Hva kan vi lære av Finland?

En av de viktigste lærdommene vi bør ta er at finske politikere i stor grad har overlatt utviklingen av lærerutdanning til fagmiljøet, og at reformiveren er atskillig mer avdempet.

Et av temaene som har preget valgkampen den siste uken har vært hva vi kan lære av Finland når det gjelder lærerutdanning. Bare tre år etter at en ny lærerutdanningsmodell ble innført i Norge, vil alle stortingspartier endre den — igjen. På hvilken måte er foreløpig svært uklart. Det første kullet med studenter uteksamineres ikke før våren 2014. Mange er opptatt av å lære av Finland i denne valgkampen. De fleste partiene vil gjøre utdanningen til en femårig masterutdanning, som i Finland. Etter å ha forsket på norsk og finsk lærerutdanningspolitikk mener jeg at en av de viktigste lærdommene vi bør ta er at finske politikere i stor grad har overlatt utviklingen av lærerutdanning til fagmiljøet, og at reformiveren er atskillig mer avdempet og basert på systematiske forskning og evalueringer.

Finnes ingen enkel forklaring

Norsk lærerutdanning (profesjonsprogrammene ved høgskolene) har siden begynnelsen av 1970-tallet gjennomgått seks politisk initierte nasjonale reformer . Utdanningen har hatt seks forskjellige nasjonale rammeplaner å forholde seg til (1973, 1980, 1992, 1999, 2003, 2010). Ingen høyere utdanningsprogram har blitt utsatt for noe lignende, hverken i Norge eller i noen av våre nordiske naboland. Finsk lærerutdanning på sin side (masterutdanning ved universitetene), gjennomgikk omfattende reformer på begynnelsen av 1970-tallet, med noe statlig styring når det gjaldt samordning av struktur og organisering på 1980-tallet. Mens de siste to tiår har lærerutdanningene stort sett fått utvikle innholdet og organiseringen av programmet «innenfra» uten politisk styrte reformer.

Det finnes ingen enkel forklaring på at to naboland velger så ulik tilnærming til utvikling og endring av lærerutdanningen. Forskjellene ligger dypt forankret i historiske, kulturelle og kontekstuelle prosesser.

Partiene vil ha endringer

I en komparativ studie, gjennomført av Nordisk ministerråd i 2009, blir det slått fast at norske lærerutdanning er den lærerutdanningen i Norden med sterkest statlig styring og regulering. Likevel, og til tross for at siste reform ble gjennomført så sent som i 2010, vil nå samtlige politiske partier, ha nye endringer. Man kan kanskje undre seg over hvorfor norske politikere er så opptatt av lærerutdanning. Min påstand er at politikere i Norge i dag er ikke mer opptatt av lærerutdanning i seg selv enn de er for eksempel av sykepleierutdanning eller ingeniørutdanning. Men de ser lærerutdanning som et middel for å bedre kvaliteten på norsk grunnskole, som en nøkkel til at grunnskoleelevene skal prestere bedre på PISA og nasjonale prøver.

Sterk tro på politiske reformer

Lærerutdanning er en viktig brikke for å skape en internasjonalt konkurransedyktig arbeidskraft. Innebygd i en slik forståelse ligger også en sterk tro på at politiske reformer skaper endring. Dette vet vi svært lite om i Norge når det gjelder lærerutdanning. For det første har den ene reformen overtatt for den andre før vi har hatt mulighet til å se på utfall og resultater av den forrige. For det andre har norsk lærerutdanning som helhet blitt evaluert kun en gang (2006), og for det tredje har lærerutdannere og andre forskere ikke vært flinke nok til å forske på disse prosessene. Når det gjelder det siste, mener jeg det er en naturlig følge av de hyppige endringene som fører til et meget uoversiktlig felt å forske på.

Dagens norske lærere representerer fire til fem forskjellige rammeplaner eller modeller for lærerutdanning når det gjelder utdanningsbakgrunn. Hva som har virket og ikke virket, og hvilke endringer og tiltak reformene faktisk har ført til er umulig å få en oversikt over. I dette komplekse bildet mener fortsatt politiker at de vet hva som er best for norsk lærerutdanning og norsk skole og hvilke typer kunnskap det er viktig å fokusere på i lærerutdanningen.

Omfattende og tidkrevende prosesser

I 2010 gikk vi fra å ha en allmennlærerutdanning til en forskningsbasert lærerutdanning i Norge. Den nye lærerutdanningsmodellen ble utviklet med utgangspunkt i generelle strukturer lagt i Kvalitetsreformen for høyere utdanning fra 2003, men er også sterkt inspirert av den finske forskningsbaserte lærerutdanningsmodellen. Historisk sett har lærerutdanningsreformer i Norge vær omfattende og tidkrevende prosesser som har inkludert ulike arbeids— og ekspertgrupper, høringsprosesser og stortingsmeldinger. Reformene på 2000-tallet har tatt en noe annen retning og spesielt den siste.

Det var en kort (cirka et halvt år) sterkt politisk styrt prosess. Rammer og struktur ble lagt av departementet, og selve rammeplanforslaget ble ikke sendt ut til de sedvanlige formelle høringsprosessene. I komiteene for den generelle delen av rammeplanen var ledelsen for høgskolene (rektorer og dekaner) sterkt representer, samt forskere i pedagogikk fra flere universiteter. Lærerutdannere var generelt sett skjøvet ut over sidelinjen. Prosessen endte opp i en utdanning etter modell av det europeiske kvalifikasjonsrammeverket.

Staten holder seg i bakgrunnen

Til sammenligning, var den siste reformen i finsk lærerutdanning en treårsprosess som bestod av «nettverking» mellom lærerutdanner fra alle lærerutdanningsinstitusjonene i Finland. Over 20 nettverksgrupper arbeidet med å utvikle den videre veien for finsk lærerutdanning og ny og nødvendig forskning, i nesten tre år. Prosessen endte opp med konsensus rundt nasjonale anbefalinger for lærerutdanningen i form av en forskningsantologi som tar for seg både forslag knyttet til struktur, innhold og sentrale problemområder for samtiden og fremtidens lærerutdanning. Finske politikere uttaler seg svært sjelden direkte om hva slags innhold ulike utdanninger bør ha, og staten tar kun en observerende og veiledende rolle.

Unik i internasjonal sammenheng

Den norske måten å utvikle policy for lærerutdanning er forholdsvis vanlig i Vest-Europa. Den finske samarbeids- og forskningsbaserte modellen er relativ unik i internasjonal sammenheng. De to modellene for styring representerer henholdsvis statlig styring versus akademisk styrt lærerutdanning. Et helt avgjørende spørsmål knyttet til de to modellene for styring er hva slags type kunnskap blir anerkjent og prioritert som viktig kunnskap for lærere.

I en politisk styrt lærerutdanning vil politisk retorikk, generell økonomisk argumentasjon og ny-liberale krefter få råde. Eksempler for dette er det sterke fokuset på grunnleggende ferdigheter, målstyring, testresultater og et fokus på «input-outcome» prosesser. I en mer akademisk form for styring vil ny og oppdatert forskning bli avgjørende for utvikling av lærerutdanningen og for hva som blir anerkjent som viktig kunnskap for lærere. Studier som fokuserer på for eksempel effekten av ulike lærerutdanningsmodeller, hva som kjennetegner god undervisning og hva bør lærere kunne i en globalisert verden, vil bli lagt til grunn for å endre lærerutdanningen.

Argumentene i denne kronikken bygger på funn og resultater fra doktoravhandlingen: Afdal, H. W. (2012). Constructing knowledge for the teaching profession. A comparative analysis of policy making, curricula content, and novice teachers' knowledge relations in the cases of Finland and Norway. Dissertation for the Degree of PhD, University of Oslo. (No. 161)