Meninger

Nasjonalparken Dag Solstad

  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Dag Solstar er på sine eldre dager blitt en medieyndling som turnerer både talkshow og portrettintervjuer med stor bravur, skriver Ingunn Økland. Foto: TOR GREINER STENERSEN

Dag Solstad er blitt medieyndling og et fredet område i norsk litteratur. Men i stedet for å mildnes med årene, går han nå rett på et av de største tabuene i vår kultur: Foreldres angstridde forhold til eget avkom.

HAN FYLLER 70 år i dag, etter et rekordartet vorspiel. Gavedrysset innbefatter Statens æreslønn, utstilling og filmserie på Nasjonalbiblioteket, seminarer og egne bøker om forfatterskapet. Til og med i hjembyen Sandefjord er stemningen god. Dag Solstad skal være gjenforent med stedet han engang ville jevne med jorden, og etter en liten kontrovers er nå en egen plass besluttet oppkalt etter ham.

I dag skal forfatteren selv være til stede under en tretimers festforestilling på skipsreder Jahres gamle eiendom Midtåsen – «et svimlende ambisiøst prosjekt», ifølge lokalavisen Sandefjords Blad.

Ekte kjærlighet

Dikterjubileene er et årlig ritual i Norge, men i moderne tid er ingen blitt feiret med større intensitet enn Dag Solstad. Hvorfor all denne kjærligheten?

Selv har Solstad hevdet at vi lever i en kommersiell og flat kultur. Men hans egen popularitet kan tvert om tyde på at klassiske kvalitetsbegreper er høyst operative i Norge i dag. Solstad blir elsket nettopp for sin unike stil, slagferdige humor og eksistensielle alvor. Han blir beundret i kulturbærende sjikt, men sannelig også lest i en utvidet middelklasse. Hans to største bestselgere, Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982) og Genanse og verdighet (1994), er trykket i nærmere 200000 eksemplarer.

Solstad møter i dag så lite motstand at forfatterkollega Jan Kjærstad har kalt ham Norges største nasjonalpark på fastlandet.

Kjedsomhet

Er han stor i Norge og liten i verden, slik regelen tilsier?

Solstad er oversatt til hele 18 språk. Men hvor mye han blir lest – og hvordan han lyder på utenlandsk – vet vi egentlig lite om, i motsetning til de fleste andre sidene ved forfatterskapet.

Sant å si er Solstad så grundig kommentert i essays, anmeldelser, studentoppgaver og hele syv doktoravhandlinger at den offentlige samtalen om forfatterskapet er preget av en viss kjedsomhet. Man er lei av hverandres perspektiver og lengter etter friske synspunkter eller skarp kritikk.

Solstad møter i dag så lite motstand at forfatterkollega Jan Kjærstad har kalt ham Norges største nasjonalpark på fastlandet.

Medieyndling

Utvilsomt er Solstad på sine eldre dager blitt en medieyndling som turnerer både talkshow og portrettintervjuer med stor bravur. Helt i tråd med litterære trender har hans seneste romaner fått en selvbiografisk vending, uttrykt ikke minst i denne vakre og umiddelbart populære setningen fra romanen 16.07.41: «Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde. Jeg har vært forfatteren Dag Solstad. Jeg har hatt en oppgave å utføre». Et sterkt utsagn når man vet at faren døde da Solstad var 11 år.

Tabu

Det er da også her utfordringene nå ligger i dette forfatterskapet, for den som vil la seg utfordre. For selv om Solstad tilsynelatende er blitt mild, graver han stadig dypere innover i et av de største tabuer i vårt samfunn: Foreldres angstridde forhold til eget avkom. Det dreier seg om fedre og sønner; om forakt, samvittighetsnag og lengsel etter forsoning.

Kanskje driver Solstad en fortløpende undersøkelse av hvilke forhåpninger – og nederlag – som knytter seg til foreldreskapet. I så fall er det undersøkelser som står i forlengelse av hans tidligere forsøk på å forstå dragningen mot AKP-ml-bevegelsen. Så forskjellige bøker som Arild Asnes, 1970, Gymnaslærer Pedersen og Roman 1987 er jo indirekte skildringer av en dyp lengsel etter samhørighet, de to siste riktignok preget av forfatterens humoristiske distanse til resultatet.

Selv i de antatt næreste forhold er det skammen, ensomheten og mishaget som råder grunnen.

Forakt for sønnen

Alle hans fire siste romaner pirker i foreldreskapet på rørende og opprørende måter. Det kan være diplomaten Armand V., som ikke klarer å skjule sin forakt for sønnens planer om å bli elitesoldat, og som siden føler seg medansvarlig for å ha provosert denne sønnen til å velge et yrke der han blir alvorlig skadet. Samtidig antyder Solstad at faren bedre liker sin oppgave som omsorgsperson – og autoritet – når sønnen er blind.

I Solstads hittil siste utgivelse (17. roman) får hovedpersonen et slags klaustrofobisk anfall under besøk hos sønnen. Her har Solstad hentet opp Bjørn Hansen fra Ellevte roman, bok atten (1992). I den boken var gåten knyttet til hans selsomme valg om frisk og frivillig å ta plass i rullestolen. I 17. roman er gåten en annen: Hvorfor trekker han seg fra møtet med sønn og sønnesønn, etter først å ha oppsøkt dem frivillig?

Sårbart

Til en viss grad er det siste generasjon av distanserte fedre Solstad skildrer. Slike menn som mistet kontakten med barna etter samlivsbrudd og siden følte seg fremmed for eget avkom.

Men Solstad kan også skildre ytterst dedikerte fedre, som T. Singer i romanen fra 1999. Her møter vi en mann som forsøker å fylle livet sitt med stedatteren Isabelle, men som ikke desto mindre forblir en ensom og blass figur. Dette er den boken som skildrer foreldreskapet på det mest sårbare og for en gangs skyld uten humor, en slags ømhet på avstand og med hjertet i skruestikke. Tilsynelatende uten svar fra barnet.

«Nærhet»

Solstad mer enn antyder at foreldreskapet ikke holder hva samfunnet lover. Barna kan også være bærere av slike holdninger som kulturpessimisten Solstad har kritisert i essayistisk form. Men fremfor alt bruker han dette motivet til å sette eksistensforståelsen på spissen: Selv i de antatt næreste forhold er det skammen, ensomheten og mishaget som råder grunnen. Ja, nettopp i de antatt næreste forhold, der muligheten for samhørighet skulle være som størst, blir disse vilkårene tydeligere, og mer brutale, enn noe annet sted. Samtiden og våre livsbetingelser speiler seg i de intime relasjonene. Hvis vi skal lete etter Henrik Ibsen hos Solstad, så finner vi ham her.

Lykke

Men må det være så dystert? Alltid disse gnagende monologene lagt i munnen på vankelmodige menn?

Kanskje ikke. I en fotnote i 16.07.41 røper forfatteren at han har et mål om en gang å skrive en roman om lykken: «Mitt verk er ikke fullendt før jeg har kastet meg ut i det lykkebringende, og, eventuelt, gått til grunne på det.» Det han frykter, er gjengjeldelsen. Den som skriver en roman om lykken, «utfordrer skjebnen, og gjør det ikke ustraffet».

På 70-årsdagen er det ingen som kan ønske jubilanten noe slikt. Men denne romanen vil vi gjerne lese. Løsningen må være at Solstad følger den teorien han lanserer i Armand V., og som går ut på at de store romanene allerede er ferdigskrevet og bare venter på å bli funnet av en eller annen forfatter. De kan egentlig «håves inn, som fisk».

Hvis det forholder seg slik, kan Solstad trygt lete opp romanen om lykke, for det finnes jo ingenting som heter finnerstraff.

Flere artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Dag Solstad tærer på sitt eget forfatterskap. Les anmeldelsen

  2. KULTUR
    Publisert:

    Finn Skårderud om Michel Houellebecq: «Det er tøys at han bryter seksuelle tabuer. De er brutt for lengst.»

  3. A-MAGASINET
    Publisert:

    En gang hatet han USA. Så forandret alt seg.

  4. KULTUR
    Publisert:

    Få barn eller ei? To nye romaner løfter debatten

  5. KULTUR
    Publisert:

    Vår anmelder: «I Dahls bevegende roman er det bare døden som kan reparere ødelagt kjærlighet.»

  6. KULTUR
    Publisert:

    Herlig når Ambjørnsen lar Elling parere gruppesex og religiøs fanatisme.