Meninger

Den usynlige passasjeren

  • Cecilie H. Aas

Bildet er en illustrasjon. Foto: Knut Falch / Scanpix

Det er litt trist at det er nødvendig å lage plakater for å illustrere god adferd i kollektivhverdagen, men enda tristere er det at det virker som om det bare er jeg som er gravid som faktisk har lagt merke til den.

Jegsitter her på jobb, ogangrer på at jeg ikke sa noe i stad. Jeg skulle fortalt den gamle mannen hvortakknemlig jeg erfor at han viste hensyn i en kollektivhverdagder normal folkeskikk synes å være unntaket og ikke regelen. Jeg er en sprekkferdig gravid som jobber minesiste, tunge uker før foreldrepermisjon.Jeg har vært «flinkjente» og heldig, og har ikke vært borte fra jobb en eneste dag. Hver arbeidsdag har jeg satt meg på togettil Oslo, vagget med knirkende bekken gjennom Oslo S til t-banen, og stått som sild i tønne de siste tre stasjonene tilarbeidsplassen.

Slitsom tilværelse

Livetsom pendler er ikke enkelt, detkan være forsinkelser,manglende utstyr og personell, innstillingerosv. Det kan være slitsomt åpendle når man er frisk og i full vigør, men jeg kan med førstehåndserfaring opplyseat med stor mage ogbekkenvondt, er det myeverre. Så til poengetmitt: Denne stadigmer gravide kollektivbrukeren,opplever å bli stadig mer usynlig. I takt med at magen har vokst, blir min person åpenbartmer og mer usynlig.Denne usynligheten er mest påtakelig når jeg er kollektivbruker. Minemedpassasjerer ser gjennom meg, eller til siden. Det er nesten så jeg må kjennepå meg selv, for å konstatere at jeg er der. Jeg er jo faktisk to, med engratispassasjer i magen.

Ser bare seg selv

Iløpet av de siste to månedene, hvor jeg må sies å se riktig så gravid ut, har jeg kun opplevd toganger at en medpassasjer har gitt meg sitteplass. Den ene gangen var det enlitt mindre gravid jente enn meg som reiste seg, og i dag var det altså engammel mann. Dråpen i dag, som gjør at jeg skriver dette, var at jeg var i ferdmed å sette meg ned når to femtiåringer, en kvinne og en mann, brøyter meg tilsiden og tar de to ledige sitteplassene rett foran nesen min. Det er da deneldre mannen som sitter vis-à-vis,bukker til meg og reiser seg. Takk for anstendigheten! Jeg smilte så mye jeg klartetil ham, der han klamret seg fast i en metallstang, samtidig som jeg forsøkteå unngå å smile til de to som «stjal» plassen min — somikke så noe. Verken meg eller den eldre mannen. De så bare seg selv.

Fraværende passasjerkultur

Detfokuseres mye pågravide og sykefravær, ogvi hører til stadighet det konstateres at graviditet ikke er en sykdom, hvilket jo er riktig. Menselv om man ikke er syk, har man en fysisk merbelastning. Den fysiske merbelastningen erårsaken til atarbeidsgivere har forpliktelser med hensyn til å tilrettelegge arbeidet for dengravide. Dennemerbelastningen gjør at eksempelvis det å stå på en t-bane som krenger, kan være direkte smertefullt. Det ervel også grunnen til at t-banen har sattopp plakater med tegninger som viser god passasjerkultur. En av disse plakatene viser nemlig en gravid kvinne som har ensitteplass. Det er litt trist at det er nødvendig å lage plakater for åillustrere god adferd, men enda tristere er det at det virker som om det bareer jeg som er gravid somfaktisk har lagt merke til den.

Relevante artikler

  1. DEBATT
    Publisert:

    Med respekt å melde: Du er faktisk ikke ekspert på hva det innebærer å føde et barn kontra det å ta keisersnitt

  2. KULTUR
    Publisert:

    Han var utkledd som kommunearbeider. En eneste politiker hilste.

  3. FOTBALL
    Publisert:

    Slik jobber Norway Cup-ledelsen for å holde Ekebergsletta trygg

  4. KOMMENTAR
    Publisert:

    Det er syklister og bilisters egen ukultur som skaper de fleste ulykkene

  5. KULTUR
    Publisert:

    Sarah Sørheim: «Dette er en liten juvel av en bok»

  6. DEBATT
    Publisert:

    Konspiratorisk, ondskapsfullt og primitivt fra Resett om kvinner i Forsvaret