Retten til et sunt miljø

  • Debattredaktør
  • Kultur-
Deler av akademia er virkelig ugreie arbeidsmiljøer. De tar dårlig vare på enkeltmennesker, mangler konstruktiv fellesskapsfølelse, og setter ytterst sjelden foten ned for miljøødeleggere og bøller, enten de er ledere eller andre ansatte, skriver Knut Olav Åmås. Her er Arnved Nedkvitne i Borgarting Lagmannsrett.

JOBB. Avskjedigelsen av Arnved Nedkvitne handler om mer enn ytringsfrihet. Den handler om retten til et arbeidsmiljø det er mulig å holde ut.

Les også:

BEGGE DELER viste Høyesteretts ankeutvalg nylig at det har forstått. Dette gir saken stor betydning for mange mennesker i årene fremover. Langt de fleste som ytrer seg om saken i offentligheten utelukkende understreker ytringsfriheten og toner ned arbeidsmiljøet. Det er synd.

Årelang konflikt

Nedkvitne (64) var professor i middelalderhistorie i 14 år før han ble avskjediget for tre år siden. Det skjedde etter en flere år lang konflikt der kjernen er langvarige, hyppige og gjentatte krenkelser, en lang rekke grovt sjikanerende e-poster om enkeltpersoner, spredt til et stort antall personer. I tillegg boikottet han i flere år alle forsøk på å prøve å løse konflikten som etter hvert utviklet seg – mellom Nedkvitne på den ene siden, kolleger og ledelse ved institutt og universitet på den andre.

Arnved Nedkvitne ser det slik at han legitimt har brukt sin ytringsfrihet til å reagere på prosesser i historiemiljøet ved landets største universitet – forhold han betrakter som faglig marginalisering, uheldig ressursbruk, inkompetanse, uheldig sammensetning av eksamenskommisjoner og mye, mye mer.

Den unike saken som i 2008 endte med den første avskjedigelse av denne type, har siden har gått sin gang i rettssystemet. Nedkvitne har mistet stillingen fordi tingrett, lagmannsrett og Høyesteretts ankeutvalg med høyesterettsjustitiarius Tore Schei i spissen ser det slik at professoren har påført både arbeidsmiljø og kolleger stor skade, over lang tid. Høyesteretts ankeutvalg satte juridisk sluttstrek for saken da anken ble avvist forleden.

Utvalget er riktignok mer åpent for ytringsfrihetsaspektet ved saken enn tingretten og lagmannsretten – og bra er det. Perspektivet er selvsagt relevant i Nedkvitne-saken. Det er all grunn til å kritisere universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboes ukloke utsagn: «Når noen opplever ytringer som krenkende, er det overtrådt en grense».

Men selv om ytringsfriheten er høyst relevant også i denne konkrete saken, blir den polemisk overbetont i Nedkvitne-saken av enkelte som hittil har kommentert Høyesteretts-utvalgets beslutning. Det gjelder både Anine Kierulf (Aftenposten 5. juli) og Gudleiv Forr (Dagbladet 10.7.). De legger stor vekt på ytringsfrihetsaspektet i Nedkvitne-saken og for liten vekt på arbeidsmiljøhensynene. Det siste er sakens virkelige kjerne.

Mer enn ytringer

Høyesteretts ankeutvalg har styrket ytringsfriheten for akademikere i Norge, mener Kierulf og Forr. Ja, det har den. Det skal finnes svært vide rammer for å si sin mening, både om ledere, andre ansatte og institusjoner – både om fag og administrative saker. Denne friheten har i høy grad eksistert for Nedkvitne. Det spesielle med hans sak er at den over lang tid har utartet til noe annet enn legitime enkeltytringer.

Derfor er det faktisk og praktisk enda mer av en viktig nyhet at ankeutvalget i Høyesterett enstemmig sier følgende:

«Men også en vitenskapelig medarbeider må ta et visst hensyn ved sin opptreden overfor kolleger og andre han kommer i kontakt med i sin stilling. Han må også ha arbeidsmiljøet for øye. I de mest graverende tilfeller vil ytringsfriheten måtte vike også på en arena som dette, i den forstand at ytringer som er utilbørlige på grunn av form, tid, forum, omfang eller skadevirkninger, kan danne grunnlag for avskjed. Den ansattes vilje til dialog med arbeidsgiveren for å få konflikter over på konstruktive spor, vil også utgjøre en del av bildet.»

Det finnes altfor lav takhøyde for frie ytringer i en del arbeidsmiljøer. Kommunene og helsesektoren har store problemer med sitt ytringsklima. Noe av det samme ser vi i den frittstående instituttsektoren. Mange midlertidig ansatte i akademia legger også bånd på seg, fordi deres karrière er så uforutsigbar.

Men utover det siste punktet er ikke norske universiteter og høyskoler de mest utsatte når det gjelder ytringsfrihet. Ansatte har en privilegert stilling, stor frihet og en meget høy grad av ytringsfrihet, hvis de gidder å bruke den. Et større problem enn manglende ytringsfrihet er den egenvalgte konformiteten.

For lite ledelse

Er det for mye ledelse eller for lite ledelse ved universiteter og høyskoler? Ofte for lite. Deler av akademia er virkelig ugreie arbeidsmiljøer. De tar dårlig vare på enkeltmennesker, mangler konstruktiv fellesskapsfølelse, og setter ytterst sjelden foten ned for miljøødeleggere og bøller, enten de er ledere eller andre ansatte.

Universitetet i Oslo, landets største, har hatt bedrøvelig liten evne til å gripe fatt i problemer med enkeltpersoner som ikke gjør jobben sin eller ødelegger andres. Jeg håper universitetsledelsen nå har innsett at de må løse konflikter uten å la år etter år gå.

For også i akademiske miljøer har ansatte kropp og psyke – enten de er professorer, stipendiater, direktører eller førstekonsulenter – og krav på et konstruktivt arbeidsmiljø. Rett til å kreve at noen griper inn mot enkeltpersoner som sjikanerer, trakasserer og overhodet ikke vil slutte med det. For hundretusenvis av studenter og titusener av ansatte handler det om noe så selvsagt som folkeskikk og anstendige arbeidsforhold.

Det mest utrolige ved Nedkvitne-saken er at det er nødvendig å si akkurat dét.

twitter.com/KnutOlavAmas