Meninger

Et nytt kapittel

  • Utenriksredaktør
  • Kjell Dragnes
    Tidligere Moskva-korrespondent og utenriksredaktør i Aftenposten

Et blad er snudd. En 40-årig forhandlingssaga er avsluttet. Men boken er ikke lukket – den skal skrives videre.

RUSSLANDS PRESIDENT, Dmitrij Medvedev, understreker poenget med å dunke lett i bordet. Bladet er snudd, sier han. En strålende fornøyd statsminister Jens Stoltenberg har sluppet nyheten – det er avtale om hvor grensen skal gå mellom Norge og Russland i Barentshavet og Polhavet. 175000 kvadratkilometer havbunn og havområde er delt i to like deler. Det har bare tatt 40 år. «En sensasjon», kaller den russiske president nyheten. Han tar ikke for hardt i.

Historisk.

Så heretter må vi dessverre bruke de forslitte klisjeer om det som skjedde denne tirsdags formiddagen, 27.april 2010 i Oslo, og som etter det gode kilder forteller, egentlig skjedde omtrent da klokken hadde passert midnatt, i et forhandlingsrom. Da var «delelinjen for kontinentalsokkelen og havområdet i Barentshavet og Polhavet» fastsatt.

Det er en historisk dag. Den markerer virkelig en ny æra, selv om det nå er opp til både stater og næringsliv og andre å utnytte potensialet og mulighetene som en klar grenseavtale utløser. Det blir utfordringen. Første skritt er selvsagt å få alle tekniske detaljer på plass. Det vil blant annet si at kartene skal kontrollmåles og stemples av respektive myndigheter – som i Russland er den russiske marine. Et omfattende avtaleverk, blant annet om utnyttelse av olje— og gassressurser som går på tvers av linjen, er utformet både på norsk og russisk. Men det må også godkjennes i alle detaljer. Og til slutt gjenstår det å få avtalen underskrevet og ratifisert av Stortinget i Norge og Statsdumaen i Russland.

I gjære.

Så hvorfor kom avtalen nå? Noe var i gjære, det kan man i etterkant se av de positive uttalelser president Medvedev kom med i sitt intervju med Aftenposten før besøket. Han snakket om «fornuftig kompromiss», og han sa at Russland har adskillig vanskeligere territorielle problemer med andre land enn med Norge. Det skulle være signaler tydelige nok. «Kompromiss» har ikke alltid vært det mest fremtredende ord i russisk vokabular. Landområder er vanskelig å fordele, det gjelder ikke bare for Russland. Da er det tross alt lettere å trekke en linje på en kontinentalsokkel der det hverken finnes skjær eller øyer.

Men enhver som har vært med på, eller fulgt kompliserte internasjonale forhandlinger, vet at det er mange tekniske og politiske skjær i sjøen. Det er lett å gå på grunn i siste øyeblikk. Så hemmeligholdelsen, som president Medvedev leende medgikk at Russland har dype tradisjoner for, var nødvendig fordi ingen var helt sikker før man kunne være helt sikker.

Det hjalp at forhandlerne var enige om at alt man hadde blitt enige om i løpet av 40 år, skulle ligge fast. Det dukket ikke opp nye og uventede krav eller ønsker eller tolkninger i siste øyeblikk.

Tillit.

Men det mest avgjørende må ha vært at det nå er en russisk ledelse som fant at tiden var inne til å løse et langvarig problem med et naboland. En langvarig tillitsbygging har nok også hatt sitt å si. Det har også de godt utviklede personlige forbindelser mellom russiske og norske ledere. Stoltenberg og Medvedev har hatt mange møter, det har også utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Sergej Lavrov.

I tillegg kommer at en manglende delelinje har hindret utvikling av energiressursene, og det har gjort det mer komplisert å forvalte torskestammen og andre fiskearter som bokstavelig talt svømmer i både norsk og russisk sone. Med en grense blir det enkelt: På norsk side kontrollerer norske myndigheter, på russisk side kontrollerer russiske myndigheter.

Den midlertidige gråsonen fra 1977, som skulle regulere fiskeriene i en del av området, var ikke spesielt gunstig for Norge, den går svært langt vest. Men når delelinjen er på plass, også for de to lands økonomiske soner, kan den midlertidige avtalen overlates til historiebøkene, sammen med den rollen daværende statssekretær Arne Treholt spilte bak kulissene.

Suksess.

For Russland og president Medvedev er kompromisset nok en diplomatisk fjær i hatten, etter flere diplomatiske suksesser den siste tiden. For Stoltenberg og Jonas Gahr Støre også. Russland har kvittet seg med et problem i forholdet til en liten og vennligsinnet nabo, som er godt forankret i NATO og i et vestlig fellesskap. Det kan skape positive politiske ringvirkninger. Medvedev tok ikke munnen for full da han påpekte at avtalen får betydning også for europeisk sikkerhet.

Kanskje kan avtalen, koblet til utviklingen på gassmarkedet, gjøre at energi fra Barentshavet føres til Kontinentet via en forlengelse av rørledningsnettet på norsk sokkel. Det betyr i så fall mindre investeringer for Norge og for Russland, nå som skifergass har gjort flytende gass, LNG, fra nord mindre attraktivt i USA og ellers internasjonalt.

Viktigst av alt: Delelinjeavtalen er klar. Det er nesten utrolig.

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    POLITIKK
    Publisert:

    Oslo Frp vurderer å ekskludere Tone Ims Larssen

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5