Meninger

Glem aldri: Ytringsfrihet er et unntak i verdenshistorien

  • Birger Emanuelsen
    forfatter

Det har vært voldsomme egyptiske protester etter filmen «Innocence of Muslims» ble spredd på YouTube. Vi må tåle at det finnes ytringer i vår samtid som krenker og sårer våre følelser, skriver Birger Emanuelsen. (AP Photo/Khalil Hamra) Khalil Hamra/Ap

«Hva med ‘rævpule’? Er det nødvendig for den litterære verdien?»

Den franske statsministeren Jean-Marc Ayrault har kommet med følgende uttalelse:

I det nåværende klimaet vil statsministeren gi sterkt uttrykk for hans misbilligelse mot alle unødvendigheter og ber alle om å opptre ansvarlig.

Eller som Eminem sa i låta «Kill you»: Shut up slut, you’re causing too much chaos.

Er det nødvendig

I 1957 sitter den unge poeten Allen Ginsberghjemme i leiligheten i San Francisco og kjederøyker mens hans forlegger, Lawrence Ferlinghetti, sitter i retten og kjemper mot fengselsstraff. I diktet Howlhar nemligGinsberg skrevet så fritt om dopbruk og homosex at politiet har arrestert forleggeren hans og tiltalt ham for obskønitet.

«I saw the best minds of my generation destroyed by madness, starving hysterical naked / dragging themselves through the negro streets at dawn looking for an angry fix.»

Samme år blir Agnar Mykles roman Sangen om den røde rubinforbudt her hjemme, også den på grunn av eksplisitte seksuelle referanser.

Les også

For riket er ditt

I begge rettsakene blir eksperter hentet inn for å vurdere den litterære kvaliteten. Aktor i rettsaken mot Howl og Ferlinghetti fører blant annet en litteraturprofessor som ekspertvitne. Professoren slår fast at ordet «rævpule» ikke er avgjørende for den litterære verdien av verket. Derfor burde det aldri vært skrevet.

For en moderne leser er det absurd: premisset er jo galt. Det må være lov å si og skrive «rævpule» uavhengig av den litterære verdien, og uavhengig av om noen lesere lar seg støte eller såre av nettopp det ordet.

Begge sakene er vanskelig å forholde seg til, nettopp fordi de er så fjerne fra vår verden at de nærmest ikke står til troende. Men det skjedde altså mens min far, som ennå er så ung at han løper opp fjellskrenten, var gammel nok til å huske det.

Taushetens tyranni

Ytringsfriheten er livsnerven i ethvert demokrati. Selv er jeg født til den, og har lenge vært vant med at alle rundt meg anerkjenner den. Men ytringsfriheten representerer et unntak i verdenshistorien. Den er fersk og radikal.

Det forstår du blant annet om du leser Flemming Roses Taushetens tyranni.Boken er en balansert, skarp og klok insistering på hva det vil si å være borger i et demokrati – og en omfangsrik gjennomgang av ytringsfrihetens pinte historie. Og passende nok: fordi den ble trykket med en faksimile fra Jyllands-Posten 30. september 2005, dagen de såkalte Muhammed-karikaturene ble trykket, ble den – takket være medienes kyklopiske verdensforståelse – lest som en slags vesten mot den gale resten .

I dag, torsdag, står opprørspoliti utenfor den franske ambassaden i Sanaa i Yemen. Khaled Abdullah/Reuters/NTB Scanpix

Slik karikaturene i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, eller filmen Innocence of Muslims , blir det nå.Internasjonalt har reaksjonene på filmen vært sterke, og igjen teller vi antall døde, slik vi gjorde etter Muhammed-krisen i 2005. Her til lands har de store protestene uteblitt. Det bør være et signal til pessimistene: Vi har altså gått fra massemønstring mot karikaturer i 2005, via taxi-streik mot Dagbladet i 2010 til en varslet demo fra en liten gruppe ungdommer.

Men fremdeles mener overraskende mange at grensene for hva som er lov til å si, bør trekkes i sanden der hvor en gruppe mennesker føler seg såret eller krenket. Det er meg en gåte – og har faktisk vært det hele veien. Det er kanskje flaut å innrømme det, men jeg har altså aldri forstått hvorfor vi gjør en så grunnleggende enkel ting, så vanskelig.

Jeg har imidlertid funnet en slags trøst i forklaringen om at vi henger oss opp i ytringen fordi det er den vi forstår, og den vi føler vi kan påvirke. Reaksjonene er jo uansett utenfor vår kontroll – og komplett ubegripelige.

Bakvendt logikk

Noen krenkelser er kunstnerisk gode ( Sataniske vers ), andre krenkelser er kunstnerisk dårlige ( Innocence of Muslims ). Noen krenkelser er villet ( Submission av Theo van Gogh), andre er ikke (min personlige favoritt: «Grisen» på Sørlandet sykehus). Jeg vil gjette at alle deltakere på et hvilket som helst nachspiel etter en boklansering kan enes om at det var riktig av Aschehougs å publisere Sataniske vers . Filmen Innocence of Muslims får neppe den samme oppslutningen.

Krenkelsene snakker ikke først og fremst til «svake» muslimer. De snakker til dem som bruker sterkere våpen enn ord.

Mange vil nok også, som Jan Erik Smilden i Dagbladet, understreke hvor ekstreme, fundamentalistiske og jevnt over sprø menneskene bak filmen var. Vi snakker om verdige eller uverdige ytringer som om vi pratet om nøkkelhullmerking av frysevarer.

Logikken i et slike resonnement er fullt forståelig. Det er den samme som sier at lettkledde, fulle jenter kan skylde seg selv om de blir voldtatt. Vårt behov for å forstå utilgivelige handlinger (som voldtekt og drap) gjør at normalt anstendige mennesker fjerner seg fra enkel logikk og etikk.

Fanget av godvilje

Den danske forfatteren Birgithe Kosovic mener mange reagerer negativt på krenkelser fordi de på refleksinntar de klassisk europeiske, humanistiske posisjonene.

  • « Vi skal støtte de svake ».
    Som gruppe betraktet hører norske muslimer (ennå) hjemme i en lav sosioøkonomisk gruppe. I tillegg mener flere de er marginalisert i det offentlige ordskiftet. Derfor er en kritikk av islam og muslimer noe en klassisk humanist helst avstår fra. Du skal være varsom om du absolutt må «sparke nedover».
  • «Vi skal være selvkritiske og åpne for andres kritikk ».
    Alle fra en annen kultur har normer vi må forstå og respektere. Om de fra en annen kultur har en norm om at ingen må håne eller kritisere profeten Muhammed eller islam, bør vi unngå det. Noe annet er uoppdragent..

Selv kommer jeg fra et sted i Norge hvor religiøse følelser er en avgjørende faktor i livsligninga. Jeg har ingen problemer med å relatere til følelsen av at ytringer krenker. Men om vi aldri kunne fornærme eller krenke noen, måtte vi nesten lagt ned fylket. Jeg tror selv ikke Bibelen ville kommet ut om vi skulle tatt hensyn til registeret av religiøse følelser på den ytterste nøgne ø .

Tenke sjæl og mene

Ved å si at muslimer er imot karikaturene, eller at den muslimske verden raser over Innocence of Muslims , ser du bort fra at også de treffer individuelle valg. Følgelig kan du også se bort i fra at de bør stå personlig ansvarlig.

Eller som forfatteren Arne Berggren antydet i VG i forrige runde: muslimer er som «hissige bøfler». Underforstått: så trå for all del varsomt. Om ikke du intuitivt forstår at det er sludder, kan dette ærlige og presise innlegget av Warsan Ismail (@somalieren på Twitter) være med på å oppklare misforståelsen.

Min egen salige bestefar skrudde av tv-apparatet og nektet min tante å se på Jesus Christ Superstar fordi han følte filmen gjorde narr av Jesus.

Idealet om å beskytte og holde med de svake er god. Det bør være en leveregel for flere. Men som kjerne i vår personlige moral og intellektualisme strekker idealet ikke til. For noen regler er til for alle. Hva som oppleves krenkende og sårende varierer – fra menneske til menneske, fra tiår til tiår. Friheten til å si hva du vil er konstant og vi må kreve at alle anerkjenner den. Også de antatt svake.

Vi må tåle at det finnes ytringer i vår samtid som krenker og sårer våre følelser.

Dessuten snakker krenkelsene ikke først og fremst til «svake» muslimer. De snakker til dem som bruker sterkere våpen enn ord.

Til de som kastet en bensinbombe inn i redaksjonslokalene til satiremagasinet Charlie Hebdo 2. november i fjor. Til mobbene som brenner ned ambassader og dreper offentlige tjenestemenn, og de religiøse og politiske lederne som lar dem gjøre det. Til dem som «dømte» William Nygaard, Salman Rushdie og Bernard-Henri Lévytil døden for å håne islam. Og til dem som i fjor drepte Salman Taseer, en pakistansk forretningsmann og politiker, fordi han hadde kritisertlandets blasfemilov. Loven krever dødsstraff for kritikk av islam eller konvertering fra religionen. Taseer var selv muslim. Han var ikke engang imot loven, men syntes bare den var noen knepp for stram.

Den skal tidlig krenkes

Krenkelsene snakker også til de russisk-ortodokse kristne som banket opp museumsvaktene og vandaliserte Alexander Kosolapovsbilder i Russland i 2005. Og til de hinduistiske nasjonalistene som truet den muslimske kunstneren Maqbool Fida på livet fordi han malte et kart over India i form av en naken, kvinnelig guddom. Eller de katolske ekstremistene som i april i fjor vandaliserteAndres SerranoskunstverkPiss Christ.

Krenkelsene motsier den gruppen av muslimske land som stadig forsøker å inkludere et forbud mot religionskritikk i FNs menneskerettserklæring.

Og de motsier min egen salige bestefar, som skrudde av tv-apparatet og nektet min tante å se på Jesus Christ Superstarfordi han følte filmen gjorde narr av Jesus.

Latterliggjøringen av dogmer løper som en rød og blodig tråd gjennom menneskets utviklingshistorie. Kunstverk og ytringer har krenket folks religiøse følelser i uminnelige tider, men retten til å si hva vi vil er ny og radikal.

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Har gnisten eller bålet skylden?

  2. KRONIKK

    Etterlyst: et konsekvent forsvar for ytringsfriheten

  3. KOMMENTAR

    De kan kanskje bidra til å modernisere islam. Litt

  4. DEBATT

    Ytringsfriheten etter angrepet på Charlie Hebdo

  5. KULTUR

    Amerikansk professor: – Knarviks karikaturer er hatefulle ytringer, men bør ikke straffes

  6. KOMMENTAR

    Statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre trenger ikke ytringsfriheten. Det preger deres holdning til den