Meninger

Make islam great again | Iyad El-Baghdadi

  • Iyad El-Baghdadi
    Skribent og forfatter

Iyad El-Baghdadi skriver om populisme og islamisme, to sider av samme sak - og med slagordprydede caps. Som denne fra IS med ordlyden: «Det er ingen gud uten Allah, og Muhammed er hans profet».

Jeg har lyst til å beskrive det populistiske forklaringsmønsteret fra en muslims synspunkt.

Iyad El-Baghdadi skriver om populisme og islamisme, to sider av samme sak – med det samme forklaringsmønsteret.

Iyad El-Baghdadi skriver om populisme og islamisme, to sider av samme sak - og med slagordprydede caps. Som denne fra IS med ordlyden: «Det er ingen gud uten Allah, og Muhammed er hans profet».

Iyad El-Baghdadi

Dette er det niende essayet i en serie Iyad El-Baghdadi skriver hos tankesmien Civita og publiserer i Aftenposten. Les mer om forfatteren, flyktningen, debattanten og foredragsholderen her!

I de to siste artiklene i denne serien skrev jeg om radikalisering og avradikalisering, men av det slaget som finner sted på tomannshånd, slik man kan forestille seg at det foregår mellom en terror-rekrutterer og en sårbar ung mann eller kvinne.

Kollektive radikaliseringsfortellinger

Uansett hvor utspekulert og manipulerende en slik radikalisering foregår, er det faktisk ikke den vanligste metoden, heller ikke den farligste.

Da jeg sendte min første artikkel om radikalisering for gjennomlesning til Civita-kollega Marius Doksheim, kom hans kløktige svar umiddelbart: «Hva med kollektiv radikalisering?»

Terrorisme er både brutalt og grusomt – og fordømmes derfor nesten universelt. Den hensynsløse volden og det uforsonlige hatet medfører at terroristene fremkaller en massiv sikkerhetsrespons mot seg selv. Det nylige fallet til IS' kalifat er bare det siste av en lang rekke eksempler.

Men hva om radikaliseringsfortellingen får muligheten til å infisere et helt samfunn, ta over en regjering «på demokratisk vis» og dermed både underbygges av statsmakt og noe som ser ut som legitimitet?

Hva om veikartet til radikalisering kan reproduseres i stor skala i samfunnet?

Populistenes sommer

I juni 2016 begynte jeg å snakke om det såkalte «store populistiske forklaringsmønsteret». Det var en sommer som sto i populismens tegn:

  • I USA hadde Trump gått fra å være vitsemateriale til å bli republikanernes presidentkandidat.
  • I Storbritannia ble Brexit stemt gjennom etter en febril nasjonalismekampanje. Den «liberale orden» besto fremdeles, men virket i økende grad truet.
  • Andre steder i verden, fra Filippinene til Tyrkia, dukket det opp flere autokratiske populister. (Tyrkia skulle bare en måned senere oppleve den krisen som så beleilig for landets populist ga ham total kontroll over landet.)

Noen måneder senere, i januar 2017, la jeg ut denne lille definisjonen, som umiddelbart ble delt av mange:

Det populistiske forklaringsmønsteret i 4 trinn

1. En gang var vi store, mektige og homogene.

2. Forrædere og utlendinger har frarøvet oss vår suverenitet.

3. Vi må gjenvinne vår suverenitet.

4. Denne sterke, tuktende lederen kan gjøre oss store igjen.

Dette forklaringsmønsteret trenger nesten ingen forklaring, likevel har jeg lyst til å beskrive det fra en muslims synspunkt.

Første gang jeg formulerte denne definisjonen, fortalte jeg om noe jeg har nær kjennskap til. Oppveksten min i Midtøsten har gitt meg svaret på spørsmålet: «Hva om populistene vinner?»

Islamistene beskrives ofte som teokrater (styrt av gud, red.anm.), mens de faktisk er populister. Og deres bruk av det store populistiske forklaringsmønsteret har forandret Midtøstens politikk fullstendig.

1: «En gang var vi store, mektige og homogene»

Forklaringsmønsteret tar utgangspunkt i det overforenklede og ahistoriske begrepet «folket», som populistene uttaler seg på vegne av. Et romantisk historiesyn brukes til å fremstille nasjonen som i hovedsak ærlig, hardtarbeidende, moralsk og homogen – kort sagt «stor».

Det tegnes opp et klart skille mellom hvem som er «folket» og hvem som er «de andre» – på en klart identitær måte. Folkets «storhet» blir ofte understreket ved å henvise til klassiske imperier, kulturelle bragder, militærmakt og økonomisk velstand.

Den moralske overlegenheten fremheves ved å glatte over alle tilfeller av forfølgelse eller urett i «folkets» fortid og gi et særdeles monotont bilde av folket politiske historie.

Hvordan fikk islamistene til dette? Jo, de fortalte om det islamske «kalifatets» tidligere storhetstid (i virkeligheten fantes det flere konkurrerende kalifater, men det skjemmer fortellingen). Den mangfoldige islamske troen, volden mellom tidligere muslimske imperier og forfølgelsene gjennomført av muslimene (ofte av andre muslimer) var en besværlig sannhet.

Dermed ble den gjemt bort og vasket hvit – det samme ble ikke-muslimenes bidrag til Midtøstens historie og Midtøstens komplekse moderne identitet med sine mange lag.

Vi, muslimene, alle muslimene, og bare muslimene, var faktisk én nasjon – ikke bare åndelig som medlemmer i et trossamfunn, men politisk, er innholdet i forklaringsmønsteret. Og vi var en gang store, mektige, homogene og både moralsk og kulturelt overlegne.

2: «Forrædere og utlendinger har frarøvet oss vår suverenitet»

De autoritære trenger fiender, for det er bare i nærvær av fiender at ekstreme tiltak og radikal omstrukturering av samfunnet kan berettiges. På det neste trinnet forvandler populistene alminnelige problemer til politisk ammunisjon ved å spille på følelser og vende dem til våpen mot spesifiserte «fiender».

Det er viktig å bruke både indre og ytre fiender. De indre fiendene (minoriteter og eliter) gjør det mulig for populistene å sikre seg på hjemmebane og overta makten her, mens de ytre fiendene lar dem samle støtte, oversikre staten og militarisere samfunnet.

Våre islamister fant sine indre fiender i religiøse minoriteter og «liberale eliter». Når det gjelder ytre fiender, var det selvfølgelig Vesten – som dominerte regionen frem til for noen tiår siden, og som også etter oppnådd «uavhengighet» fortsatte å dominere området kulturelt, politisk og økonomisk.

Mange av følelsene islamistene spilte på, var legitime, og sinnet var ekte. Med en fortid dominert av imperialistiske kolonimakter og en nåtid dominert av korrupte autokrater var det ingen mangel på politiske brister å ta fatt i eller kriser å utnytte. Islamistene skulle selvfølgelig gjøre alt dette bra igjen.

3: «Vi må gjenvinne vår suverenitet»

Suverenitet er et sentralt begrep i det populistiske forklaringsmønsteret.

Populistenes taler flommer over av ord som uavhengighet, selvstyre og selvbestemmelse. For at populistisk autoritarianisme skal fungere, må massene villig overlate makten til populistene.

Det går lettere når massene føler en generell hjelpeløshet, slik at det å støtte populistene kjennes som et uttrykk for styrke. Ironisk nok får folket en følelse av å ha større kontroll ved å gi den fra seg til populistene.

Det har ikke vært annerledes hos islamistene. De forsøkte å selge inn en visjon om en sterk, uavhengig, forenet muslimsk verden. «Kalifatet» skulle bli en verdensmakt, det skulle bli selvforsynt økonomisk og ikke lenger domineres av andre. Det var de som skulle si hvor skapet skulle stå og tvinge sin vilje gjennom i resten av verden.

Muslimer som hadde følt seg hjelpeløse og ydmyket, følte at populistenes språk var forfriskende og ga dem følelse av makt. Støtte til islamister ble et tegn på motstand og uttrykk for identitet, til og med verdighet.

4: «Denne sterke, tuktende lederen kan gjøre oss store igjen»

Det store populistiske forklaringsmønsteret fullendes når de riktige lederne dukker opp og kaller seg for «folket». Lederne er alltid «av folket» (også når de ikke er det), og berettiger sin posisjon som et uttrykk for folkets vilje, som talsmann for dem uten stemme.

De er ofte brautende og taktløse – men det er bare fordi de er villige til å forsvare folket for enhver pris, uansett hvem de måtte fornærme underveis.

Vi har sett det samme hos islamistene. De fleste av dem kom fra middelklassebakgrunn og var religiøst og sosialt konservative. De fremstilte seg selv som ærlige, hardtarbeidende familiekjære menn. Når de snakket, var det med sinte stemmer, men det var igjen fordi de var sinte på andres vegne, fordi folket hadde lidd så stor urett. De ble hatet av «de andre», minoritetene, elitene og utlendingene, men det er naturlig, siden dette er fiendene de ønsker å overvinne.

Er dette det eneste forklaringsmønsteret?

Det store populistiske forklaringsmønsteret er ikke det eneste forklaringsmønsteret som infiserer et samfunn. Det er majoritetens fortelling – minoritetene stenges ute og fremmedgjøres. Men det som gjør majoritetens fortelling så giftig og steil, er at den nærer seg av et annet forklaringsmønster:

Minoritetene er heller ikke immune mot radikalisering.

Minoritetenes radikaliseringsfortelling – i det minste i Midtøsten, så omtrent slik ut:

  • Vi er den innfødte minoriteten og dette landets opprinnelige innbyggere.
  • Vi er moralsk og kulturelt overlegne.
  • Vi undertrykkes av en usivilisert majoritet, som truer hele vår eksistens.
  • Den eneste måten vi kan overleve på, er å la oss beskytte av lokale tyranner og fremmede makter.

Denne minoritetsfortellingen er ikke mindre ahistorisk og unyansert enn majoritetsfortellingen – og ikke mindre farlig.

Det er særlig denne andre fortellingen som førte til synet på at majoriteten, som «usiviliserte», aldri må tillates selvstyre (eller demokrati) og alltid må begrenses av fremmede makter og «sekulære» diktatorer (sekulær betyr her ikke sekularismen i Norge eller Tyskland, men sekularismen til Assad eller Sisi).

Selvfølgelig kan de være brutale, men vi er kringsatt og truet med utryddelse, og dette er vårt eneste håp for overlevelse.

Samfunnstragedier

I den første artikkelen om radikalisering i denne serien forsøkte jeg å beskrive radikalisering som en avvisning av prinsippet om likeverd. I Midtøsten har de to radikaliseringsfortellingene, minoritetens og majoritetens, blitt låst fast i en dans av gjensidig hat som eroderte ideene om like borgerrettigheter og likhet for loven, helt til samfunnet vårt til slutt sto klart til å eksplodere i vold.

De populistiske forklaringsmønstrene som har infisert landene våre, forsterker hverandre og gir oss et stadig mer segregert og sykt samfunn. Herfra er det et nullsumspill. Uansett hvilken side som vinner, taper samfunnet og blir mer segregert. Forklaringsmønstrene er selvoppfyllende og selvforsterkende, og om du støtter eller fremmer et av dem, støtter du automatisk begge to.

Den eneste løsningen er å bryte i stykker begge fortellingene, ta i bruk en motfortelling om medborgerskap, likhet og sameksistens. I den neste artikkelen i serien vil jeg forsøke å utforske hvordan kollektive radikaliseringsfortellinger kan oppløses og hvilke motfortellinger som kan bygges for å verne samfunnet vårt fra denne typen polarisering.

Vi skal også utforske hvilke prosjekter som kan iverksettes, og hvilke samfunnsstrukturer som kan bygges for å oppnå dette. Til syvende og sist gjelder det å hatsikre samfunnet vårt og holde fast ved idealene om likhet, sameksistens og humanisme.

På Twitter: @iyad_elbaghdadi

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Les mer om

  1. Essayserie Iyad El-Baghdadi
  2. Radikalisering
  3. Midtøsten
  4. Islam
  5. Populisme
  6. Tyrkia
  7. Donald Trump

Essayserie Iyad El-Baghdadi

  1. KRONIKK

    Jeg har innsidekunnskap om radikalisering. Jeg er en eks-radikaler

  2. KRONIKK

    Når tyrannene gjør politikk til religion | Iyad El-Baghdadi

  3. MENINGER

    Muslimer som prøver å finne ut av islam på egen hånd, vil høyst sannsynlig treffe på ekstremistisk materiale.

  4. KRONIKK

    Satiren blomstrer på saudiske sosiale medier | Iyad El-Baghdadi

  5. KRONIKK

    Er vi i ferd med å miste demokratiet vårt? | Iyad El-Baghdadi