Meninger

«Barns beste» og andre maktmidler

  • Thorgeir Kolshus

Ingen ved sine fulle fem vil risikere sitt gode navn og rykte ved å fortsette å argumentere mot noe som blitt stemplet som «barns beste». Fotolia/NTB scanpix (illustrasjon)

Uttrykket er blitt et trylleformular som gjør videre debatt meningsløs.

Januar bød på mange minusgrader og enda flere hverdagsslag for en trebarnspappa.

«Det er kaldt ute, dere må ha på ullundertøy», «nei», «jo», «nei», «jo, ellers blir dere syke», «men det blir så varmt», «det er kaldere enn i går», «men da var vi jo kjempevarme», «hjelper ikke, jeg bestemmer», «nei», «jo!» (gjentas i det uendelige ).

Og etter slik nok en gang å ha strøket til praktisk farseksamen, sender jeg dem avgårde – i visshet om at de faktisk blir kokvarme, akkurat som jeg selv; og at det å være for varm uten anledning til å kle av seg er minst like ille som å fryse, for da kan du i alle fall kompensere ved å bevege deg mer.

Det ville jo vært litt dumt å la barna løpe rundt med hjelm for ikke å få kastanjer i hodet?

Når adrenalinet er tilbake i vater er det tid for ettertanke: Hvem gjør jeg egentlig dette for? Ikke for dem, åpenbart. Og i hvert fall ikke for meg selv – gudene vet jeg mer enn gjerne skulle slippe slike skjeve starter på dagen. Litt gjør jeg det for min kone, som har et varmt hjerte men kalde føtter og problemer med å tro at resten av oss er annerledes skapt.

Men aller mest gjør jeg det for deg, kjære leser, for dere alle, dere som ser mine barn og er troendes til å tenke deres, om meg, mitt hjem og min moral.

Hugg det gamle kastanjetreet!

Thorgeir Kolshus Privat

Den velkonstruerte Reklame for alvor-kampanjen i 2009, skapt av McCann i samarbeid med Stine Sofies Stiftelse, lød: «For barns beste – må man tørre å tenke det verste». Og selv om den primært oppfordret folk til å melde fra ved mistanke om mishandling av barn, ble jeg sittende og fundere på hva dette ville gjøre når den nådde mammabloggverdenen og tilliggende sfærer. For etter min erfaring, tenker foreldre og annet folk allerede ille nok.I den gamle barnehagen til min eldstemann stod et flott, gammelt kastanjetre. Under et foreldremøte spurte et par foreldre hvilke planer de ansatte hadde for treet når høsten kom. «???» «Jo, for da ville jo kastanjene begynne å falle. Så skulle man høste dem før de falt, eller kanskje spenne et nett under treet – for det ville jo tross alt vært litt dumt å la barna løpe rundt med hjelm for ikke å få kastanjer i hodet?»

I retur fikk jeg en syndflod av utskjelling fra rystede mødre

Det besynderlige var ikke at noen kunne få seg til å si noe slikt. Skruer kommer som kjent i de underligste former. Det var reaksjonen til oss medforeldre som var bemerkelsesverdig: Ingen våget å si noe, langt mindre trekke på smilebåndet – selv om innspillet selvfølgelig fortjente å bli skylt vekk i en tsunami av latter.

Syndeflod av utskjelling

I mine åtte år som småbarnsfar har jeg mang en gang vandret blåøyd inn i situasjoner som peker i retning av at bekymringsevne på barns vegne er blitt den nye målestokken på vår moral. Vi overgår hverandre i å være oppdatert på de siste utviklinger på farlig-fronten (som oftest med ouverturen «Ny forskning viser …»): Solkremen uten skumle hormonhermere, middagsglasset uten industriskrelt gulrot, ørebetennelsen uten astmafremkallende paracetamol. Slik når middelklassens barn sine Optimale Utviklingsnivå – eller, i halvtomt glass-perspektivet, sine underoptimale sådanne.

Jo flere av de stadig omskiftelige ekspertrådene vi tar til oss, jo mer ansvarliggjort blir vi. Men paradoksalt nok blir vi umyndiggjort i samme takt, fordi vi ikke lenger våger å foreta selvstendige valg på våre barns vegne, av frykt for å få vår bekymringsevne trukket i tvil. Slik blir vi våre egne voktere, samtidig som vi fremstår i andre foreldres øyne som deres voktere.

En mer effektiv maktutøvelse finnes ikke enn den hvor den påvirkede står for overvåkningen og disiplineringen av seg selv.

«Barns beste» er blitt et trylleformular som gjør videre debatt meningsløs

På ett punkt er jeg imidlertid beintøff: Min toåring sitter i forovervendt barnesete, tross myndighetenes anbefalinger. Da jeg nylig dristet meg til å pirke i logikken til en mammablogger som hadde satt likhetstegn mellom dette og barnemishandling, fikk jeg i retur en syndflod av utskjelling fra rystede mødre. Min manglende omsorgsevne var åpenbart hinsides enhver tvil.

At bilturene til hytta som ved et trylleslag gikk fra en drøy times hyleinferno styrt av en tilsvarende stresset og distrahert sjåfør med gasspedalen i bånn for å kutte marerittet med noen minutter, til fem kvarter med sang, gjetteleker og litt soving, var mine diskusjonspartnere revnende likegyldig.

«Tenk det verste!»

Og at faren for kollisjon ble sterkt redusert da skrikingen gav seg og jeg kunne konsentrere meg om kjøring og synging, ble knapt av akademisk interesse.

«Men hva hvis …»

Trylleformularet

Vi nordmenn er stolte av vår kritiske sans. Vi er frie fra tabuer, uangripelige sannheter og annet som kan hindre oss i å gjøre frie valg og tenke nye, frie tanker. Lite tas for god fisk, og få kan komme her og komme her. Vår skole er best på demokratiforståelse, som er en omskrivning for at norske elever er noen frekke jævler med langt fremskreden autoritetsforakt.

Les også

Ordet «naving» kan koste Jens Stoltenberg jobben

For det offentlige ordskifte er dette stort sett et gode: Det er vekten i argumentene som blir det avgjørende snarere enn avsenderens status. Tilsynelatende. For overbevisning har en tendens til å tilsløre virkeligheter. Og hvis vi tror sterkt nok at vi er de som vet og ikke tror, kan vi heller ikke være oss bevisst våre trossetninger og dertil hørende tabuer.Men de finnes.

I takt med at foreldreskap har blitt manualstyrt og teknokratisert, har «barns beste» blitt et trylleformular som gjør videre debatt meningsløs. Det er diskusjonens «amen». Ingen ved sine fulle fem vil risikere sitt gode navn og rykte ved å fortsette å argumentere mot noe som blitt stemplet som «barns beste».

Frittgående fornuft

«For en dust», vil du nå kanskje tenke. «Det er jo klart det er bedre å bekymre seg en gang for mye enn en gang for lite.» Men dette fellesskapet av foreldre med påviselig bekymringsevne består altså av voksenpersoner som ikke tør å ha tillit til sin egen dømmekraft og som med alle sine bekymringer også gir barna sine inntrykk av at verden er et farlig sted.

Når ‘det verste’ blir hverdag, blir hverdagen verre. Dette er muligens «barns beste» isolert sett, men ikke til barns beste med tanke på at de en dag skal være noe annet enn barn. Retten til å forvalte merkelappen «barns beste» har gitt denne verdens Magne Raundalener og andre eksperter et fornuftsmonopol som unndrar en rekke standpunkter nærmere ettersyn og fritar dem fra å bli utsatt for sunn skepsis og frittgående fornuft.

Denne makten burde vi andre hviske høyere mot.

Jeg tenker at i morgen blir ullgenseren liggende. Jeg håper jeg tør.

Denne teksten er en omarbeidet versjon av et essay i magasinet til Barne-, ungdoms— og familiedirektoratet.

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Dagens foreldre er historiens verste når det gjelder å gi barna frihet | Hedvig Montgomery

  2. DEBATT

    Frode Thuen kommer med gjentatte usannheter om delt bosted

  3. DEBATT

    En hyllest til Azra Gilani

  4. MENINGER

    Jomfru eller ei, våre barn er mye mer enn sitt sexliv!

  5. KRONIKK

    «Sekulære har et nevrotisk forhold til moral. Vi bør lære av kristne»

  6. NORGE

    – Mamma har alltid vært sterk, klok og rakrygget for oss barna