Politikere: Tid for skjerpings!

I mai var avisene fulle av løfter om økonomisk satsing på Bydel Gamle Oslo og Tøyen. Nå ligger budsjettforslag for bydelen på bordet - og der foreslås omfattende kutt av barne- og ungdomstilbudene i bydelen.

Debattinnlegget er også publisert på forfatterens blogg om rus, ungdom og tidlig intervensjon.

Jordal fritidsklubb foreslås nedlagt, og da er det litt ekstra vanskelig å holde kjeft. Jeg har jobbet med ungdommer som har vokst opp på klubben, jeg har selv hatt ungdomsgrupper der — og jeg har gode kolleger som har jobbet der en liten mannsalder.

Det er ikke noe nytt at klubben foreslås nedlagt - det skjer med jevne og ujevne mellomrom. Det patetiske denne gangen er at hurraropene i mai såvidt har stilnet - og politikernes hule ord om å satse på forebygging av kriminalitet fortsatt spinner rundt oss.

Sånn helt enkelt - hva er saken?

Byrådet la tidligere i høst fram budsjett for hele Oslo. Der foreslås omfattende kutt for bydelene. 12. desember (merk deg datoen) skal bydelsutvalget i Gamle Oslo behandle budsjettet for bydelen. Her foreslås en lang rekke kutt som vil ramme barn og ungdom, blant annet nedleggelse juniorklubbtilbud i bydelen, egenbetaling på Friluftssenteret i Gamle Oslo (FRIGO), reduserte åpningstider på Riverside, og altså nedleggelse av Jordal Fritidsklubb.

Jeg er ferdig på jobb, har pakket sammen sakene på kontoret, og skal rusle hjemover fra Jordal skole til Tøyen. Giår oppover Strømsveien forbi vinduene på fritidsklubben, som har lokaler i skolebygget. Et førtitalls ungdommer er spredd over to rom — noen spiller bordtennis og biljard, noen spiller playstation. To av de ansatte spiller kort med to ungdommer, mens en liten gruppe sitter i et hjørne og gjør lekser. Noen sitter bare og prater. Klokken er halv fire - ungdommene sluttet på skolen for en drøy time siden, men er fortsatt i bygget. Klokken fem er det stengt en stund - og klubblederen formaner ungdommene hjem for å spise middag.

Vi skriver desember, og det er tid for julebord. Ungdommene i Gamle Oslo ankommer ikke i limo når fritidsklubben har julebord - men ungdommene har funnet fram finstasen. Det er ikke alle guttene som har dress - noen har lånt av kompiser, og noen har lånt av oss voksne. Tidligere brukere av klubben som nå er kokkelærlinger, står for maten - det serveres flere retter og stemningen er god. Nesten hundre ungdommer og noen voksne sitter klemt sammen i et lite rom og får servert kyllingballotine og First Price-brus. Det er ikke så farlig om du har lite penger, om du bleitatt for tagging et par dager før eller om du har Downs - her er det høyt under taket. Det danses og spises og flørtes og danses litt til.

Fire ungdommer småløper ut av fritidsklubben med kameraer i hendene. To timer senere kommer de tilbake med minnekort fulle av inntrykk fra bydelen. Noen tar poetiske, halvduse landskapsfotografier med tribunen på Jordal amfi som backdrop, noen poserer forsøksvist ghettosk mot murveggene på Tøyen T-banestasjon, og noen tar 240 portrettbilder av hverandre. Alle har foto som interesse - og alle har forskjellige grunner til at det er fint for dem å treffe meg og hverandre en gang i uka for å lære om foto. Noen tar bilder de aldri tør vise til noen - og andre kommer til landsfinalen i Ungdommens kulturmønstring, og får kanskje opplevelser for livet.

Fritidsklubb er så mangt - og det finnes mange grunner til at det er en dårlig idé å legge ned Jordal fritidsklubb (og alle andre fritidsklubber). Jeg har aldri vært ungdom på klubben. Men jeg har fra 1997 til 2009 hatt et forhold til klubben (og forløperen dens) som engasjert forebygger, barnevernspedagog og utekontakt.

Fritidsklubben er en kulturarena.

Mange norske artister har startet karrieren sin i et mørkt og sannsynligvis skittent fritidsklubblokale. Men kanskje enda viktigere: Et helt lass av ungdommer har hatt sine første (og kanskje største) kulturopplevelser på fritidsklubb. Det er ikke så mange konserter for ungdommer under 18 - og enda færre som er billige (eller kanskje til og med gratis).

Du har ikke vært på ordentlig hiphopkonsert før du har sett 13 år gamle nybegynnerrappere presentere haltende rhymes i en stappfull fritidsklubb med provisorisk scene av paller og lydanlegg fra forrige århundre. Og med massiv respons fra vennene som står og ser på.

Fritidsklubben er en unik kulturarena som sikrer musikk- og danseinteressert ungdom en arena å øve og spille på - og som gir ungdom billige kulturopplevelser i en rusfri setting.

Fritidsklubben kan fungere forebyggende.

Forebygging er blitt et tulleord. Ikke fordi det ikke er viktig - det er noe av det viktigste som finnes - men fordi det kan bety alt og ingenting. Forebygging av hva? Og for hvilken målgruppe? Og på hvilken måte? Vi trenger forebyggingstiltak på alle nivåer som retter seg mot flere grupper av ungdom med forskjellig nivå av utfordringer. Og her har fritidsklubber en viktig rolle.

Det må mer til i en bydel enn fritidsklubber for å forebygge rus og annen kriminalitet. Og argumentet om at ungdom som ikke har noe å gjøre eller noe sted å være blir kriminelle, er i beste fall for enkelt. Det er faktisk ikke sånn at lediggang er roten til alt vondt. Heldigvis.

Men ungdommer som opplever seg inkludert i et fellesskap, øver opp sosial kompetanse sammen med andre ungdommer og profesjonelle voksne - og har gode voksenrelasjoner til for eksempel en ansatt på klubben - de har noen viktige beskyttelsesfaktorer som gir mindre risiko for rus og kriminalitet.

Og vi vet at fritidsklubbene som arena når en gruppe ungdom som mange offentlige hjelpeinstanser sliter med å komme i kontakt med - og det er den samme gruppen som har stor risiko for å utvikle problemer knyttet til rus og kriminalitet. Så i det komplekse systemet av nødvendige og gode rusforebyggende tiltak spiller gode fritidsklubber en sentral rolle.

Fritidsklubben er velferd.

Men kultur og rusforebygging til side; kan vi ikke få lov til å si at fritidsklubber er et helt nødvendig samfunnsgode for ungdommer?

Ungdommer har ikke så mange arenaer som er sine . Kafeer og restauranter er ikke så aktuelt - seks ungdommer rundt en kopp te er ikke videre populært. Konserter og kulturarrangementer har ofte aldersgrenser og koster ofte mye. Det må være lov til å si det enkelt: Det er fint for ungdommer å ha et sted der de kan være og ha det hyggelig. Punktum.

Kontinuitet er tvingende nødvendig.

Når man jobber med ungdommer i et lokalmiljø blir jobben på mange måter lettere med årene.

Du vet hvilke familier som sliter litt ekstra med å få endene til å møtes, og som kanskje må ha litt slækk når kontigenten skal betales. Du vet at det er smart å ringe moren (og ikke faren) til ungdom X når han har brutt klubbreglene (igjen). Du har hatt et par storesøsken til ungdom Y fra før - så autoriteten din er på plass før hun kommer til klubben første gang.

Og du kjenner profesjonelle samarbeidspartnere du kan spille på hvis det trengs. For å få gode fritidsklubber må det satses langsiktig - både på ansatte og på klubben som institusjon. Stadige forslag om nedleggelse fungerer i liten grad motiverende på ansatte.

Er alt perfekt på fritidsklubbene?

Selvfølgelig er det ikke det. Ungdommer er en lunefull gruppe å jobbe med. I perioder er det lite besøk på de aller fleste fritidsklubber. De ansatte har ubekvem arbeidstid (“Hei - har du lyst til å jobbe fra to til ni tre kvelder i uka?”) og er ikke spesielt bra betalt. Gjennomtrekk av ansatte er stort på en del fritidsklubber - og man jobber med en målgruppe av utsatte unge med mange utfordringer.

Men ærlig talt: Det blir jo ikke noe bedre av å legge ned klubben!

Hvis politikerne vil ha gode fritidsklubber, må de (i hvert fall) sørge for følgende:

1. Gode rammevilkår økonomisk
2. Langsiktig satsning
3. Kompetanseheving blant ansatte
4. Forankring av fritidsklubbene i det tverrfaglige systemet i kommunen/bydelen.

Da kan vi få gode fritidsklubber.

Så kjære (eller egentlig ikke-noe-særlig-kjære) politikere: Tid for skjerpings! Jeg har jobbet med ungdommer i Bydel Gamle Oslo i mange år - og det er det en hel haug med engasjerte, kompetente voksne som fortsatt gjør.

Ikke fordi de føler seg spesielt verdsatt av dere. Men fordi de føler at jobben gir mening og at de treffer så utrolig mange flotte barn og ungdommer.

De fortjener å slippe flere tomme ord og festtaler. Og de fortjener at dere gir dem arbeidsvilkår og ressurser til å gjøre verdens viktigste jobb.

Med de ungdommene som fortjener det aller beste vi som samfunn kan gi dem.