«Jonas ga ekskollega superlønn». Slik lød VGs overskrift i går. I saken fremgår det at Norges ambassadør til OECD i Paris, Tore Eriksen og hans kone, har en samlet godtgjørelse på over 2,5 millioner kroner. Eriksen var, før han gikk til toppstillinger i Finansdepartementet, kollega med Jonas Gahr Støre ved Statsministerens kontor.
Ved første øyekast handler VGs sak om vennetjenester mellom tidligere kolleger og om grådighet fra en finansbyråkrat som lenge har ivret for moderasjon.
Det kan være at Eriksen og hans kone Ann-Marit Sæbønes, som har tatt med seg sin millionlønn fra et annet departement til Paris, burde hatt magemål til å slå av litt på avlønningen. Og det er ikke lett å forsvare at Støre har gitt Eriksen 115 000 kroner mer i lønnstillegg enn det UD kan gjøre uten særskilt dispensasjon.
Men ekteparets lukrative lønnsliv i Paris er ikke først og fremst et resultat av særbehandling. Det meste skyldes høye tillegg, skattefordeler og en kultur i staten for at ledere får beholde sin lønn uansett, selv etter at de trer tilbake fra toppstillinger, slik Sæbønes gjorde da hun gikk av som direktoratssjef i 2010.
Det viktigste Støre bør svare for, er derfor hva han i sine snart syv år som utenriksminister har gjort for at hans eget UDs generelle ordninger står i stil med hans egen regjering og partis formaninger om lønnsmoderasjon og nøysomhet. Igjen kan det virke som om livet står i kontrast til læren. Slikt tar seg sjeldent vakkert ut.