Meninger

Fredrik Barth var en formidler uten sidestykke | Thorgeir Kolshus

  • Thorgeir Kolshus

sp90f5e9_doc6b79w1099bl17zs57em4-gIdzS5eGkw.jpg Hasselknippe, Olav

Fredrik Barth, en av norsk samfunnsvitenskaps giganter, viste gjennom mesteparten av sitt virke hvor viktig det er at ledende forskere også kan formidle.

Professor i sosialantropologi, Fredrik Barth, er død, 87 år gammel.

For drøye tyve år siden sto jeg, en svært ung grunnfagsstudent i sosialantropologi, foran en rad ringeklokker ved Kulturhistorisk Museums nordøstre tårn. Det var kun én av dem som hadde personnavn. På den sto det det Fredrik Barth. Pulsen økte med noen titalls slag – og så trykket jeg.

Ringte på døren til en levende legende

Det er flere grunner til at jeg, som sammen med mange hundre andre befant meg på det aller nederste trinnet av fagstigen, fikk meg til å ringe på døren til en levende legende. Litt var av ren desperasjon. Jeg hadde nemlig funnet faget i mitt liv. Men med bare én uke igjen til eksamen, var jeg overbevist om at dette ikke ville holde og at selv om jeg hadde funnet min plass, var toget allerede gått. Likevel, desperasjon forklarer ikke hvorfor jeg valgte å plage akkurat verdensstjernen Fredrik Barth med mine kvaler fremfor en av hans mange kolleger.

Da ingen turte å ta ordet i salen, trakk han stolen foran kateteret, inntok sin avslappede fortellerpositur og leverte en forelesning uten andre audiovisuelle verktøy enn seg selv – til en forsamling som satt som fjetret.

Jeg skulle gjerne påstått at det var min begeistring for hans fagskriverier, men det ville vært uredelig. For på den tiden skjønte jeg ikke så mye av hans usedvanlig presise og nøkterne fagspråk. Så da jeg av en eldre student ble anbefalt å lese en av hans bøker på norsk, «Andres liv – og vårt eget», for å få oversikt over antropologiens viktigste spørsmål før eksamen, var jeg først skeptisk.

Foreleste så forsamlingen satt fjetret

Det var ikke slik at jeg trodde Barth manglet evne til å fremstille fagspørsmål på en måte som møtte publikum akkurat der de var. Han hadde blant annet holdt en forelesning for oss som startet med at han spurte om det var noen som hadde noen spørsmål til boken vi hadde lest – som mange av oss syntes var ganske traurig. Da ingen turte å ta ordet i salen, trakk han stolen foran kateteret, inntok sin avslappede fortellerpositur og leverte en forelesning uten andre audiovisuelle verktøy enn seg selv – til en forsamling som satt som fjetret.

Thorgeir Kolshus Trygve Indrelid

Barth hadde så utvilsomt evnen til å gjøre ting akkurat så enkelt at det er forståelig – uten å bli så enkelt at det er misforståelig – slik god vitenskapsformidling skal. Så da var det kanskje slik at hans ambisjoner som fagforfatter ikke hans sammen med hans pedagogiske virke? I fortvilelsen før eksamen grep jeg imidlertid ethvert halmstrå. Og i «Andres liv – og vårt eget» møtte jeg en tekst der formidlingsiver og fortellerglede nærmest sprang ut fra hver side. Verden er et eventyrlig sted! La deg forbløffe! Og forsøk å forstå!

Hoppet som et ekorn – og som en hare

Her fant jeg også den intense trangen til selv å bli forstått, som hadde vært så tydelig i forelesningen vi allerede hadde hatt og som skulle bli enda tydeligere etter hvert som jeg lærte ham å kjenne. Under en senere forelesning ønsket han blant annet å understreke at fenomener som har samme form ikke nødvendigvis står for det samme innholdet.

For å forsikre seg om at budskapet nådde frem selv til den aller mest konsentrasjonssvake, hoppet den da nærmere 70 år gamle verdenskjente professoren rundt kateteret, først på ekornvis og deretter i harestil.

Som eksempel hadde Barth tegnet ekornspor og harespor på tavlen. Ut fra avtrykkene i snøen å dømme, kan det virke som om de beveger seg i samme retning, men i virkeligheten går de motsatt vei. For å forsikre seg om at budskapet nådde frem selv til den aller mest konsentrasjonssvake, hoppet den da nærmere 70 år gamle verdenskjente professoren rundt kateteret, først på ekornvis og deretter i harestil. «Uforglemmelig» er knapt dekkende. Og det var en høyst effektiv vaksine mot akademisk selvhøytidelighet.

De mange små fenomenens betydning

Men det var i visshet om betydningen av detaljer Barths virkelige mesterskap kom til uttrykk: Erkjennelsen av at de mange små fenomener, handlinger og hendelser både former og formes av de Helt Store Tingene. Så den som vil forstå samfunnsutviklingen, må ha oppmerksomheten rettet mot dine og mine faktiske handlinger.

Og dessuten er jeg ganske sikker på at om han hadde vært inne, ville han tatt meg imot, akkurat slik han gjorde helt til det siste med nye generasjoner unge studenter, som oppsøkte ham på sykehjemmet med stjerner i øyene og litt hurtigere puls.

Slikt blir fort irriterende nyanserikt i en tid der utvetydig tale fra folk som mener å vite gjerne har forrang fremfor det mer sammensatte budskapet fra folk som vet. Barth ga blant annet klare råd i forkant av invasjonen i Afghanistan, basert på nærmere 50 års forskning blant pashtunere som utgjør ryggraden i talibanbevegelsen. Disse ble nok hørt, men de ble ikke tatt til følge før etter en ti års tid. Mye menneskelig lidelse kunne vært unngått hvis Barths antropologiske nærkunnskap var blitt gitt større plass enn de mange makropolitiske avstandsanalyser. For oss, hans faglige etterfølgere, byr det på en blanding av oppmuntring og frustrasjon.

Kort avstand mellom topp og bunn

Men hva skjedde så da jeg ringte på? Ingenting. Han var ikke inne. Men at jeg trodde jeg kunne gjøre det, forteller mye om Fredrik Barth. Det forteller også noe om norsk akademias store konkurransefortrinn – nemlig de korte avstandene mellom topp og bunn, som oppmuntrer kunnskapsoverføring og erfaringsutveksling i et slikt omfang at det gjør alle bedre.

Og dessuten er jeg ganske sikker på at om han hadde vært inne, ville han tatt meg imot, akkurat slik han gjorde helt til det siste med nye generasjoner unge studenter, som oppsøkte ham på sykehjemmet med stjerner i øyene og litt hurtigere puls.

Og apropos stjerner: Universitetet i Oslos motto er: et nos petimus astra, «også vi søker stjernene». For norske antropologer har det har holdt å søke mot Barth – det har nemlig gått ut på det samme. Lykkelig er det fag som har slike forbilder.

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Relevante artikler

  1. FOTBALL

    «Tilbake i manesjen»

  2. KULTUR

    – Jeg har to nyheter, én dårlig og én god: Universet vil vare evig. Og Gud finnes ikke. Sannsynligvis.

  3. A-MAGASINET

    «Mattedama» Vibeke Fængsrud (41) mener spesielt to ting ødelegger barna våre. – Vi er så utrolig redde for at noen skal bli lei seg hvis vi stiller kravs

  4. MENINGER

    Det finnes ingen dumme spørsmål – om nekrofili | Svein Øverland og Ingeborg Senneset [podcast]

  5. MENINGER

    Kort sagt torsdag 4. mai

  6. MENINGER

    Det ligger stor styrke i å kjenne sine egne grenser. | Lene Marlin