Statens politikk har vært feilslått og nedbrytende i hundre år

I perioden 1950–1970 ble 40 prosent av kvinnene som var på Svanviken arbeidskoloni sterilisert under oppholdet. Utvalget kjenner ikke til noen annen institusjon i Norge som har en så høy andel steriliserte, skriver Knut Vollebæk.

Den har redusert livskvaliteten for mange og skapt en frykt for myndigheter som går i arv, mener leder av Tater-/romaniutvalget.

Møtet med denne mørke og for mange ukjente historien har gjort sterkt inntrykk på meg i de snart to årene jeg har ledet dette utvalgsarbeidet.

Men dypest berørt er jeg av møtet med enkeltpersoner og deres skjebner. Det har også gjort inntrykk å få kjennskap til hvordan mange har reist seg og kjempet for verdighet og anerkjennelse etter lang tids undertrykkende politikk mot folkegruppen.

afp000884225.jpg

Tater-/romaniutvalgets undersøkelser viser en dødelighet som mangler sidestykke i nyere norsk historie og et oppsiktsvekkende lavt utdanningsnivå blant dem som ble direkte berørt av statens barneverns— og bosettingspolitikk. Dette er blant hovedfunnene til det regjeringsoppnevnte utvalget (Tater-/romaniutvalget) som i dag overrekker sin rapport til statsråd Jan Tore Sanner.

Bortsetting av barn

I løpet av to generasjoner fra 1900 ble omtrent 1500 barn, eller nesten en tredjedel av alle barn født i tater-/romanifamilier, tatt fra foreldrene av barnevernet. Barna ble plassert i barnehjem og fosterhjem eller i spesialskoler. Det var et uttalt mål å bryte all kontakt mellom foreldre og barn.

Denne politikken hadde dramatiske konsekvenser for de enkeltpersoner og familier som ble rammet og for gruppen som helhet.

Mange tidligere barnevernsbarn sliter fortsatt med konsekvensene av overgrep de har opplevd på barnehjem og i fosterfamilier, og med savn av biologisk familie og slekt.

En rekke andre tatere/romanifolk vokste opp med en frykt for å «bli tatt» fra sine foreldre. Slik har politikken overfor gruppen rammet langt flere enn dem som ble direkte omfattet av den.

Svanviken arbeidskoloni

Trusler om at barna ellers ville bli tatt fra dem, var et av virkemidlene for å få dem myndighetene den gang kalte «omstreiferne», bosatt. I 1908 ble arbeidskolonien «Svanviken» på Nordmøre etablert. Den var drevet av «Norsk misjon blant hjemløse», og var et sentralt virkemiddel i statens politikk for å få folkegruppen bosatt.

Kolonien besto av åtte små hus og fungerte som bo- og arbeidstreningsanstalt for tater-/romanifamilier frem til 1989. Totalt bodde 980 tatere/romanifolk på Svanviken i denne perioden.

Utvalgets undersøkelser avdekker alvorlige inngrep i privatlivet til beboerne på Svanviken. Folk som bodde på Svanviken på 1960-tallet forteller at de ansatte blandet seg borti alt og overvåket dem i dagliglivet. En mann forteller blant annet at «de truet med å ta ungene hvis vi ikke gjorde som de sa eller hvis vi klaget på noe. De så på at vi vasket oss, åpnet posten vår og kom hver dag og sjekket hvordan vi hadde det i småhusene der vi bodde med familien».

I perioden 1950–1970 ble 40 prosent av kvinnene som var på Svanviken arbeidskoloni sterilisert under oppholdet.

Utvalget kjenner ikke til noen annen institusjon i Norge som har en så høy andel steriliserte.

Det ble verre etter krigen

Under andre verdenskrig planla NS-regimet å få til «en endelig løsning på taterplagen», med blant annet internering av norske tatere/romanifolk i egne leirer og systematisk sterilisering. Under planleggingen rådførte NS-myndighetene seg med Misjonen.

Historiker og utvalgsmedlem Per Haave har avdekket en klar sammenheng mellom NS-planen og den politikken som ble ført før og etter krigen.

Selv om NS-myndighetene la opp til en mer ytterliggående politikk enn den som hadde eksistert før krigen, innebar den ikke et reelt skifte, hverken i mål, midler eller begrunnelser.

Mange tatere/romanifolk ble arrestert under krigen, og mange flyktet. Til tross for dette forteller mange innen folkegruppen at de opplevde myndighetenes politikk som mer inngripende etter krigen.

Mistillit går i arv

Et av utvalgets funn er at mange tatere/romanifolk også i dag har en sterk mistillit til norske myndigheter. Den er knyttet til tidligere overgrep og politikken som har vært ført overfor folkegruppen. Vi finner at mistilliten går i arv og er utbredt også blant mange unge, og den blir vedlikeholdt ikke bare gjennom historier om hva som skjedde før, men gjennom fortsatt diskriminering og negative holdninger som mange opplever også i dag.

Undersøkelser viser at det er svært liten kunnskap om taterne/romanifolket i samfunnet og liten eller ingen undervisning om dem og andre nasjonale minoriteter i skolen og lærerutdanningen.

Kunnskapsmangelen blant offentlig ansatte og folk ellers, er nettopp med på å opprettholde fordommene og diskrimineringen.

I strid med menneskerettighetene

Utvalget finner at flere lover og bestemmelser som ble brukt i politikken overfor taterne/romanifolket på 1900-tallet bidro til, eller ikke ga et tilstrekkelig vern mot, diskriminering og vilkårlighet slik disse prinsippene forstås i dag.

Utvalget mener også at man allerede den gang burde ha forstått at flere sider ved politikken og tiltakene overfor taterne/romanifolket var i strid med de grunnleggende hensyn som menneskerettighetene hadde til hensikt å verne om, og som Norge hadde forpliktet seg til å respektere etter tilslutningen til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i 1953.

Ufullstendig oppgjør

I 1998 kom regjeringen med en unnskyldning overfor folkegruppen. Mange tatere/romanifolk utvalget har snakket med, mener unnskyldningen hverken nådde frem til folkegruppen eller nordmenn flest og etterlyser et tydelig og godt kommunisert oppgjør med den tidligere politikken fra norske myndigheters side.

Utvalgets undersøkelser viser at mange tatere/romanifolk fra ulike miljøer opplever at erstatnings- og oppreisningsordninger som er utviklet, ikke i praksis fungerer slik at de bidrar til rettferd og forsoning.

Mobiliserer for at historien skal granskes

Fra 1990-tallet og frem til i dag har flere enkeltpersoner og organisasjoner fra tater-/romanimiljøer mobilisert for at historien skal granskes og dokumenteres, og for at norske myndigheter skal anerkjenne sitt ansvar og gi oppreisning. Tatere/romanifolk har gått fra å være en utstøtt gruppe til å få offisiell anerkjennelse som nasjonal minoritet.

Utvalgets undersøkelser viser at det fortsatt er en vei igjen før mennesker som tilhører folkegruppen møtes med den anerkjennelsen og respekten de fortjener i hverdagen.

Utvalget finner at hverken staten eller andre involverte har tatt et tilstrekkelig oppgjør med fortidens politikk overfor folkegruppen. Et klart og godt formidlet oppgjør med fortiden er nødvendig for å legge grunnlag for forsoning.

Få med deg de viktigste debattene - følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter