Meninger

Landet som brast så høyt

  • Forf>kommentator
  • <
  • <forf>håvard Narum

En moderne saga tok brått slutt. I 2007 ble Island kåret som verdens beste land å bo i. Nå preges landet av økonomisk og politisk sammenbrudd.

ET OPPBLÅST og belånt bankvesen ligger i ruin. Den islandske stat har overtatt et konkursbo den på ingen måte har rygg til å bære. På det verste hadde bankene Glitnir, Kaupthing og Landsbanki en samlet gjeld som tilsvarer ti ganger Islands brutto nasjonalprodukt.

Nå er det de islandske politikernes tur til å merke en storm som overgår de fleste av de meteorologiske variantene Island så hyppig blir utsatt for. Ordet revolusjon sitter langt inne i omtalen av politiske forhold i det vanligvis så stabile nordiske hjørne av verden. Hvis vi setter tre streker under ordet fredelig foran, kan ordet likevel være dekkende for den politiske rystelse som nå rammer vårt broderfolk i Nord-Atlanteren.

Illusjoner.

Inntil for få måneder siden trodde det store flertall av de 320000 islendingene at de levde i et samfunn der fremtiden bare ville bli lysere og lysere. I dag er illusjonene borte. Arbeidsledigheten, som lenge var et nærmest ukjent fenomen i Island, var på 5 prosent i desember. I januar er den 7 prosent. I februar kan den lett bli ti prosent. Ingen vet hvor det stanser eller når det snur.

Mange islendinger vurderer å flytte fra landet de en gang var så stolte av – med god grunn. Ikke bare hadde Island passert Norge og nådd toppen av FNs liste over verdens beste land å bo i. Den anerkjente internasjonale antikorrupsjonsorganisasjonen Transparency International hadde kåret Island til verdens minst korrupte land. Det var før noen hadde satt et skikkelig søkelys på hvorfor islandsk økonomi vokste så raskt og så tilsynelatende uproblematisk.

Grådighet.

Det er ikke tvil om at grådigheten som utløste den internasjonale finanskrisen, også blomstret i Island. Men det er neppe hele forklaringen på at nettopp den lille øystaten skulle bli et sterkere offer enn noe annet europeisk land i krisens første halvår.

Demonstrantene som i ukevis har krevd at den islandske regjeringen og sentralbanksjef David Oddsson skal gå av, mener utvilsomt at den politiske kulturen på Island har spilt en avgjørende rolle. Det er for tidlig å si i hvilken grad denne oppfatningen er reell, eller hvor mye den bygger på etterpåklokskap som følge av krisens dramatiske utslag. Men mange hovedaktører må regne med å bli grundig gransket i tiden fremover.

Dominans.

Sikkert er det imidlertid at 2009 kommer til å innebære en historisk omstrukturering av Islands politiske terreng. Alt tyder på at statsminister Geir Haardes avskjedssøknad betyr slutten på det konservative Selvstendighetspartiets dominerende stilling i islandsk politikk.

Dette partiet har vært størst ved samtlige alltingsvalg etter at Island ble uavhengig av Danmark i 1944. Oppslutningen har variert fra 43 prosent i 1974 til 27 prosent i 1987, men har ved de fleste valgene ligget mellom 35 og 40 prosent. I 2007 fikk partiet 36,6 prosent. I 54 av Islands 65 år som selvstendig stat har Selvstendighetspartiet sittet i regjering. Som oftest har partiet hatt statsministeren.

Oddsson.

Et parti som i så lang tid har hatt så rik tilgang til makt, risikerer at makten gjør blind. Beskyldningen om slik blindhet rammer nå Islands økonomiske og politiske elite med full tyngde. Etter tretten år som statsminister og ett som utenriksminister overtok David Oddsson som sentralbanksjef. Hittil har han ikke innrømmet noe skyld eller ansvar for finanskrisen. Dette har bidratt sterkt til at både han selv, avgått statsminister og avgående partileder Geir Haarde og Selvstendighetspartiet nå må innse at velgernes tillit svikter totalt.

At sindige og flittige islendinger demonstrerer i Reykjaviks gater i ukevis, er et uttrykk for bunnløs fortvilelse. Kriser er ikke noe nytt for et folk som har vært offer for vekslende fiskerikonjunkturer eller dramatiske vulkanutbrudd. Men islendingenes vane har vært å arbeide seg ut av krisene. I mange familier har både mor og far til tider hatt både to og tre jobber. Nå er ikke det mulig.

EU på vent.

I går ga president Ólafur Ragnar Grimsson sosialdemokratene i oppdrag å danne mindretallsregjering sammen med det grønne venstrepartiet som i finanskrisens kjølvann er blitt størst på de islandske meningsmålingene, og som aldri før har sittet i regjering. Dette blir et overgangsministerium. I mai blir det nyvalg i Island.

Før dette alltingsvalget vil det ikke skje noen avklaring på Islands fremtidige forhold til EU. Sosialdemokratene er Islands mest EU-positive parti, det grønne venstrepartiet er det klareste nei-partiet.

Hittil har Selvstendighetspartiet, som, i motsetning til sine konservative søsterpartier i Norden, har tilhørt nei-siden, vært det mest effektive hinder for en islandsk medlemskapssøknad. Valget til våren vil vise hvor dype sår finanskrisen har påført dette partiet. Men det meste tyder på at det har spilt fra seg mulighetene til å øve innflytelse på Islands fremtid for mange år fremover.