50 år med paradigmeskifte
For 50 år siden utga vitenskapshistorikeren og fysikeren Thomas Samuel Kuhn (1922-96) sitt hovedverk The Structure of Scientific Revolutions . Samlet skal Structure , som den kalles, ha solgt mer enn en million eksemplarer. Hovedbegrepene i Structure — paradigmer, paradigmeskifte, normalvitenskap og vitenskapelige revolusjoner - er gått inn i akademisk dagligtale. Søker man på Google, finner man ikke bare vitenskapsteoretikere som skriver om paradigmeskifter, men også miljøforkjempere, psykiatere, arkitekter, lekmannspredikanter, musikkpedagoger med mer. Dette er Thomas Kuhns fortjeneste.
Rasjonelle prosesser
For å forstå hvorfor boken vakte så stor oppmerksomhet bør man kjenne forestillingene om vitenskap som dominerte på 1950- og 60-tallet. Vitenskapen ble beskrevet som en i hovedsak rasjonell prosess der observasjoner og eksperimenter bygde stein på stein. Oppdagelser skjedde kanskje etter kreative innfall, men når nye teorier skulle begrunnes og gamle teorier skulle forkastes, skjedde dette etter en streng logikk. Slik tenkte man at man stadig kom nærmere Sannheten. I Structure bruker Kuhn eksempler fra vitenskapshistorien for nærmest å snu dette bildet på hodet. Han beskrev vitenskapelig utvikling i to faser: Stabile perioder av normalvitenskap blir avbrutt av vitenskapelige revolusjoner. Dette gjentar seg i all fremtid, og det blir derfor umulig å snakke om en sannhet som vi kommer stadig nærmere.
Kuhns bilde av normalvitenskapen er lite flatterende: Forskerne driver med en angstfylt og dogmatisk form for puslespill innenfor paradigmet, som blant annet består av metoderegler og kriterier for hva som regnes som en løsning på et problem. Men innen normalvitenskap kan det oppstå en krise ved at det etter hvert hoper seg opp problemer som ikke lar seg løse. En krise kan føre til en vitenskapelig revolusjon, som består i at det rådende paradigmet avløses av et nytt paradigme. Kuhn fremstilte dette som en prosess uten indre logikk. I diskusjonen mellom tilhengere av det gamle og det nye paradigmet vil deltagerne snakke forbi hverandre. De som er innenfor ett paradigme, vil betrakte det som er utenfor sitt paradigme som uvitenskapelig, og vice versa. Dette er Kuhns tese om inkommensurabilitet (=uten felles mål). I så måte er et paradigme sin egen målestokk, som et religiøst system, og et paradigmeskifte er mer å sammenligne med en religiøs omvendelse enn en rasjonell prosess.
Produkt av sin tid
Senere på 1960— og 70-tallet grep blant annet marxistisk inspirerte sosiologer fatt i Kuhns idé og utviklet mer radikale teorier om hvordan forskningen og dens resultater må forstås i lys av den historiske, kulturelle og politiske konteksten den står i. Vitenskapen ble studert som et produkt av sin tid, og ikke hevet høyt over samfunnet og opp i sitt eget elfenbenstårn. Kuhn selv var sterkt bekymret over de mer radikale, og til dels relativistiske, tolkningene og gjorde sitt beste for å advare mot dem. Interessant nok skyldes kanskje den enorme populariteten til paradigmebegrepet nettopp at man ikke fullt ut har forstått hvor radikal - og problematisk - Kuhns tese om inkommensurabilitet er. Blant annet derfor er Kuhns bok stadig verdt å lese og diskutere. I dag feirer Universitetet i Bergen 50-årsdagen med en åpen, internasjonal konferanse.
