Meninger

Jubilant i solnedgangen

  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Alf Prøysen i klassisk positur. Det er i år hundre år siden han ble født. Foto: John Myhre

Hundreårsjubileet for Alf Prøysen kan like gjerne begynne med en realitetsorientering. Bare en hard kjerne av fulltreffere holder stand.

Hun ankommer hjembygda med «høye hæler og rau trut», Gunvor Smikkstugun i Trost i taklampa .

Alf Prøysens eneste roman slo norsk salgsrekord i utgivelsesåret 1950, og skal ha holdt den i nærmere 40 år. Til stor begeistring ble det laget både film, musikal og teater av romanen.

Prøysen selv var aldri langt unna. Han dukker til og med opp i filmversjonen, og spiller en trøstende vise når folk har fått seg en smell.

Den eventyrlige suksessen virker nokså kuriøs i dag. Hovedpersonen Gunvor Smikkstugun har tatt seg arbeid i byen og vil bruke sommerferien – nærmere bestemt "blåklokkevikua" – til å imponere sine gamle sambygdinger med høyeste mote, nye tenner, sigaretter og grammofonspiller. Hun svinser og svanser mellom guttene, irriterer jentene og blir samtidig et symbol på en heltemodig opprørsånd.

Charlotte Frogner skal spille Gunvor Smikkstugun på Det Norske Teatret. Foto: Det Norske Teatret

I bokens morsomste partier møter vi en hjemvendt, patetisk dikter som taler uavbrutt om "flukten fra landsbygda", og oppfordrer ungdommen til å unngå bylivets farer og heller dyrke den rotnorske naturen. Denne formen for bygderomantikk kan storbøndene på sin side utnytte til å holde på den fattige arbeidsstokken.

Bygd mot by – i 2014?

Trost i taklampa er full av nettopp slike kontraster som preger store deler av Prøysens forfatterskap: Det er bygd mot by, storgård mot husmannsplass, nostalgi mot fremskritt og underdogen mot den kompakte majoritet.

Disse kontrastene er ikke uttømt i norsk hverdagsliv, men så vel Trost i taklampa som det meste av Prøysens prosalitteratur mangler sterke kvaliteter som peker utover den tidstypiske settingen.

Det finnes nydelige øyeblikksbilder og slående observasjoner i både noveller, kåserier og de såkalte "lørdagsstubbene" han publiserte i Arbeiderbladet i nærmere 20 år. Det er heller ikke vanskelig å få øye på den politiske undertonen som i samtiden kunne gi småkårsfolk et løft og provosere storbønder.

Men dette er ikke en undertone som gir tekstene spenst og spenning i dag, og dermed virker de ganske ensidig preget av en lun, upretensiøs og anekdotisk stil.

Ikke "folkekjær"

Hundreårsjubileet for hans fødsel kan like gjerne begynne med en realitetsorientering. Alf Prøysen er knapt en "folkekjær forfatter" i 2014, om vi tar i betraktning befolkningen født etter 1970.

Bare et lite utvalg av hans omfattende produksjon når frem til yngre generasjoner. De beste barnesangene er fremdeles i bruk, fra "Bolla Pinnsvin" til "I bakvendtland". "Julekveldsvisa" er vist nærmere 500.000 ganger på YouTube, og det er vanskelig å se for seg en norsk visekanon uten "Du ska få en dag i mårå" og "Vise for gærne jinter".

Den harde kjernen av prøysenske fulltreffere holder stand. De er ganske enkelt av ypperste kvalitet.

Mye annet kan greit gå i glemmeboken. Men hva vil Prøysen-jubileet gjøre for alt materialet i grenseland; tekster og viser som fremdeles har kvaliteter, men forsvinner fra offentligheten i høyt tempo?

Snøhetta er med

Foreløpig er bare konturene av programmet klart, men åpningen av det nye Prøysenhuset i Ringsaker blir en viktig begivenhet i jubileumsåret. Et nybygg signert Snøhetta vil garantert føre til en økning av (de meget lave) besøkstallene på nåværende senter.

Plakaten til Nasjonalbibliotekets Prøysen-utstilling.

Nasjonalbiblioteket forbereder en utstilling som plasserer Prøysen midt i den medieteknologiske utviklingen på 1950-tallet. Det Norske Teatret åpner jubileumsåret med festforestilling allerede 19. januar, og i løpet av året kan det for første gang bli en doktordisputas om Prøysen. Bjørn Ivar Fyksen arbeider med en avhandling om hans prosatekster.

Strid om arven

Alt dette er vel og bra, men foreløpig ser det ut som om aktørene i Prøysen-jubileet viker unna den kanskje viktigste problemstillingen knyttet til dette forfatterskapet:

Hvor hellig skal han være?

Det kan være gode grunner til å innta en restriktiv linje i forvaltningen av litterære univers.

Familiene til Thorbjørn Egner og Astrid Lindgren sier nei til de fleste som vil nytolke eller bruke foreldrenes elskede figurer, blant annet i frykt for kommersiell utnyttelse.

I tilfellet Prøysen er det vanskeligere å skjønne den restriktive linjen datteren Elin Prøysen har lagt seg på. For her er det mer et spørsmål om å holde liv i et utsatt forfatterskap. Hun har generelt vært negativ til musikere som vil tonesette visene på nytt.

Det finnes tegn til oppmykning, men musikere og sangere som Lars Lillo-Stenberg, Camilla Susanne Haug og Heidi Gjermundsen Broch er alle blitt motarbeidet av rettighetshaver.

Tjener på kontroverser

Med en slik innstilling risikerer man å skyve fra seg nye Prøysen-fortolkere. Jeg tror dette forfatterskapet kan tjene på en større åpenhet. Ikke fordi nye komponister vil lage bedre melodier enn Bjarne Amdahl og Finn Ludt, men fordi Prøysen trenger at nye generasjoner gjør ham til sin egen.

Lars Lillo-Stenberg ble motarbeidet av rettighetshaveren. Foto: Grøtt, Vegard/NTB scanpix

Kanskje kan nytolkninger også skape en levende Prøysen-debatt. Strid om forståelsen er som kjent beste metode for å revitalisere klassikere, om man liker det eller ei.Mitt første inntrykk var at Prøysen-biografen Ove Røsbak spekulerte i private detaljer da han i 2004 valgte å offentliggjøre informasjon om at Prøysen antagelig var bifil.

Men i ettertid er det lett å se at et slikt poeng gjorde mer for å nyansere Prøysen-oppfatningen her til lands enn de evinnelige besvergelsene av hvilke sprekker og blåtoner man kan finne i det ofte så godlynte forfatterskapet.

Er man først åpen for fornyelse, vet man aldri hvor den kommer.

Selv om den gamle bestselgeren i dag ser ganske død ut på papiret, holder jeg muligheten åpen for at til og med Trost i taklampa kan få nytt liv når Charlotte Frogner skal spille Gunvor Smikkstugun på Det Norske Teatret i vår.

Hun kan gjerne ha hæler og rød trut, men må ta høyde for at bygdejentene forlengst er like frempå og lekre i "blåklokkevikua" som hjemvendte utflyttere.

Les også

  1. Den eventyrlige arven