Norge må bidra mer i Middelhavet

  • Redaksjonen
afp000839265-w3PHKVdibv.jpg

SØNDAGENS ULYKKE i Middelhavet, der 700 mennesker fryktes omkommet, bekrefter inntrykket av at havområdet er i ferd med å bli en flytende gravplass.

Ansvaret for å møte tragediene som utspiller seg når stadig flere desperate mennesker prøver å flykte til Europa, påhviler alle europeiske land. Også Norge.

Norge må være i den rause, ikke den gjerrige, enden av skalaen når bidragene skal måles.

Det økte konfliktnivået i Midtøsten og i deler av Afrika har ført til markant økning i flyktningestrømmene.

De fleste flykter internt i eget land, eller til naboland.

De aller færreste drar videre, selv om våre hjemlige diskusjoner tidvis kan få det til å fremstå motsatt.

FOR EN LITEN andel av disse menneskene – rundt regnet 219.000 personer i 2014, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) – fremstår en flukt med båt, over Middelhavet til Sør-Europa, som et svar på en håpløs tilværelse.

Det er forståelig. Selv om Europa på ingen måte er noe paradis for illegale flyktninger, representerer Europa i det minste en slags trygghet.

Denne desperasjonen har skapt et marked for mennesketransport over Middelhavet, og antallet mennesker på flukt i båt øker i takt med de politiske sammenbruddene i regionen.

Det samme gjør tallet på mennesker som omkommer underveis. I fjor omkom minst 3500 personer ifølge FN. Etter at minst 400 omkom i et forlis utenfor Lampedusa mandag, og sannsynligvis 700 søndag, får vi bekreftet at situasjonen på ingen måte er blitt bedre.

SPØRSMÅLET er hva Norge kan bidra med. Tidligere har vi oppfordret norske myndigheter til å øke tallet på kvoteflyktninger fra Syria og de økonomiske bidragene til hjelpearbeidet i regionen.

Det kan påvirke tallet på mennesker som velger veien over Middelhavet, forhåpentligvis i riktig retning.

Derfor kan oppfordringen om å bidra mer for å bøte på situasjonen i og rundt Syria bare gjentas.

Dernest må også Norge bidra mer til hjelpe— og redningsarbeidet i Middelhavet. Norges Rederiforbund har medlemmer som erfarer tragedien på kroppen, og norske skip har reddet mange mennesker fra drukningsdøden i Middelhavet.

Forbundet oppfordrer, sammen med hjelpeorganisasjonene, norske myndigheter om å bidra mer offisielt i redningsarbeidet.

NÅ NÅR TALLENE på omkomne øker utover våren må Norge vurdere om for eksempel et kystvaktfartøy, for en periode, kan være et bidrag.

Dilemmaet er dessverre at større trygghet knyttet til flukten over Middelhavet kan friste flere til å velge den veien. Menneskesmugling er utbredt.

Derfor er det så viktig å jobbe med årsakene til at mennesker velger en slik flukt, og jobbe på flere områder.

Den grunnleggende årsaken, konfliktene i regionen, har vi dessverre meget begrenset innflytelse over.

Men det må være et mål å jobbe for å bøte på skadene som følge av sammenbruddene i regionen, fortrinnsvis ved å hjelpe folk på en måte som gjør at de ikke fristes av livsfarlige reiseruter.

UNHCR oppfordrer EU til å jobbe med flyktning- og asylpolitikken, tilbakeføringsprogrammer, kompensasjon til rederier som redder mennesker og redningstjeneste.

SITUASJONEN i Middelhavet illustrerer at krig, folkeforflytninger og migrasjonsstrømmer er blant vår tids store, felles, internasjonale utfordringer. Norge må være i den rause, ikke den gjerrige, enden av skalaen når bidragene skal måles.