjørende må være å bryte en kjede der frykt brukes som våpen.

Advokat John Christian Elden slår inn vidåpne dører når han slår fast at det er de upopulære ytringene som har et særlig krav på vern. Selvsagt er det slik. Også når den tidligere talsmannen for gruppen Profetens Ummah, Ubaydullah Hussain sitter på tiltalebenken. Men er det akseptable ytringer eller lovstridige trusler når navngitte journalister i brutale ordelag advares mot følgene av oppegående og kritisk journalistikk?

Det skal Oslo tingrett avgjøre. Retten har denne uken fått dokumentert at et skjermbrev fra Hussein har skapt frykt. Hensikten er åpenbar: Aktive journalister skal trues til å gå på gummisåler. De skal trues til forsiktighet der konfrontasjon er mer på sin plass. Og nærgående journalistikk skal tvinges i kne slik at den ufarliggjøres.

Dessverre er det en del av et mønster vi her ser.

Mange trusler

I 2012 gjennomførte Norsk Journalistlag en undersøkelse som viser at hele 20 prosent av de 3215 journalistene og redaktørene som deltok, hadde opplevd trusler de siste fem årene. Langt de fleste av disse kommer fra enkeltpersoner som ofte truer og sjikanerer i mange retninger. Men vår nære historie har mange nok eksempler på trusler fra organiserte kriminelle miljøer, høyreekstremister og ekstreme islamister.

«Ditt overtråkk er så grovt ved denne artikkelen at du bør være bekymret for din egen sikkerhet. Etter et par tastetrykk på nettet eller en telefon til et kontaktnettverk er det veldig enkelt for folk å finne ut hvor du oppholder deg», skriver Profetens Ummah-talsmannen til en journalist som dyktig og etterrettelig har drevet viktig journalistikk på dette spesielle miljøet. Og så legges det til: «Men dersom noe skjer med deg, vil jeg smile hele veien til begravelsen.»

Slikt må skape frykt når det kommer fra et miljø som hyller vold som politisk-religiøst virkemiddel.

For det er oftest en ensom opplevelse å bli truet på denne måten, selv med solidarisk støtte i egen redaksjon. Den enkelte som rammes er jo uansett alene med seg selv og sine nærmeste de fleste av døgnets timer. Det er da frykten kommer snikende. Og det er i slike stunder tankene melder seg om hvorvidt den journalistikk man driver med, er verdt disse fryktens og usikkerhetens timer.

Også derfor er det så avgjørende at et helt samfunn slutter rekkene når truslene rammer mediefolk. Det står mye på spill.

Høyesterett går foran

I et av sine rundskriv har Riksadvokaten presisert at trusler mot journalister både skal etterforskes og tas på alvor. Det lyder som en selvfølgelighet, men er det slett ikke i en stresset politihverdag.

Riksadvokaten har også fulgt opp det som Høyesterett slo fast allerede for 12 år siden:

Trusler mot journalister rammer på en helt spesiell måte et av vårt samfunns bærende prinsipper – ytringsfriheten. Slik blir de noe langt mer enn en ubehagelig og kanskje farlig trussel mot det enkelte menneske som aksler journalistrollen. Trusler mot journalister har «en annen dimensjon enn trusler generelt», skriver Høyesterett i en dom fra høsten 2002. Der fikk en av Oslos mer kjente gjengkriminelle skjerpet straff nettopp fordi han hadde truet to VG-journalister som hadde gått tett og kritisk inn på denne delen av hovedstadens subkulturer.

Når journalister trues, er det «pressens virksomhet som forsøkes påvirket, og kanskje endatil kneblet», skriver førstvoterende i Høyesterett i denne meget prinsipielt forankrede dommen.

Et farlig element

«Det er ikke behov for å gjøre noen til martyr for sine uttalelser ved å putte dem i fengsel», advarer John Christian Elden i sin sluttprosedyre. Det samme er Muhammed Usman Rana inne på i Vårt Land.

Det er et tvetydig, kanskje til og med farlig argument. I sin konsekvens betyr det jo at vi må finne oss i trusler fordi å straffe slikt vil føre til noe enda verre. Slik kan det argumenteres mot å trekke grenser. Men da setter vi ikke den enkelte trussel inn i en større sammenheng. For taper vi det enkelte «trusselslag», ja, da flytter vi også grensene for det akseptable konfliktnivået. I verste fall taper vi i neste omgang kampen om vårt samfunns kjerneverdier.

harald.stanghelle@aftenposten.no