Meninger

En milepæl for Norge

  • Nils Morten Udgård

DELELINJEN. «The winner takes it all» sang ABBA, og vi kan spørre om ikke Norge er vinneren både i Arktis og i Barentshavet.

I DAG TRER Norges store delelinjeavtale med Russland i kraft – og i morgen sender Regjeringen seismikkskipet «Harrier Explorer» inn i den østlige delen av Barentshavet, etter å ha forkortet sin egen varslingsfrist. I et rikt hav der sovjetiske krigsskip kuttet norske kabler og rakettprøver jaget bort fartøyer på 1970-tallet, er det nå et samarbeid og folkerett som skal regjere. Vi opplever et fremskritt i sivilisasjon, utenfor vår egen stuedør.

Dette er en avtale som vil justere tyngdepunktet i norsk utenrikspolitikk. Russland rykker nærmere og et nytt kapittel åpnes i en historisk forbindelse som har vært påfallende konfliktfri. Avtalen baner også vei for norsk olje— og gass i nord. Og den er del av en politisk og rettslig avklaring for hele Arktis – en avklaring som er gått i favør av norske interesser. Norges rolle – og ansvar – vokser.

Hvorfor fikk vi en avtale nå, etter 40 års dragkamp?

Stormakt.

Svaret må vi søke i Russlands situasjon. Supermakten Sovjetunionen er blitt til stormakten Russland. Der forsøker et embetsverk med en hukommelse tilbake til tsartiden å definere landets interesser. Kreml må ha sett at landet er best tjent med at Arktis – hele polområdet – styres gjennom folkeretten, som er forutsigbar og som kan bremse andre staters mulige maktutfoldelse i området.

Denne siste frykten gjelder nok særlig USA, den gjenværende supermakten, når naturressurser og transportveier åpner seg under en polis som smelter. Men også Kina og andre asiatiske stater viser en bemerkelsesverdig og voksende interesse for Arktis.

Et avgjørende gjennombrudd kom i mai 2008, da de fem kyststatene i Arktis – Canada, Danmark, Norge, Russland og USA – kom med sin erklæring fra Ilulissat på Grønland om at den eksisterende havrett må anvendes på Arktis. De sa klart nei til å utvikle et nytt folkerettslig regime for Polhavet.

På denne måten sikret kyststatene sine interesser, ganske kontant. Her var russerne fullt med, og forhandlingene med Norge skjøt ny fart. Nå var det FNs havrettstraktat som tellet, slik Norge hele tiden ønsket. Haag-domstolen beveget dessuten rettsutviklingen i «vår» retning. Russernes mange «særlige omstendigheter» fra tidligere år vek unna for en ren prinsipiell juridisk diskusjon. Da ble en løsning mulig. FN-traktaten ble styrket og Moskva fikk legitimert – det vil si andres anerkjennelse av – sine rettigheter langs og utenfor sin enorme kystlinje mot nord.

Avtaler.

At hverken Norge eller Moskva spilte på nasjonale strenger, hjalp også. Men Kreml må endre kartene i alle russiske skolebøker. Viktige er også de to avtaler som utfyller delelinjeavtalen: En som fører videre det en norsk jurist kalte «verdens mest avanserte fiskerisamarbeid» i Barentshavet. I tillegg en detaljert avtale om samarbeid om olje- og gassfelt som krysser grensen. Her tilbyr Norge erfaring.

Norsk tålmodighet, UDs faglige kompetanse og regjeringens tydelige strategiske grep i nord, har gitt uttelling. Kanskje tellet norsk støtte til russerne på 1990-tallet, i dragkampen om EUs energi-charter. Og nå går vi et skritt videre: For få uker siden arrangerte Norges og Russlands ambassader i Ottawa et felles seminar for canadierne, om nordområdene.

Nærhet.

I dag er spørsmålet hvor nært det politiske samarbeidet med Russland vil bli i fremtiden. Norge har lenge hatt en flere møter med russiske toppledere enn med ledere fra noen annen stormakt. –Vi ser hverandre mer enn vi ser våre ektefeller, sier utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Sergej Lavrov. Den nye avtalen gjelder formelt «avgrensning og samarbeid». Lavrov snakker om et «strategisk partnerskap i energisektoren» og om «å styrke vår samhandling» på Svalbard. Og han drøfter Russlands NATO-samarbeid med Norge.

Støre advarer mot «kald krig-reflekser», peker på at «Russland er den største arktiske stat» og viser til felles manøvrer og 20 militære besøk i år – også fra forsvarssjefene. Men samtidig sier han at «NATOS nærvær og øvelser i Nordområdene er hverdag» og omtaler NATO som «en integrert partner i vår utøvelse av suverenitet». Norge må balansere, og helst i politisk godvær mellom Moskva og Washington/Brussel.

Arktis oppdages.

USA har ennå ikke ratifisert FNs havrettstraktat, selv om den respekteres. Men Washington er for alvor er i ferd med å oppdage Arktis. Og vil et Vest-Europa som søker å gjøre seg mindre avhengig av russisk olje- og gass, ønske seg en norsk-russisk energipolitisk allianse i nord?

Det som gjenstår når delelinjen er på plass, er striden rundt Svalbard-traktaten. Har øyene sin egen sokkel, slik de fleste land hevder, ellers er alt utenfor Svalbards territorialgrense norsk? Og vil tiden også her arbeide for Norge? Delelinjen med russerne langt opp i Polhavet antyder at Moskva nå godtar Norge som en eneforvalter i Svalbards farvann.