Kynisk og korttenkt

  • Attiq Sohail
Ulrik Imtiaz Rolfsen (t.v.), her sammen med hovedrolleinnehaver Adil Khan i serien <i>Taxi</i>.

Et ensidig fokus på negative sider ved innvandrermiljøer forsterker stigmatisering og underbygger fordommer.

Ulrik Imtiaz Rolfsens nye krimserie Taxi er spennende og vellaget. Han imponerer som regissør, men skildringen av det norskpakistanske miljøet er misvisende. Mytene og fordommene om miljøet kommer utilslørt frem. Nordmenn som ikke har jevnlig kontakt med minoriteter får sementert fordommer skapt av mediene, og fremstillingen av det norskpakistanske miljøet i serien blir kjøpt uten å betvile innholdet.

Dobbeltmoral

De fleste norskpakistanske gutter er svindlere, kriminelle og onde. Norskpakistanske jenter er dobbeltmoralske og motløse. De er lydige overfor familiene sine og tør aldri å protestere, men kan i det skjulte til og med være utro. Dette er noen av fordommene Rolfsen presenterer. Vi ser ingen steder i serien at det vokser frem en ny generasjon norskpakistanere, både konservative og liberale, med sterke ambisjoner og bunnløs lojalitet til Norge.

Provokasjon

I tiden etter 22. juli, mens alle er opptatt med å bygge broer mellom majoriteten og minoritetene, kommer Rolfsen igjen med en brannfakkel som reflekterer hans tidligere minoritetskrenkende retorikk. Vi trenger absolutt selvransakelse for å få bukt med ukulturen der det kollektive ofte overkjører individuelle interesser, og der

Les også

- De unge har funnet seg et nytt idol i Adil Khan

lojaliteten og tilliten til Norge er svekket hos enkelte minoriteter. Men serien virker kun som en provokasjon, og bidrar til stigmatisering og en tendens til å snakke om norskpakistanere og kriminelle i samme åndedrett. De fleste i den nye generasjonen ønsker å komme slike fordommer til livs.

Holdningene til Rolfsen kommer også frem gjennom hovedpersonen i Taxi , Javar Jafri , som skal fremstille den ideelle nordmannen med minoritetsbakgrunn. Altså en totalt assimilert person som drikker alkohol og har samboer. En hovedperson som er like godt integrert som Javar, men som ikke gir avkall på sine grunnverdier, ville ikke vært ideelt for Rolfsen.

Utdatert inntrykk

Aslak Nore har helt rett i at serien gir et utdatert inntrykk av norskpakistanere, og de fleste er enig med ham. Rolfsen har lenge forsøkt å fremstå som en sannferdig kilde til pakistansk kultur, men hans tidligere uttalelser og Taxi vitner ikke om annet enn total kunnskapsløshet. Rolfsen beskriver pakistanere fra 1980 i serien. Sladrekulturen er like stor blant majoriteten som minoritetene. Forskjellen ligger i at miljøet er mindre og ryktene spres således fortere.

Å sette det norskpakistanske miljøet i et negativt lys for å skape blest om en TV-serie er både kynisk og korttenkt. I et intervju med Klassekampen forteller Rolfsen at det mest utfordrende var å skape identifikasjon hos nordmenn. Rolfsen har mislykkes i denne utfordringen og er neppe den rette personen til å fremstille et realistisk og nyansert inntrykk av det norskpakistanske miljøet. Dog har han lykkes i å diskreditere det. Mala Wang Naveen skriver i Aftenposten 14. november at man gjennom slike serier kan lufte ut sine demoner. Tvert om skaper man demoner ved å sette en av de største minoritetsgruppene i Norge i et dårlig lys, og ved at fokuset på det positive og vellykkede glimrer med sitt fravær.