Meninger

Hva heter de som bor i Oslo?

  • Universitetet I Oslo
  • Nordiske Studier
  • Institutt For Lingvistiske
  • Professor Emeritus
  • Finn-erik Vinje

Oslovitt. Hva heter en person som er hjemmehørende i Oslo? Jeg foreslår oslovitt. Hvis byrådslederen og ordfører er i godlune og ordet faller i deres smak, bør oslovitt bli lansert med pauker og trompeter i bystyresalen ved første anledning.

Trenger en betegnelse. Det er unektelig praktisk å ha en lettilgjengelig betegnelse for folk som har det til felles at de er hjemmehørende i samme by. Språket byr i regelen på ferdige løsninger: En som er fra Bergen, kalles bergenser, en som er fra Trondheim kalles trondhjemmer, osv.

Det er brysomt at vi ikke har for hånden noen tilsvarende etablert betegnelse for en som hører hjemme i rikets hovedstad: Skal han hete osloenser, osloer, osloing, oslobo(er), eller må vi ty til en mer tungvint eller tafatt løsning, bruke sammensetning og kalle ham oslomann (og hans hustru oslodame) eller osloborger? Og så bruke oslofolk om kollektivet?

Skrivende folk, ja talende også, vet hverken ut eller inn, og det er da beskjeden trøst å hente i det faktum at problemet ikke er av ny dato. Før, den gang Oslo het Kristiania, kunne man nok ty til kristianienser (jf. atenienser), men betegnelsen fikk ikke gjennomslag. Men holdt seg helst til den trauste sammensetningen kristianiamann.

La oss se på hvordan vi har innrettet oss med hensyn til inkolentnavn (innbyggernavn) i norske byer.

Alminneligst er -ing og -er

De avledningene som er hyppigst i bruk, er de som ender på -ing og -er: mossing, namsosing, gjøviking, narviking, notodding, sandefjording, lillehamring; trondhjemmer, lillesander, kristiansander, ålesunder, haugesunder. Det heter altså kristiansander, derimot kristiansunding, skal vi tro Norsk stadnamleksikon (1976). Men det er det ikke så sikkert at vi skal, for Tidens Krav bruker bare kristiansunder.

Noen inkolentnavn ender på -er med foregående konsonant; trykket ligger på nest siste stavelse: moldenser, larvikenser (stadnamnleksikonet holder på larvikar!); til nesten alle navn på -en føyes -ser: bergenser, haldenser, drammenser, hortenser.

Byer nordpå ordner seg med sammensetninger med -væring: tromsøværing, bodøværing, harstadværing, og noen få bynavn innretter seg med innbyggernavn på -bygg: steinkjerbygg, levangsbygg.

En liten unntaksgruppe danner de med -itt: arendalitt, mandalitt. Og her stopper vi litt opp, for i dansk kan også forekomme oslovit (dannet etter mønster av moskovit). Så vidt jeg vet, er oslovitt ikke tatt i bruk i norsk. Men kanskje noen tør?

Noen av byene holder seg med den luksus å ha inkolentnavn med spøkefullt preg: sarping, hortentott, siddis, araber. De er morsomme og fortjener å bli brukt, men de kan ikke fungere som saklige, nøkterne navn i offensiell sammenheng.

Skråstrekløsningen

Sammensetninger med -mann og -dame, eventuelt -borger, er jo greit nok, og en velprøvd metode, men lange og upraktiske. Ved mange norske bynavn (f.eks. Skien, Porsgrunn, Stavanger, Fredrikstad) har vi imidlertid ingen annen mulighet.

Men hovedstaden fortjener bedre, for sant å si er det noe ufikst med slike sammensetninger. Dessuten vil kjønnsnøytraliteten kunne anfektes: Kan en oslomann også være en dame, eller er betegnelsen kjønnsspesifikk? I så fall – hvis svaret er ja, blir man tvunget til den tungvinte skråstreksløsningen oslomenn/-kvinner eller varianter av den.

Skal man på død og liv ha en sammensetning, så vil jeg i det minste foreslå at man forsøker seg med andre etterledd – noen av dem har tiltalende nasjonal klang, f.eks. oslobo(er), osloværing, oslobygg. (Det sistnevnte ville sannsynligvis lede tankene i retning av et byggvarehus.)

Osloing og osloenser

Hovedstadsnavnet Oslo ender på vokal, det kan vi ikke gjøre noe med. Ved de inkolentnavn som har -ing (det er de fleste), har det norske bynavn som ligger til grunn, utlyd på konsonant. Dermed ville et eventuelt osloing havne i en særstilling, og vi vil synes det er fonetisk avstikkende.

Suffikset -er er meget anvendelig, og det er produktivt. At det er produktivt, betyr at nye personbetegnelser på -er (med variantsuffiksene -aner, -eser) gjerne innlemmes i vårt vokabular: sovjeter, ugander, lesothoer; ivorianer, vietnameser. (Som man ser, er nydannelsene basert på ikke-nordiske lokaliteter.)

Selv om Kongsberg, Kongsvinger, Skien o.fl. ikke kan mønstre fullt etablerte inkolentnavn, men holder seg til sammensetninger (kongsbergmann osv.), er det neppe fristende med -er-avledning: kongsberger, kongsbergenser.

Avledningen osloer (eventuelt osloenser), osloing er ikke fonetisk tiltalende pga. vokalsammenstøtet.

Om å lansere nye ordformer

Erfaring tilsier at det er halsløs gjerning å forsøke å innføre splitter nye ordformer og tro at de erobre en fast plass i vokabularet. Det må i så fall bero på et usedvanlig sammentreff av heldige omstendigheter.

Et minimumsvilkår for et vellykket resultat er at de tre spørsmålene nedenfor kan besvares med ja:

Har den nye formen en uttrykksverdi som ikke like smidig dekkes av eksisterende former?

Lar det seg oppdrive en betegnelse som kan sies å følge etablerte orddannelsesmønstre?

Er massemediene villige til å akseptere den nye betegnelsen, ja ikke bare akseptere den, men aktivt å fremme bruken av den?

Jeg har i det foregående gitt en oversikt over de muligheter som er mulige, til velvillig overveielse. Det finnes én enkelt filologisk korrekt oppskrift; enhver av oss er meningsberettiget.

Oslovitt!

Vårt problem – hva heter en person som er hjemmehørende i Oslo? – kan løses.

Jeg foreslår oslovitt. Hvis byrådslederen og ordfører Fabian Stang er i godlune og ordet faller i deres smak, anbefaler jeg at oslovitt blir lansert med pauker og trompeter i bystyresalen ved første anledning. Til den forestillingen inviterer man Aftenposten og NRK og forsøker å overtale dem til å gi forslaget en sjanse.

Ordets suksess beror på at det brukes. Oslovitt, altså.