Meninger

Skal eneste botemiddel mot IS liksom være Bashar al-Assad? | Yassin al-Haj Saleh, syrisk forfatter

  • Syrisk Forfatter
  • Yassin Al-haj Saleh
Et nytt Syria må samles om et historisk kompromiss som stryker ut alt som handler om det kriminelle Assad-dynastiet og deres styre, og samtidig står sammen i kampen mot IS, skriver Yassin al-Haj Saleh.

Jeg greier ikke å uttrykke i ords form hvor usselt dette forslaget er. Det er adskillig verre enn det araberne som støttet Hitler gjorde seg skyldig i for 75 år siden, skriver den syriske forfatteren Yassin al-Haj Saleh.

Vestens håndtering av konflikten i Syria har hele veien vært av en slik karakter at man må spørre seg hvor skikket samfunnstoppene og statslederne i Vesten er på et politisk og intellektuelt plan.

Det dreier seg i første omgang om å bare ta tak i symptomene og ikke de underliggende årsakene til dagens situasjon. På denne måten begrenser de sitt politiske utsyn til en smal stripe av samtiden uten å ta hensyn til at konflikten har et historisk bakteppe.

Det er også liten forståelse for hvordan konflikter i nabolandene spiller inn, og hvilken dynamikk som driver disse konfliktene.

Mangler verdigrunnlag, visjon og oversikt

Dernest mangler Vesten et tydelig verdigrunnlag i politikken som kan fremme slike ting som rettferdighet, frihet og verdighet. Ofte mangler det også en politisk visjon i møte med konflikter, og akutt krisehåndtering forsømmer langt på vei de etiske problemstillingene når man bare halter etter de aller siste hendelsene av en viss nyhetsverdi.

På lengre sikt fører dette til at de mest åpenbare problemene vokser til tåkete dilemmaer mens mer innviklede utfordringer blir enda mer kompliserte.

Et tredje kjennetegn ved Vestens tilnærming er mangelen på oversikt. Konflikten splittes opp i mindre deler, og tiltakene som settes inn, retter seg bare mot noen av disse, mens andre får ligge urørt. Det er nettopp derfor forholdene blir stadig verre.

IMG_0100_doc6mb0e6yihi8d0ku12hf.jpg

Det er dette fragmentariske perspektivet som gjør at utfordringene sjelden settes i et internasjonalt perspektiv, til tross for at dette har vært en global konflikt i fire og et halvt år.Det mest opplagte eksempelet på en klanderverdig håndtering som bare fokuserer på symptomene, er Europas sikkerhetspolitiske bekymringer i forbindelse med flyktningkrisen, mens det groveste eksempelet på et oppsplittet perspektiv er den 18 måneder gamle besettelsen med IS, denne frenetiske og nihilistiske gruppen som fungerer som terrororganisasjon, raskt voksende regime og okkupant som driver folk på flukt, på en og samme tid.

Dømt til å mislykkes

USAs forsvarssjef Martin Dempsey har avslørt at amerikanerne samlet en internasjonal koalisjon for å nedkjempe IS for et år siden, og Australias utenriksminister Julie Bishop har uttalt at koalisjonen kan komme til å vare i flere generasjoner fremover.

Samtidig er Assad-regimet langt på vei glemt bort, men kontakten er tatt opp igjen, og flere politikere og «eksperter» har tatt til orde for at man bør vurdere å danne en allianse med Assad for å løse akkurat denne siden av konflikten.

Les også

Syria er forvandlet til en slagmark i en skyggekrig

, skriver den syriske forfatteren Mohammad HabeebDet vil ikke bare være en uetisk og uansvarlig plan, men de som støtter noe slikt må også kunne tåle sammenligning med de arabiske politikerne som forholdt seg til Nazi-Tyskland under andre verdenskrig (araberne hadde riktignok ikke tilgang på all relevant informasjon, og de var jo også under europeisk kolonistyre).

De som støtter noe slikt må også kunne tåle sammenligning med de arabiske politikerne som forholdt seg til Nazi-Tyskland under andre verdenskrig

Det er uansett en politikk som er dømt til å mislykkes, til og med fra et pragmatisk perspektiv, som disse politikerne i alle tilfelle ser bort fra.

Problemene i Syria er først og fremst knyttet til det tyranniske regimet som har styrt landet de siste 45 årene, og den åpenbare iveren etter å ta livet av folket de har hatt makten over. De radikale gruppene, som blant annet Nusrafronten og IS, dukket opp slik de har gjort i Irak og Afghanistan tidligere.

Dette var et direkte resultat av at landet, samfunnet og økonomien var rasert, men i Syria var det ikke en okkupasjon utenfra som utløste ødeleggelsene, men snarere en okkupasjon innenfra. De destruktive grupperingene gjør det godt på å nekte syrerne rettferdighet i en global sammenheng, samt hjelp og støtte utenfra, som de åpenbart trenger, men som de ikke får.

Folk har mistet troen på at det internasjonale samfunnet skal bry seg om deres lidelse, og i nyere historie i den arabiske og islamske verden gir dette seg utslag i en aggressiv reaksjon mot verden for øvrig og en reaksjonær hang etter de gamle islamistiske grunnprinsippene.

Det er en regelrett beleiring som tar sikte på å sulte ut og torturere befolkningen til døde

Etter at disse grupperingene kom på banen, er situasjonen bare blitt enda mer komplisert. Vi har altså et juntaregime som ikke går av veien for å myrde titalls, noen ganger hundrevis, av landets innbyggere hver dag. De tar i bruk tønnebomber, kjemiske våpen, jagerfly, stridsvogner og raketter.

I fjor vår slo FN alarm, da flyktninger måtte spise blader fra trærne og dyrefôr for å overleve:

Les også

I dag går de tom for mat

Det er en regelrett beleiring som tar sikte på å sulte ut og torturere befolkningen til døde. Og så er det de nihilistiske terroristene som iscenesetter spektakulære voldshandlinger og prøver å konkurrere med de Assad-tro i å drepe flest mulig selv om de foreløpig ligger etter én mot syv.

Assad er selve roten til problemet

Det kan hende løsningen er å kvitte seg med begge disse kriminelle fraksjonene, men det løser ingenting å bare ta knekken på den ene av dem. Det var kampen mot Assad-regimet som antente revolusjonen, men nå som IS er kommet på banen er det ikke lenger nok å avskaffe regimet. Det er heller ikke mulig å samle hele Syria om et slikt mål.

På den annen side er det ikke mulig å samle alle syrere om en felles kamp mot IS mens Assad får sitte, for det er jo regimet som er selve roten til problemet, og som er ansvarlig for at en kvart million syrere nå er døde.

Amerikanerne så for seg at de skulle trene opp 5000 «moderate» opprørssoldater med den betingelse at de bare skulle kjempe mot IS. De greide å rekruttere 60!

Et nytt Syria må samles om et historisk kompromiss som stryker ut alt som handler om det kriminelle Assad-dynastiet og deres styre, og samtidig står sammen i kampen mot IS for å greie å knuse dem og frigjøre de okkuperte områdene i Syria (og Irak for den del) og drive ut de utenlandske jihadistene.

Den tilsynelatende uhelbredelige tilstanden vi ser i dag, kommer av lammelsen i det internasjonale samfunnet og mangelen på politisk vilje som har ligget der helt fra begynnelsen av

For å skape et slikt Syria må det politiske løsninger til som faktisk tar tak i de syriske problemene og legger grunnlaget for et nytt samfunn. Her kan både FN, Vesten og selvfølgelig de arabiske landene bidra, men for hver dag som går, forverres situasjonen, og det blir stadig vanskeligere å gjøre noe med det.

Den tilsynelatende uhelbredelige tilstanden vi ser i dag, kommer av lammelsen i det internasjonale samfunnet og mangelen på politisk vilje som har ligget der helt fra begynnelsen av.

En uthulet internasjonal reaksjon

Å la syrerne i stikken uten noen form for hjelp har skapt de grusomme forholdene som nå råder. De er ofre både for IS og en verden hvor likeverd kastes på båten i humanitære og politiske sammenhenger mens hatet får vokse og gro.

Den flotte syriske revolusjonen med all sin solidaritet og støtte har utviklet seg til en global krise, som møtes med de samme utdaterte og mislykkede tiltakene som alltid settes inn i slike sammenhenger.

Så lenge vi ikke tar innover oss hvem flyktningene er, ser vi ikke det vi må se: At flyktingene er som oss, skriver psykologer.

Les også

«Mistenksomhet og redsel for flyktningene er lett å utnytte»

En uthulet internasjonal reaksjon oppsummerer på mange måter tyranniet, gapet mellom befolkningen og okkupasjonen som driver dem på flukt, terroren og det internasjonale samfunnet som svikter. Når vi ser på Syria som et problem syrerne selv må ta seg av, eller i alle fall noen i Midtøsten, skaper det en farlig blanding av krig uten politiske visjoner og en idé om rettferdighet på den ene siden, og et idiotisk diplomati på den andre.

En slik snever tilnærming er i seg selv et globalt problem, akkurat som utfordringene i Syria.

Det usle forslaget vi syrere sitter igjen med

Innledningsvis brukte jeg Vest-Europas flyktningepolitikk som eksempel på hvordan man bare forsøker å håndtere symptomene på krisen. Det er vanskelig å finne noe positivt å si om denne tilnærmingen. Jeg viste også hvordan konflikten deles opp i mindre biter, for eksempel ved å skille problematikken omkring IS fra utfordringene med å bli kvitt Assad.

Det moralske grunnlaget for en slik oppstykking er fryktelig magert, og det vi syrere sitter igjen med etter at Vesten har prøvd å håndtere konflikten, er at eneste botemiddel mot IS liksom skal være Bashar al-Assad.

Jeg greier ikke å uttrykke i ords form hvor usselt dette forslaget er, og jeg kan bare gjenta at det er adskillig verre enn det araberne som støttet Hitler gjorde seg skyldig i for 75 år siden.

Oversatt fra arabisk av Oda Myran Winsnes

Si din mening og se hva andre mener — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. USA og Russland klare til Syria-samtaler

  2. Må man støtte Assad for å kunne slå IS?

  3. Et norsk gissel er desperat IS-propaganda. De vil gjenvinne oppmerksomhet fra flyktningenes skjebne. | Mah-Rukh Ali

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Syria