Meninger

Jeg kunne vært et selvmordsoffer

  • Martin J. R. Eidissen

Jeg var klar til å gi opp. Hvorfor gjorde jeg det ikke?

Det avgjørende er at jeg er her i dag, jeg eksisterer, og jeg kan skrive innlegg som dette.

20-årskrisen rett i fleisen

Martin J. R. Eidissen

Jeg ble mobbet på barneskolen. Etter å ha byttet barne— ogungdomsskolekom jeg i et nytt miljø, og særlig fra videregående av ble ting bedre. Men, som med såmange andre, slo 20-årskrisen meg rett i fleisen noen år etter. Jeg hadde mitt første panikkangstanfall høsten 2011, som raskt eskalerte. Jeg hadde daglige panikkangstanfall, konstant angst for angsten, og utviklet noe jeg av fagpersonell har blitt fortalt at kalles agorafobi. Rent konkret innebærer dette angst, og frykt for angst, i sosiale rom. Dessuten gikk jeg gradvis inn i dyp depresjon. Jeg ble helt sykemeldt fra jobben i tre måneder våren 2012, og var delvis sykemeldt fram til jeg sluttet på sommeren for å begynne på studier.

Etter en litt mindre angstfylt sommer, kom første skoledag og fadderuka på universitetet. Angsten slo mot meg. Jeg skammet meg uansett hva jeg sa, jeg følte meg ekstremt utilpass og trakk meg gradvis unna. Etter noen måneder sluttet jeg å gå på forelesninger. Parallelt med dette søkte jeg hjelp på psykologisk senter på universitetet. De tilbød meg ukentlige møter med en snart ferdigutdannet psykolog, møter som hjalp meg litt fram til jul, hvor praksisen til vedkommende tok slutt. Deretter fikk jeg tilbud om å være med på en ukentlig samtalegruppe, som skulle vare i flere år fremover. Jeg takket ja til dette, og har i skrivende stund deltatt i snart halvannet år.

Isolerte meg

Samtalegruppen har hjulpet meg mye. Gjentatte ganger i løpet av det foregående halvannet året har jeg hatt svært tunge perioder, fylt med mye isolasjon, skam, angst, depresjon og søvnløse eller marerittbetonte netter. På det verste har det gått bortimot en uke før jeg dusjet. Jeg som en gang hadde en veldig stor vennekrets, og omgikk meg med et bredt spekter av forskjellige mennesker, har i dag kun en håndfull gode venner. Det er ikke dermed sagt at den gamle vennekretsen ikke lenger er mine venner, men ved å isolere seg over såpass lang tid får folk flest litt nok. De slutter å invitere deg når du alltid svarer unnvikende. Og å ta kontakt selv var utelukket.

Etter hvert kom selvmordstankene. Jeg mistet håpet om at ting kunne bli bedre.

Etter hvert kom selvmordstankene. Jeg mistet håpet om at ting kunne bli bedre. Uansett hvor mye eller hvor lite jeg forsøkte å eksponere meg for ubehagelige situasjoner, uansett hvor mange ulike metoder jeg benyttet for å endre tankemønstre, uansett hvilke handlinger jeg forsøkte å erstatte med sengeligging, så ble det ikke bedre. Jeg var rede til å gi opp. Jeg bor i tiende etasje. Det var ikke sjelden at vinduet sto oppe og jeg stilte meg spørsmålet: «Hvorfor hopper du ikke bare ut?» Det mest vesentlige spørsmålet gjenstår: Hvorfor gjorde jeg det ikke?

Et sted jeg måtte være

Et halvt år ut i studieløpet søkte jeg meg deltidsjobb. Etter en tidvis tung tilværelse også der, ble dette samtidig en arena for utfoldelse. Et sted jeg måtte være to dager i uka, og et sted der jeg etter hvert følte større og større rom til å være meg selv. Fortsatt jobber jeg der, og trives nesten hver eneste dag. Dessuten har samtalegruppen vært en ekstremt verdifull arena for sosial utfoldelse, en unik mulighet til å få forståelse, og til å forstå at det å ha personlige problemer faktisk ikke er nettopp så unikt. Samtidig har jeg hatt en håndfull svært støttende venner og familie, og etter hvert også en forståelsesfull kjæreste.

Jeg har fortsatt tunge dager og perioder. Men jeg vurderer ikke lenger å ta mitt eget liv. Jeg forsøker å ta en dag av gangen

Mye kunne vært bedre. Jeg skulle fortsatt ønske jeg deltok mer på forelesninger og seminarer. At jeg var med på skolen. At jeg tok kontakt med min gamle vennekrets, og at jeg hadde flere studiekamerater. Jeg har fortsatt tunge dager og perioder. Men jeg vurderer ikke lenger å ta mitt eget liv. Jeg forsøker å ta en dag av gangen, og jeg har fått tilbake troen på at ting blir bedre. For det har de faktisk blitt.

Ikke alle kommer seg dit jeg har kommet. Ifølge Aftenpostens artikkel "Jeg tror han ble rammet av en bunnløs, svart tomhet" tar mellom 500 og 600 mennesker sin egne liv hvert år i Norge. Det er mer enn alle som dør i trafikken og av drap kombinert.

Vi må kunne snakke om temaer som også kan føre til at vi selv kommer i dårlig humør, blir nedstemt.

Ta kontakt

Mitt råd til folk som sliter med selvmordstanker er å være åpne om sin tunge tilværelse. Husk hva barneskolelærerne sa da vi var små: «jeg kan ikke hjelpe deg hvis du ikke forteller meg hva som har skjedd». Til andre, som ikke sliter med det samme: vær oppmerksom! Hvisen du kjenner begynner å oppføre seg annerledes, er svært selvkritisk eller isolerer seg, så er det oftest noe galt. Noen må stille de spørsmålene som ingen egentlig vil stille, som ingen egentlig vil høre. Vi må kunne snakke om temaer som også kan føre til at vi selv kommer i dårlig humør, blir nedstemt. Det handler om å gå ut av komfortsonen. Alt er ikke, og skal ikke, være umiddelbart fornøyelig.Dine ord kan kan redde liv!Og da handler det om å gi en håndsrekning. Ja, det handler rett og slett om å være et medmenneske.

Les også

  1. «Jeg tror han ble rammet av en bunnløs, svart tomhet»

  2. «Han hadde alt. Slik så vi det»

  3. Vil ha psykisk helse som nytt fag i skolen