Meninger

Visste du at det er funnet en ny celletype som styrer menneskets immunitet?

  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

For nesten 30 år siden oppdaget Daniel Shechtman noe i sitt store elektronmikroskop som han ikke trodde skulle være mulig. Enten tok han feil, eller så gjorde resten av forskersamfunnet det. Denne uken ble det kjent at han får Nobelprisen i kjemi. Mønsteret på slipset hans ligner for øvrig bittelitt på kvasikrystaller. BAZ RATNER

Visste du at universet utvider seg i stadig økende fart og til slutt vil bli til is? Visste du at ikke alle krystaller er bygget opp etter strengt regelbundne mønstre?

Les mer:

Tre spørsmålstegn er overskriften på denne kommentaren. Det er ikke fantasiløshet, men et forsøk på å illustrere hva som gikk for seg i hodet til årets nobelprisvinner i kjemi en aprilmorgen i 1982. Han ble utropt denne uken, sammen med nye nobelprisvinnere i fysikk og medisin. Disse spennende og viktige prisene får av en eller annen grunn forsvinnende lite oppmerksomhet i Norge.

Derfor denne historien, som forteller litt om hva forskning er. Israelske Daniel Shechtman oppdaget nemlig noe i sitt store elektronmikroskop som han ikke trodde skulle være mulig. «Eyn chaya kazo» utbrøt han for seg selv på hebraisk der han satt: «Det finnes ingen slike dyr».

Så det umulige

Hva han så? Et krystallmønster som skulle være umulig ifølge naturlovene man da var på sikre på. Shechtman så et mønster med ti lyssterke prikker i en ring. Noe sånt skulle slett ikke finnes, alle lærebøker benektet det. Enten tok den 41 år gamle kjemikeren feil, eller så gjorde resten av forskersamfunnet det.

Han tittet ut i korridoren for å se om det fantes noen der han kunne vise oppdagelsen sin til. Det var tomt. Shechtman holdt sin forvirring for seg selv og noterte tre store spørsmålstegn i margen på notatboken: «???».

Resten er vitenskapshistorie. Nær tredve år senere forbereder Daniel Shechtman seg på å motta ti millioner svenske kroner av kong Carl Gustaf i Stockholm 10. desember. Han er blitt nobelprisvinner i kjemi.

Det triste er at Shechtmans historie ikke er unik. Vitenskapshistorien er full av eksempler på like mye irrasjonalitet, maktbruk og usaklig motstand.

30 år

Men det har altså tatt tre tiår. Det sier litt om hvor lang tid det kan ta før internasjonal vitenskape kan slå fast at et resultat virkelig har betydning, utgjør et fremskritt.

Funn som utgir seg for å være epokegjørende og å kullkaste eksisterende kunnskap, skal møte rasjonell motstand, og gjør det. Men motstanden er ikke alltid av det rasjonelle slaget. Dét vet Shechtman en hel del om. Han ble latterliggjort av kolleger da han fortalte om sin oppdagelse. En laboratoriesjef ga ham en elementær lærebok og ba ham lese den. Hans egen leder ba ham forlate forskergruppen – Shechtmans dissens var for pinlig å leve med.

Israeleren ble også refusert av ledende vitenskapelige tidsskrifter.

Så hendte det noe. Tre andre forskere kom frem til lignende resultater og stolte på sine eksperimenter, og etter et par-tre år ble de sannelig publisert i et prestisjefylt fagtidsskrift.

Snart var den mest grunnleggende sannhet innen den kjemiske grenen krystallografi veltet, den at alle krystaller er bygget opp av gjentatte, periodiske mønstre. Hele forskerfellesskapet hadde latt sine styrende teorier få forrang fremfor hva de faktisk hadde sett. Når de nå lette i laboratoriene, fant de lignende observasjoner som Shechtman. Hele definisjonen av hva en krystall er, ble endret.

Barberblader og nåler

Hva innebærer det, kan det brukes til noe? De såkalte kvasikrystallene som Shechtman oppdaget brukes i barberblader og i tynne nåler for øyekirurgi pga. sine egenskaper. De kan også benyttes til å lage belegg i stekepanner, varmeisolerende materiale i motorer og komponenter i lysdioder (LED).

Og alt dette fordi en enkeltforsker trodde på seg selv og det han observerte, og trosset knallhard motstand, blant annet fra Linus Pauling, selv nobelprisvinner to ganger. Det triste er at Shechtmans historie ikke er unik. Vitenskapshistorien er full av eksempler på like mye irrasjonalitet, maktbruk og usaklig motstand.

Tre amerikanere er utropt til vinnere av den andre av de tre vitenskapelige nobelprisene som ble kjent denne uken, og deres historie har flere fellestrekk med Shechtmans. Saul Perlmutter, Brian P. Schmidt og Adam G. Riess, som får årets fysikkpris, trodde heller ikke sine egne øyne da de på 1990-tallet oppdaget de såkalte supernovaene: En ekstremt kompakt gammel stjerne som eksploderer, som er like tung som solen, men like liten som jorden. Hva de tre forskerne oppdaget ved å bruke verdens mest avanserte teleskop, kraftige datamaskiner og digitale billedsensorer, var at universet fortsatt ekspanderer. Ikke bare det, det ekspanderer i akselererende tempo!

Mørk energi og materie

Og hvorfor? Fordi 95 prosent av universet består av såkalt mørk energi og mørk materie. Ingen vet hva det egentlig er, men vi vet at dette er det som fører til akselerasjonen – ved å virke som en motsats til gravitasjonen.

Og hva betyr det? Som Kungl. Vetenskapsakademien så elegant formulerer det: Årets nobelprisvinnere har «bidragit till at forskarna numera måste konfrontera ett kosmos där 95 procent av innehållet är en gåta. Och alt är möjligt igjen.»

Og alt er mulig igjen. Slik blir vitenskap nesten poesi. Begge handler om måter å se på. Supernovaene har det ikke vært noen enkel oppgave å observere, men det er nettopp deres varierende utstråling av lys som har ført til konklusjonen om at universet ekspanderer i økende fart, slik at det hele til slutt blir til is.

Menneskets immunforsvar

Perlmutter, Schmidt og Riess’ innsats er nysgjerrighetsdrevet, langsiktig grunnforskning på høyt nivå. Det er årets nobelpris i medisin også, men resultatene er litt lettere å gripe fordi de er mer konkret nedsenket i menneskets konkrete liv og hverdag. De tre forskerne Bruce A. Beutler, Jules A. Hoffmann og Ralph M. Steinman (ja, bare menn igjen!) har endret forståelsen av hvordan immunsystemet fungerer. Det har resultert i ny kunnskap om sykdommers opphav, samt nye metoder for å forebygge og behandle infeksjoner og annet. Steinman oppdaget en type celler, kalt dendrittceller, som har en spesiell evne til å starte nye immunreaksjoner.

Steinman brukte terapi basert på egen forskning på immunsystemet da han fikk kreft i bukspyttkjertelen. Det forlenget hans liv, men bare en tid. For en drøy uke siden, tre dager før Nobelprisen i medisin ble offentliggjort, døde han i sin nye hjemby New York – uvitende om at en forsamling på andre siden av jorden nettopp hadde bestemt seg for å skrive også ham inn i forskningens fornemste protokoller.

Historien illustrerer et poeng: Det er sjelden forventningen om priser og utmerkelser som driver verdens aller fremste forskere. Det er kjærligheten til kunnskapen og ønsket om at den skal brukes til å gjøre livet bedre for folk. Så enkelt, og underveis så vanskelig.

Slik er forskning alltid også et redskap for noe annet. Forfatteren Victor Hugo sa det en gang slik: «Vitenskapen sier det første ord om alt og det siste ord om ingenting.»

twitter.com/KnutOlavAmas

  1. Les også

    Sliter med forskningen

  2. Les også

    Eksperter: Disse har fortjent fredsprisen mest og minst

  3. Les også

    - Regjeringen svikter egne forskningsmål

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Å forstå livets hemmeligheter

  2. A-MAGASINET

    Blir vi egentlig friskere av å trene? Hjertelege Kaare Bønaa er ikke overbevist.

  3. A-MAGASINET

    Albert Einstein: Mannen med hjernemassen

  4. MENINGER

    Sliter med forskningen

  5. MENINGER

    Norske byggeklosser

  6. MENINGER

    Monarki på museum