Meninger

En gravlagt ikke-skandale

  • Forf>kommentator
  • <forf>ulf Andenæs <

Nesten ubemerket gjemte det seg vekk i nyhetene: USAs siste føderale spesialetterforsker, Robert Ray, har lagt frem sin sluttrapport om et mye omtalt havarert eiendomsprosjekt i staten Arkansas.

Whitewater-saken, ble den kalt, der spesialetterforskeren omsider har gitt sin oppsummering: Det var ikke grunnlag for straffeforfølgelse av et kjent ektepar fra Arkansas med interesser i prosjektet, Bill og Hillary Clinton.Lenge før sluttrapporten var ferdig syntes det allerede så fjernt.Etterforskningen har pågått i ti år, til en kostnad av en halv milliard kroner. Det hadde vært en del snusk i prosjektet. Clinton ble mistenkeliggjort, fordi han hadde investert — og tapt - penger i det.Spesialetterforskeren Ray var, i likhet med sin forgjenger i embedet Kenneth Starr, en politisk motstander av Clinton. Likevel slapp han ikke unna konklusjonen: Hva som ble funnet av straffbare forhold hos den tidligere president i saken viste seg å være ingenting. Dette ingenting hadde i mellomtiden vært nok til å skape politisk stormvær og nær avsette presidenten, og i lange perioder forvandlet det politiske liv i USA til et avsindig sirkus.Whitewater var saken der noen av Bill Clintons uforsonligste fiender håpet å avdekke lovbrudd og skandale. Det ble gjort til et rettslig dominospill: Whitewater var det juridiske og politiske påskudd for å etterforske saken til Paula Jones, en kvinne i Arkansas som hadde reist søksmål mot Clinton for påstått seksuell trakassering. Paula Jones ble i sin tur det juridiske og politiske påskudd for å etterforske en tidligere assistent i Det hvite hus ved navn Monica Lewinsky. Da Clinton tråkket rett i fellen som var satt opp for ham, og løy om sin seksuelle kontakt med Monica, ble det juridiske og politiske påskuddet skapt for å stille presidenten for riksrett.USA opprettet embedet som spesialetterforsker etter erfaringene fra Watergate-skandalen i president Richard Nixons tid. En oppgave skulle være å granske mulig misbruk av presidentmakten. Under spesialetterforskeren Kenneth Starr fikk embedet et nytt og tidligere utenkelig innhold: Det ble brukt til å granske presidentens seksuelle adferd. I Clintons tilfelle kunne den saktens romme et frodig materiale, men den lå temmelig langt unna kategorien statssaker.

Renkespillet

Hillary Clinton, den gang Amerikas mest eventyrlig lojale hustru, kalte det som skjedde "en høyreorientert sammensvergelse".Hillary hentydet til følgende sammenheng:Den mektigste Clinton-hateren av alle, USAs ultrakonservative høyesterettsjustitiarius William Rehnquist, brukte sin myndighet til å utpeke en meningsfelle, sørstatsrepublikaneren David Sentelle, til formann i komitéen som innsatte og avsatte spesialetterforskere. Clinton-hateren Sentelle fikk innsatt Clinton-hateren Starr. Dermed gikk det slag i slag. Starr strevde i flere år med å saumfare Whitewater-affæren, uten å finne noe han kunne ta Clinton på. Da fikk han den ide å kaste seg over Clintons antatt begivenhetsrike kjønnsliv. Det syltynne grunnlag for et slikt juridisk sidesprang fant Starr i nevnte søksmål fra Paula Jones mot Clinton. Starrs særegne begrunnelse for å trekke inn henne, var at han måtte kartlegge et adferdsmønster hos den saksøkte president, "for å kaste lys over påstandene" i Whitewatersaken.Med Paula Jones som rettferdiggjørelse satte Starr i gang en bred etterforskning av alle sider ved Clintons forhold til kvinner. Starrs eksepsjonelle lovanvendelse ble gjort mulig gjennom støtte fra høyesterettens leder Rehnquist ved alle korsveier. Som enkelte vil huske, fant den selvbestaltede riksdyneløfter langt om lenge Monica Lewinsky. Søksmålet fra Paula Jones var i mellomtiden blitt avvist av retten, fordi hennes beskyldninger ikke lot seg bevise. Da hadde Paula Jones allerede gjort sin tjeneste som et redskap for å ramme presidenten. Clinton begikk den tabbe å la seg avhøre om sine eskapader med Lewinsky og benekte at kontakten hadde vært av seksuell art. Ved hjelp av Monicas svikefulle venninne ved navn Linda Tripp, av litt avlyttingsutstyr, og av Clintons egne dumheter, var det duket for riksrett. USAs president skulle avsettes, fordi han hadde løyet til etterforskerne, om en dame, i forbindelse med en sak som var blitt avvist av retten.Slik ble Whitewater stikkordet for hvordan Clintons fiender, gjennom en etterforskning av ingenting, greide å skandalisere presidenten, selv om de ikke greide å fjerne ham.

En venn i høyesterett

Til slutt fikk republikanerne Det hvite hus tilbake likevel, etter presidentvalget for halvannet år siden. Også det skjedde med en håndsrekning fra deres venn høyesterettsjustitiarius Rehnquist. Han sikret rettslig godkjennelse til en omstridt stemmeopptelling.Gravleggingen av Whitewater-saken blir til gjengjeld et farvel også til embedet som spesialetterforsker. Ikke minst som følge av Starrs misbruk blir embedet avskaffet. Igjen har president Bush hatt flaks. Hadde embedet overlevd, ville et sannsynlig tema for etterforskning vært den nåværende presidentens tidligere så koselige forhold til sin gavmilde velynder, det sterkt skandalerammede energiselskapet Enron.Whitewater, og den syndflod av farser som saken innledet, er forlengst blitt et minne om en svunnen tid. Det var den gang et ubekymret Amerika kunne tillate seg å spille ut sin politikk som en lummer, frivol folkekomedie, og ingen tenkte på terrorister i selvmordsfly mot skyskrapere.Ett og annet av varig interesse fikk verden demonstrert: Hvordan den politiske kampen, i USA mer enn andre steder, blir kledd ut som jus. Og: hvor nyttig det er i Amerikas politikk å ha en likesinnet medspiller som sjef for høyesterett.