Når forskerne jukser

  • Tor W. Andreassen, professor, Center for Service Innovation, Norges Handelshøyskole

Det blir paradoksalt når akademiske ledere som ofte forfekter etikk i sine utdanningsprogrammer, ikke gjør som de selv prediker!

  1. januar 2006 sprakk nyheten om stjerneforskeren Jon Sudbø, tannlege, lege og PhD med spesialisering i munnhulekreft. Han ble avslørt som juksemaker ved å fabrikkere data som grunnlag for sin forskning og doktoravhandling ved Universitetet i Oslo (UiO). Granskingskommisjonen tilbakekalte 13 av hans publiserte artikler og UiO underkjente hans avhandling.

Tatt for plagiering

Ved Handelshøyskolen BI er det nå en sak som i prinsippet ligner Sudbø-saken. Saken har vært mye kommentert i mediene. En forsker er tatt og dømt for plagiering i sin doktoravhandling. I motsetning til Sudbø har vedkommende ikke manipulert data for sin forskning, men i stort omfang «stjålet» andres tanker og presentert dem som egne. Avhandlingen ble i sin tid godkjent ved BI. Flere år etter har en ekstern komité konkludert med at den er basert på plagiering.

Bare tapere

I Sudbø-saken og i BI-saken er det bare tapere. Men mest av alt er det systemet som skal sikre akademisk riktighet i forskningsprosessen og formidlingen, som er blitt angrepet. Dette er svært trist da vi er i en bransje hvor vi etter det beste av våre evner, lever av å formidle et sannferdig bilde av en komplisert verden. Vår agenda er ikke berømmelse eller penger, men å utvikle og formidle ny innsikt. I denne rollen må vi ha 100 prosent troverdighet og tillit. I dette perspektivet må vi ha en nulltoleranse for juks.

Dessverre ser vi at normen for etisk riktighet i forskningen og presentasjonen av resultatene, er under angrep. Dette er ikke bare et norsk problem. Det kan være mange grunner til dette: En kan være karrièrepress og krav om å bidra i ledende internasjonale journaler. En måte å lykkes med publisering i toppjournaler er å «pynte» resultatene slik at de fremstår som oppsiktsvekkende. En annen måte er å styrke sine argumenter ved å «låne» fra andre og dermed fremstille seg som smartere enn man er.

Om ikke akademia klarer denne kvalitetssjekkingsprosessen selv, må vi akseptere at vi blir tettere fulgt opp av eksterne voktere. Både Sudbø-saken og BI-saken viser at akademiske kontrollmekanismer fungerer. Men de viser også at a) det tok altfor lang tid før de slo til og b) at eksterne komiteer måtte gjøre jobben.

Varslere

I begge tilfeller var det andre forskere som tok på seg belastningen med å varsle om at noe ikke var riktig. Mens varslerne i Sudbø-saken ble fremstilt som helter, blir de to BI-professorene mistenkeliggjort for sine motiver i en artikkel – «Plagieringsfarse på BI» – på nettutgaven av Dagens Næringsliv 19. april. Dette er å rette baker for smed. Det er jukseren som har gjort noe galt, ikke varslerne. Varslerne har tatt kostnadene ved å gjøre oss andre oppmerksom på dette slik at vi kan reagere.

Innen idrett er det akseptert at de som doper seg eller jukser for å oppnå bedre resultater, skal ut. Det samme gjelder innen akademia – bare enda sterkere. Mens vi som samfunn kan leve uten idrett, kan vi som samfunn ikke overleve uten forskning.

Varsling om akademisk juks må derfor stimuleres. Mens veiledere av doktorgradsstipendiater må innprente dem om hva som er kjørereglene innen forskningen, må akademiske institusjoner og ledere forvalte sitt samfunnsmandat om sannferdig og etisk forskning. Det er den eneste måten vi alle kan bli vinnere.