Meninger

Ingen løsning i sikte

  • Culcom (universitetet I Oslo)
  • Forf>forskningsleder
  • <forf>thomas Hylland Eriksen<

Gang på gang bekreftes det at befolkningen i Midtøsten er ute av stand til å styre seg selv.

Etter den siste tidens Hamas-provoserte israelske massakrer på palestinere i Gaza, er det igjen nødvendig å spørre seg hvorfor verdenssamfunnet ikke forlengst har rykket inn med tungt artilleri og satt Israel og Palestina under administrasjon. Det bekreftes jo gang på gang at befolkningen i området er ute av stand til å styre seg selv.

Siden den kalde krigens slutt har de nordatlantiske landene intervenert en rekke ganger i områder preget av kaos, svak statsmakt, borgerkrigslignende tilstander eller massive overgrep på sivilbefolkning. De siste 15 årene har man med vekslende hell grepet inn bl.a. i Irak, Afghanistan, Somalia, Kosovo, Bosnia og Rwanda. Så hvorfor ikke i Israel og Palestina?

Et spesielt land.

Svaret ble indirekte antydet av Peter Normann Waage for et par år siden, da han i kjølvannet av Gaarder-debatten stilte det retoriske spørsmålet: Når vil det gå an å behandle Israel som et vanlig land? Svaret kjenner ingen, men det er iallfall ikke tilfellet ennå. Fremdeles er Israel et spesielt land, som betraktes med hat av noen, med ærefrykt av andre. Israel er et land man blir venn eller fiende av.

Offentlig debatt om konflikten er ekstremt emosjonell. En viktig undertekst dreier seg om hvem som med størst rett kan påberope seg en offerrolle – araberne (senere palestinerne), som ble fratatt sitt land, eller jødene, som innvandret før, under og (særlig) etter et av verdenshistoriens største folkemord. I dag kan israelere hevde at de konstant går på nåler av frykt for terrorangrep, mens palestinerne er stuet sammen i trange, karrige områder.

Kritikk upopulært.

I enkelte miljøer er kritikk av ekstremisme blant palestinere upopulært, ettersom målet anses å hellige middelet. Dermed blir sosialister og kommunister, i tråd med maksimen «Politics makes strange bedfellows», allierte med islamister, altså mennesker som på ingen måte deler deres verdigrunnlag.

Selv om kritikk av palestinsk motstand og terrorisme kan være belastende i visse kretser, er det generelt vanskeligere å snakke åpent og kritisk om Israel uten å bli gjenstand for motangrep, gjerne i form av insinuasjoner eller direkte beskyldninger om antisemittisme.

De strategiske relasjonene mellom Israel og apartheidregimet i Sør-Afrika er godt dokumentert, men blir sjelden nevnt. At Ariel Sharon en gang omtalte den sørafrikanske bantustan-modellen som en adekvat løsning på Palestina-problemet, er lite kjent. Det anses heller ikke som god takt og tone å påpeke at Israels hevnaksjoner synes å følge formelen «én jøde er verdt hundre arabere», altså et godt stykke unna det gammeltestamentlige prinsippet lex talionis, nemlig øye for øye, tann for tann. Dessuten er det lite salonfähig å reise spørsmålet om den jødiske lobbyens rolle med tanke på USAs på alle måter kostbare Midtøsten-politikk.

Jødisk lobby.

Bare påstanden om at en jødisk lobby finnes, kan utløse beskyldninger om jødehat og lumre konspirasjonsteorier. Dette er besynderlig, all den tid ingen nekter for at bl.a. sikher, irskamerikanere, srilankiske tamiler, kurdere og indiske nasjonalister bosatt i USA trekker i de tråder de kan for å påvirke USAs utenrikspolitikk. At mange av USAs syv millioner jøder tilhører ulike eliter, er heller ikke ukjent. At dette skulle være irrelevant i en vurdering av USAs stort sett ukritisk proisraelske politikk, er vanskelig å forstå. Den jødiske lobbyen er utførlig beskrevet, bl.a. av den jødiske tidsskriftredaktøren J.J. Goldberg. Likevel inngår den sjelden i analysene.

Det skal ikke alltid så mye til. I 2004 skrev den berømte sosiologen Edgar Morin i Le Monde at «Israels jøder...ghettoiserer palestinerne» og at de «ydmyker, forakter og forfølger dem». Avisen ble dømt til å betale en symbolsk bot (på 1 euro) for rasisme. Ironisk nok er Morin selv av jødisk slekt, i likhet med mange av Israels mest uforsonlige kritikere.

Antisemittisme.

Og i desember skrev historikeren Manfred Gerstenfeld i Jerusalem Post om Norge som «et mønster for antisemittisme». Han eksemplifiserer dette ved å vise til oppfordringer til akademisk boikott av Israel (sikkert et dumt forslag, men antisemittisk?) og Otto Jespersens satiriske TV-monolog om utøyet som levde på kroppen til jøder som ble gasset ihjel i konsentrasjonsleirene. Monologen handlet ikke egentlig om jøder, men var en kommentar til medienes tendens til å blåse opp bagateller på bekostning av viktige saker. En sammenligning med den offentlige behandlingen av muslimer kan være instruktiv. Her i landet kan skribenter hevde at «problemet» ikke er den muslimske ekstremismen, men islam som sådan fordi denne religionen angivelig ikke er forenlig med demokratiske verdier. De blir høytidelig og respektfullt anmeldt, ikke til politiet, men i Aftenposten. Men prøv å bytte ut ordet «islam» med «jødedommen»!

Manglende åpenhet.

Den manglende åpenheten gjør det vanskelig å tenke høyt om mulige løsninger på konflikten i regionen. Dermed får Hamas det som de vil. Israel opptrer brutalt og effektivt, voksne og barn i Gaza blir drept og lemlestet, frontene skjerpes, og nabostatene vender igjen ryggen til Israel. Alle taper, unntatt fanatikerne.

For et par år siden spådde geografen Arnon Soffer om hvordan situasjonen ville være i Gaza om en generasjon med befolkningsvekst: «Når to og en halv million skal bo i et avstengt Gaza, blir resultatet en menneskelig katastrofe. Disse folkene kommer til å bli enda mer dyriske (sic) enn de allerede er, hjulpet av en forrykt, fundamentalistisk islam. Trykket ved grensen kommer til å bli skrekkelig...Så, hvis vi (israelere) vil holde oss i live, må vi drepe og drepe og drepe. Hver dag, hele dagen.»

Soffer har i flere år vært rådgiver for israelske myndigheter om «den demografiske trussel» fra arabisk hold. Hittil har han fått mer rett enn de som drømmer om et land der etnisk og religiøs tilhørighet er irrelevant for politikken, og hvor alle har de samme plikter og rettigheter.

Påtvungen avvæpning.

Dette handler ikke om hvem som er Israels venner og fiender, men prinsippet om at alle mennesker er like mye verd. Vanlige jøder og arabere fortjener bedre enn å bli holdt som gisler av religiøse fanatikere og krigsherrer. Det er kort sagt vanskelig å se noen annen løsning enn påtvungen avvæpning, utvikling av en ikke-etnisk offentlighet med forbud mot etniske og religiøse partier og der en arabisk/palestinsk stemme er like mye verdt som en jødisk, muliggjort fordi verdenssamfunnet har fylt opp gater og torv med FN-soldater og internasjonalt politi som ikke har tenkt å reise hjem med det første.