Meninger

Bak forsiden: Slik jobbet vi med saken om den tyske kreftklinikken

  • Tine Dommerud
    Tine Dommerud
    Journalist
Tine Dommerud (til venstre) og Nina Selbo Torset har jobbet intenst med denne saken de siste månedene.

Hvordan går det med norske kreftpasienter som får behandling i utlandet når de ikke får den hjelpen de ønsker i Norge? Mange drar til Tyskland. Det gjorde vi også, for å finne svar på om behandlingen virker.

Er du interessert i journalistikk og hvordan vi jobber i Aftenposten? Følg oss på Facebook-siden «Bak forsiden».

Hva ville du gjort hvis du eller en av dine nærmeste ble rammet av kreft?

Hvis behandlingen i Norge ikke førte frem, og en alvorlig lege til slutt fortalte at kreften ikke kunne kureres? At det eneste norsk helsevesen kunne tilby var lindrende behandling, slik at du eller din kjære slapp smerte?

Da moren min fikk kreft for 30 år siden, var jeg i denne situasjonen. Jeg gikk på biblioteket, leste i bøker. Og ringte dem jeg kjente i helsevesenet. Vi slo oss til ro med at det ikke var noe som kunne hjelpe henne. Hun sovnet inn samme sommer.

Hvis hun hadde blitt syk i dag, hadde jeg søkt på internett. Jeg hadde googlet og lett, og kanskje hadde jeg funnet frem til noen som kunne gitt oss håp.

Hvem ville jeg da lyttet til? De norske legene eller utenlandske spesialister som mente de kunne prøve? Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg ville visst mest mulig for å kunne ta et informert valg.

  • Aftenposten har kartlagt 38 norske pasienter som har fått kreftbehandling i Tyskland: Slik gikk det med dem.

Tre tips om kreftbehandling i Tyskland

For over et år siden fikk Aftenposten tips om en kreftsyk mann som ønsket å samle inn penger, slik at han kunne reise til utlandet for å prøve å bli frisk. Behandlingen var dyr, men tipseren mente at klinikken kunne dokumentere at mange av pasientene ble friske.

Noen måneder senere fikk vi et tips om et nettsted med pasienthistorier etter kreftbehandling i Tyskland. Så et tips fra en ung enke som hadde mistet mannen sin i Tyskland.

Dette ble vi nysgjerrige på.

Det viste seg at mange nordmenn hadde dratt til den samme privatklinikken, Medias Klinikum i Burghausen. De aller fleste hadde vært i kontakt med stavangerselskapet Oncolomed, som de fant på internett før de reiste.

Journalistene Nina Selbo Torset, June Westerveld og jeg har lenge fått lov til å fokusere nesten bare på én sak. Researcher Trond J. Strøm, fotograf Stein Bjørge og webutviklerne Fredrik Hager-Thoresen og Per Byhring har også jobbet med denne reportasjen. Tonje Egedius har reportasjeledet arbeidet.

Vi ønsket å finne ut hvorfor så mange pasienter fikk håp om at de kunne få leve lengre og kanskje bli friske ved dette sykehuset. Og vi ønsket å finne ut hvordan det går med dem som reiser.

Oncolomed setter norske kreftpasienter i kontakt med sykehus i utlandet. Men hverken de eller den tyske klinikken har gitt oss noen statistikk over hvordan det har gått med de norske pasientene som har fått behandling der. De har sagt at de skal gjøre det, men fire måneder etter første gang vi spurte har vi fortsatt ikke fått noen oversikt.

Derfor måtte vi undersøke selv. I flere måneder har vi forsøkt å finne ut hvordan det har gått med norske Medias-pasienter. Mange pårørende startet innsamlingsaksjoner som de delte i sosiale medier. Andre har delt sine historier i pressen. Noen har skrevet blogg om behandlingen i Tyskland. Vi fant flere navn på denne måten. I tillegg ble vi kontaktet av pårørende som hadde hørt at vi jobbet med saken.

De vanskelige samtalene

Så kom den vanskeligste delen av arbeidet. Bak navnene i vår kartlegging var det syke mennesker og deres nærmeste som håpet at behandlingen på Medias Klinikum skulle gjøre dem symptomfrie eller gi dem lengre tid å leve. Denne saken handler om mye mer enn overlevelsesstatistikk. Den handler om håp, sorg og samhold.

Pasientene i vår kartlegging kunne ha helt ulike erfaringer og opplevelser av oppholdet i Tyskland. Vi ønsket derfor å snakke med alle, ikke minst for å gjøre dem oppmerksom på at vi jobbet med en sak om klinikken og dens resultater. Vi kontaktet alle pårørende eller pasienter vi hadde funnet i åpne kilder. Mange pasienter var døde, men noen lever. De aller fleste pårørende ville snakke med oss. Noen få opplevde henvendelsen fra oss som belastende og ufølsom.

Det er forståelig at en telefon fra oss kan være en tilleggsbelastning i sorgen, og at den kom uventet. Men vi mener at det var viktig å finne ut hva som skjedde med de norske pasientene som har hatt denne klinikken som et siste halmstrå. De hadde et sterkt håp. Hvor realistisk var dette håpet? Så lenge hverken sykehuset i Tyskland eller Oncolomed kunne svare oss, måtte vi selv forsøke å finne svarene.

Les hva vi fant her.

Les mer om

  1. Kreftklinikken
  2. Tyskland
  3. Kreftbehandling
  4. Journalistikk