Meninger

Min kones valg?

  • Ben Mcpherson

Flere måneder senere er jeg fremdeles sjokkert over at vi måtte kjempe så hardt. Hvis en kvinnes rett til å bestemme over sin egen kropp skal bety noe, så må det vel bety at kvinner også kan fatte beslutninger legestanden ikke liker? spør Aftenpostens spaltist, Ben McPherson. Meek, Tore

Det krever mye å gjøre min kone stum. Hun er sterk og målbevisst og kan tale sin egen sak. Folk pleier å lytte når hun snakker. Men nå er hun tom for ord.

Det er syv år siden vår første sønn ble født. Nå skal han få en bror. Overlegen er imot keisersnitt, men min kone er bestemt. Det var så mye som gikk galt sist, så denne gangen vil hun være sikker: Et annet sykehus og en mer forutsigbar fødsel.

En formalitet?

Ben McPherson er spaltist hos Aftenposten. Vegard Grøtt

Hun kjenner til ulempene: At hun den første måneden ikke skal løfte på den nye babyen. At hun vil være svak, at det er en liten sjanse for komplikasjoner i fremtiden. Men hun er 41 år, og dette er en planlagt fødsel. Vi har ikke tenkt å få flere barn.Vi har fått beskjed om at samtalen vil være en formalitet, men overlegen rister på hodet.

— Det kan jo hende alt går bra denne gangen med en vanlig fødsel?

— Ja, jeg vet det. Men sist varte fødselen i 34 timer.

— Hva om jeg kan garantere at fødselen ikke varer så lenge denne gangen?

Hvordan kan hun garantere dette? Det kommer ikke overlegen inn på.

Første gangen

Vannet til Charlotte gikk mens vi så på Berlinerpoplene . Hun sto midt på teppet på stuegulvet mens jeg kastet på håndklær til lyden av klynkende grisunger på tv. Vi kjørte til sykehuset. De sendte oss hjem igjen.

— Vent til det blir tettere mellom riene, sa de. Men de sa ikke noe om å ikke ta et karbad; at når vannet har gått skal man kun dusje. Så hun kom hjem og tok seg et varmt bad. Kanskje var det da infeksjonen oppsto. Det kan ingen vite.

Vi ble fjernet fra korridoren for å slippe å høre hylene

Tre dager gikk. Fødselen startet aldri. Innen sykehuset endelig bestemte seg for å sette henne i gang, var hun to og en halv uke på overtid.

Stiv av traume

Sønnen vår ble født med gule stafylokokker i spinalvæsken. Han tilbrakte sine første tre uker på nyfødtintensiven. Han trengte jevnlige doser med antibiotika, men han var såliten at de ansatte gikk tomme for brukbare årer å sette veneflonen i.

Spinalvæskeprøve er noe av det vondeste man kan utsettes for selv som voksen. Innen han var ti dager hadde sønnen min tatt to spinalvæskeprøver. Vi ble fjernet fra korridoren for å slippe å høre hylene, og smertene ble døyvet med sukkervann. Hele babykroppen var fremdeles stiv av traume da han ble levert tilbake til oss.

Vi kan ikke vite hva som forårsaket infeksjonen. Kanskje det var den lange fødselen. Kanskje det var karbadet. Kanskje det var fordi han kom så veldig lenge etter termin.

Trøstende tone

— Vi lar det ikke gå så lang tid lenger, sier overlegen. I disse dager setter vi i gang fødselen etter ti dager. Tonen er trøstende og snill. Men vi ønsker likevel et keisersnitt. Overlegen rister bestemt på hodet.

— En naturlig fødsel er bedre for mor og bedre for babyen.

Kona mi og jeg utveksler et blikk. Dette går ikke slik vi hadde planlagt.

Indusert fødsel

På morgenen den fjerde dagen ga legen Charlotte en dose hormoner for å sette i gang fødselen. Hun fikk rier, men så gikk det tregere igjen. Det var hektisk på avdelingen, med stadige nye fødselsskrik nedi gangen. Da det gikk mot kveld kom en stresset jordmor inn og spurte om hun hadde fått ny dose.

Hun hadde ikke fått noen ny dose. Kunne hun få den nå?

— Nei, sa jordmora. Det ville vært farlig å gi deg det nå. Du må vente til i morgen.

— Hvordan kan det være farlig nå når du nettopp antok at hun hadde fått den? spurte jeg.

Dette svarte ikke jordmor på.

Løyet for?

Da jeg presset henne, gjentok hun påstanden. Jeg forlangte å snakke med en lege. Legen – en av juniorene i systemet – gjentok det jordmor hadde sagt. Men jeg hadde nettopp vært i gangen og tatt en telefon, så jeg så diskusjonen de hadde før legen kom inn. Den var tydelig opphetet, og den varte i 20 minutter.

Jeg har aldri vært mer sikker på at jeg ble løyet til. Overlegen forsikrer oss om at dette aldri ville skjedd på hennes fødeavdeling. Det tror vi på, sier vi. Men Charlotte ønsker keisersnitt.

Traumatisk

Sykehusteamet var langt mer profesjonelle dagen etter. Charlotte fikk en ny hormondose tidlig om morgenen, og sønnen vår ble født den kvelden. Han var sterkere enn jeg forventet; jeg så muskelspillet i ryggen hans; han luktet sterkt av asparges. Han var vakker, og han var vår.

Det hadde vært en hard og traumatisk fødsel. Charlotte var utslitt. Hun hadde født i 34 timer. Sugekoppen ble hentet og sto parkert ved siden av sykesenga, og det var kun flaks og et par minutter om å gjøre før den ble tatt i bruk.

Noe langt skumlere

Fire timer før forløsningen begynte kona mi å spy i en sykehusskål. Jordmoren og jeg utvekslet bekymrede blikk. Det var blod i spyet. Charlotte var ikke bekymret. Hun hadde et sår i munnen. Det måtte ha kommet fra det.

Måneder med operasjoner og stråling og et totalt smertehelvete fulgte.

I løpet av de neste åtte ukene utviklet såret seg til noe langt skumlere. Det vokste frem en kreftsvulst der. Måneder med operasjoner og stråling og et totalt smertehelvete fulgte, sammen med all usikkerheten kreft fører med seg.

— Ingen har klart å etablere hva som forårsaket det, forklarer Charlotte og fortsetter:

— Men på Radiumhospitalet sa de at de ikke kunne være 100 prosent sikre på at fødsel og graviditet ikke var èn mulig årsak til kreften.

— Det er veldig usannsynlig at det var fødselen, svarer overlegen.

— Vi vet det, svarer vi. Men Charlotte vil ha keisersnitt.

Snakke om følelsene

Overlegen nekter fortsatt å innvilge keisersnitt. Hun snakker mye mer om fordelene ved en naturlig fødsel. Så vil hun booke en avtale med jordmor for at vi skal «snakke om følelsene våre rundt fødselen».

Det krever mye å gjøre min kone stum. Hun er sterk og målbevisst og kan tale sin egen sak. Folk pleier å lytte når hun snakker. Men nå er hun tom for ord.

— Hva er poenget? spør jeg. Vi vet alt hva vi føler. Charlotte vil ta keisersnitt.

— Vi har mye ekspertise på dette sykehuset, sier overlegen, og det føler jeg at dere ikke viser nok respekt for.

Dette gjør meg sint.

Uønsket

— Jeg vet det, svarer jeg. Jeg vet at dere mener for mange velger keisersnitt i USA og Storbritannia, og jeg vet at dere mener folk tar for lett på en slik beslutning. Jeg vet at dere ikke ønsker at dette skal skje i Norge. Men vi er ikke disse menneskene. Vi er velinformerte om hva et keisersnitt betyr, vi kjenner fordeler og ulemper og Charlotte har tatt en beslutning - som du ikke respekterer. Vi kommer ikke til å skifte mening.

Hun gir seg. Hun spør Charlotte om hun ønsker keisersnitt selv om babyen kommer for tidlig.

— Ja, svarer Charlotte, det vil hun ha.

En kvinnes rett til å velge

Flere måneder senere er jeg fremdeles sjokkert over at vi måtte kjempe så hardt. Hvis en kvinnes rett til å bestemme over sin egen kropp skal bety noe, så må det vel bety at kvinner også kan fatte beslutninger legestanden ikke liker, så lenge det er informerte beslutninger som ikke ødelegger for noen andre?

Vi har begge lang utdannelse og er ikke redde for leger. Likevel ville ikke overlegen høre på hva vi hadde å si. Hun la ikke frem et eneste tall eller statistikk for å understøtte sine argumenter.

Overstyrer individet

Hvor mye større risiko er det egentlig ved å ta keisersnitt? Hvor mange får ikke i gang melkeproduksjonen? Forventningen var at vi bare skulle holde kjeft og finne oss i det. Hvor ofte skjer dette, egentlig? Det kan vi ikke vite. Men er det mulig at politiske målsettinger overstyrer individets ønsker? Uten fundament i den konkrete situasjonen?

I går fikk jeg mail fra min svigerinne, som er overlege ved et skotsk sykehus. Hun fikk både nummer to og tre ved hjelp av keisersnitt.

«…det slo meg ikke engang å ikke gjøre det. Jeg ville bare dra inn og få babyen ASAP uten å ligge alle de timene i barsel! Da vi fikk Jack [førstemann] var det såpass kritisk at jeg gladelig benytttet muligheten til å få mer kontrollerte fødsler etter det! Si til Charlotte at hun helt klart gjør det rette!!»

Relevante artikler

  1. NORGE

    Over hele landet demonstrerer kvinner mot dårligere fødetilbud. I Oslo kuttes det nå i tilbudet til de mest sårbare gravide.

  2. A-MAGASINET

    Marianne Jemtegård (39) ønsker keisersnitt : «Jeg har hørt om både mammapolitiet og ammepolitiet, men visste ikke at vi hadde et fødepoliti»

  3. A-MAGASINET

    Dette er det mest stressende du kan oppleve

  4. KRONIKK

    Lytt til jordmødrenes advarsler

  5. KULTUR

    Forteller om ammingens vanskelige sider i ny bok

  6. A-MAGASINET

    Nå har Cecilie nesten glemt hvor vondt det var å få Maiken til verden