Meninger

Ytringer på alvor

  • Stil>
  • > <
  • Kronikk- Redaktør <p
  • Forf><stil>debatt-
  • <forf>knut Olav Åmås <

OMSTRIDT MØTE. Det var høye forventninger til første møte i ytringsfrihetsselskapet til Shabana Rehman og Nina Witoszek. Mange ble skuffet.

DET BLE ET sprikende og veldig ufokusert ordskifte.Likevel ble det fremført en rekke tankevekkende innlegg som kan være starten på et verdifullt debattforum, enten det nå blir åpent for alle eller ikke. Norge har tusenvis av diskusjonsklubber, lesesirkler og studieringer, små offentligheter som kan være gode meningsdannere og opinionsformere. Særlig hvis de er preget av klare motsetninger, som det er å håpe at det nye selskapet blir. Witoszek ønsker seg iallfall "kreativ uro" skapt av det hun kaller "kulturelle bastarder", folk med mer enn én identitet.

Antisemittisme på norsk.

Det mye omtalte møtet kom til i forlengelsen av diskusjonene omkring Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten 5. august, og temaet var antisemittisme i Norge.Nå begynner en del av resultatene av Gaarder-debatten å vise seg klarere. Mona Levin erklærte på møtet at de siste ukene har styrket hennes identitet som norsk jøde. Hun mente at situasjonen i Midtøsten har gjort det "lov" å være antisemitt igjen. På Oslo-skoler med stor andel muslimske barn hender det at jødiske elever trakasseres bare fordi de er jøder. Slike hendelser når sjelden avisene. Norske jøder teller bare 1300 mennesker, velintegrerte og suksessrike i det norske samfunn, men like fullt relativt usynlige som jøder. Det er ikke rart, i et Norge med et fremmedgjort forhold til jødisk kultur og religion.Mange norske jøder har også erklært at de er glad for hva debatten har brakt frem, på godt og vondt, selv om de mener at utgangspunktet var svært ubehagelig. På den andre siden står de som mener at det finnes "farlige" temaer som ikke kan behandles i åpent landskap, og at innholdet i Gaarders kronikk er et kroneksempel på det. Men hvorfor skulle noen samfunnstemaer være for sensitive til å tåle offentlighet? Det er tankevekkende å se en slik manglende tro på rasjonaliteten i åpen meningsbrytning.

Kunnskap mangler.

På debattmøtet om antisemittisme på norsk viste religionshistorikeren Bente Groth hvor dyp mangelen på kunnskap om alt jødisk er i det norske samfunn. Ingen universiteter, bortsett fra NTNU i Trondheim, har en eneste fast ansatt med ansvar for jødedommen, mens islamstudier er blitt en storsatsing blant annet ved Universitetet i Oslo. Derfor er det ikke mange som vet at halvparten av Israels jøder har måttet forlate sine muslimske hjemland, at massakren i Sabra og Shatila ble utført av kristne libanesere, og at storparten av verdens jøder i dag er ikke-ortodokse eller helt sekulære.På ukens debattmøte ble det stadig hevdet at mediene er lukket for "ukorrekte" standpunkter når det gjelder for eksempel innvandring, integrering og feminisme. Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk kalte det "politisk korrekte tvangstrøyer". Steinar Lem mente at det store tabuet for Vestens intellektuelle er kritikk av islam og ikke-vestlige kulturer. Jeg tror ikke noen av dem har rett lenger. Tvert imot vil jeg hevde at de fleste store medier er åpne for alle typer avvikende meninger hvis de har en saklig, argumenterende form.I en tid da politikken påvirkes sterkere av religion i både muslimske og kristne samfunn, trenger vi mer av grunnleggende religionskritikk. Religion kan ikke ha noen særstilling eller privilegert urørlighetssone rundt seg. Til det er det altfor mange internasjonale konflikter i dag som bunner i religion eller praktiseringen av den.Redaktør Bjørgulv Braanen advarte i gårsdagens leder i Klassekampen mot å anklage meningsmotstandere for å true ytringsfriheten, slik Rehman, Witoszek og også Aftenposten på lederplass har gjort. Men det er sterke krefter som vil innskrenke, ikke utvide, det offentlige rom i konkrete debatter. Maktmekanismene har vært synlige nok i både Muhammed-striden og Gaarder-debatten.Braanen ser også bort fra at det har kostet mye for debattanter som i dag kan si hva de vil hvor de vil, å fremme sine meget omstridte meninger. Selv ukjente debattanter erfarer det. I dag får man mer direkte respons enn noen gang, ikke minst anonymt. Jeg fikk nylig en e-post fra en person som deltok i en "ufarlig" debatt. Men nå hadde hun fått så mange ubehagelige represalier at hun ikke ville ha deltatt en gang til.

Lav takhøyde.

Ikke å undres over at "det er for lite mot ute blant folk", som en kvinne på debattmøtet onsdag hevdet. Har hun rett?Jeg tror iallfall at de alvorligste ytringsfrihetsproblemene ikke finnes i og rundt mediene, men på landets arbeidsplasser. De rammer folk som ikke engang kommer til mediene med sine saker. For takhøyden for å si sin mening i mange deler av dagens arbeidsliv — helsevesenet, kommunene, Forsvaret, det private næringsliv og offentlige institusjoner som er blitt privatisert og konkurranseutsatt - er farlig lav. "Varslere" møter alvorlige sanksjoner, karrièrer legges i grus hvis man melder fra om kritikkverdige forhold.Det er dette som er ytringsfrihetens alvorligste problem i Norge i dag.

  1. Les også

    Fritt Ord og utlån av lokaler

  2. Les også

    Religionsstrid i det offentlige rom

  3. Les også

    Det handler om ytringsfrihet

  4. Les også

    - Ufine metoder

  5. Les også

    Avisen Klassekampen setter liv i fare

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Mediedekningen av islam og muslimer er mer nyansert enn mange tror | Kristina Nilsen og Ane Kathrine Strand

  2. MENINGER

    Ord som virker

  3. DEBATT

    Mina Bai fremstår som en moderne, norsk-iransk Erasmus Montanus | Usman Rana

  4. KOMMENTAR

    Antisemittisme er mer enn anti-jødedom. Det er anti-demokrati.

  5. KOMMENTAR

    På en søndag: La oss snakke om frihet | Per Edgar Kokkvold

  6. KRONIKK

    Oslo Nye Teater har satt opp en farse om æresdrap!