Meninger

Ingen enkle løsninger

  • Ida Børresen
Asylsøkere kan smugles inn i Norge, men den norske stat kan ikke smugle dem tilbake til hjemlandet, skriver Ida Børresen. Tawekech Shiferaw Tesema og sønnen risikerer å bli tvangsutsendt til Etiopia.

Asylbarna. Selv kortere saksbehandlingstid vil ikke hindre at vi kommer opp i situasjoner som den man nå diskuterer.

I debatten om hva man skal gjøre med barn som har oppholdt seg lenge i Norge uten lovlig opphold, er det flere som viser til lange saksbehandlingstider og at man ikke har sørget for å sende dem raskt nok ut av landet når de får avslag.

Ved å peke på slike forhold, antyder man samtidig en mulig løsning. Det er ingen tvil om at utlendingsforvaltningen har et ansvar for å avklare sakene raskt. Men selv om man skulle klare det på en helt optimal måte, vil ikke det hindre at vi kommer opp i situasjoner som den man nå diskuterer.

Forlater ikke landet

Hovedforklaringen på at «asylbarn» kan slå rot i Norge, er at foreldrene ikke forlater landet når de får endelig avslag. Selv om det til tider har tatt for lang tid å behandle asylsakene, er det tiden som går etter endelig avslag som gjør at en del barn får sterk tilknytning til Norge.

I fjor brukte UDI om lag tre-seks måneder på asylsakene. Hvis man fikk avslag og klagde på vedtaket, kunne det med klagefrister, ny behandling i UDI og deretter i Utlendingsnemnda (UNE) ta tilsammen ytterligere ett år. Selv om man tar høyde for at noen saker tar mer tid enn gjennomsnittet, og at saksbehandlingstidene har vært lengre før, er det likevel sjelden at noen skulle rekke å få en sterk tilknytning til Norge bare i løpet av den tiden det tar å behandle søknaden.

Umulig å returnere

«Det er jo bare å sende dem ut», er det mange som sier. Så enkelt er det dessverre ikke. Det som er det virkelige problemet er at det er svært vanskelig, og i en del tilfeller umulig, å sende en person tilbake til hjemlandet hvis vedkommende nekter å samarbeide. I en del tilfeller kjenner vi ikke med sikkerhet identiteten. Og en del land tar ikke imot egne borgere hvis de ikke returnerer frivillig.

Asylsøkere kan smugles inn i Norge, men den norske stat kan ikke smugle dem tilbake til hjemlandet. De trenger reisedokumenter, og hjemlandet må slippe dem inn. Når personen det gjelder ikke samarbeider, er derfor retur i en del tilfeller umulig, og i beste fall særdeles krevende.

I Norge legges det stor vekt på retur etter avslag. Fordi det er så krevende å få til tvangsreturer, er det etablert gode støtteordninger for frivillig retur, der man får hjelp til selve reisen og i tillegg får økonomisk støtte til å etablere seg på nytt i hjemlandet. 1800 personer uten lovlig opphold benyttet seg av dette i fjor.

Men dessverre er det mange flere som ikke drar frivillig. Politiet bruker derfor store ressurser på tvangsutsendelser. Likevel vil vi aldri klare å returnere alle som er her ulovlig, med tvang. Vi vil ikke engang komme i nærheten. Vi står derfor overfor et dilemma uten enkle løsninger. Hvis barn som har vært her en viss tid får bli, vil barnefamilier klore seg fast og flere vil sannsynligvis komme. Står man fast på motsatt linje, vil man, som i dag, oppleve at barn vokser opp i Norge, og blir «norske» uten samme muligheter og rettigheter som andre barn. Det er innenfor denne virkeligheten politikerne må foreta noen vanskelige valg. Uansett hvilke valg man tar, vil det ha konsekvenser som ikke er ønskelige.