Meninger

Misvisende rektor-karakterer

  • Andreas Øverlie Svela
Setter skolen enkle og lave mål, får rektoren en god karakter, uten at det sier noe om rektoren er en dyktig skoleleder, skriver Andreas Øverlie Svela.

Rektorkarakterer i Oslo-skolen belønner lave ambisjoner fremfor fremragende resultater.

Det er mange lærere jeg kan takke for det jeg har lært i løpet av tre år på videregående skole, men det er også andre faktorer som behøves for at en skole skal være en god skole. Som elev ved Foss videregående skole i Oslo har jeg hatt gleden av å bli kjent med skolens rektor Stein Øgrim.

Stein Øgrim er en rektor som alltid har åpen dør inn til kontoret for alle elever og lærere, som underviser i faget sitt og kan navn og klasse på hundrevis av skolens elever. Han er en rektor som er positiv, pragmatisk, løsningsorientert og hensynsfull. En rektor som holder økonomien i balanse, sørger for et bredt fagtilbud og et arbeidsmiljø blant lærerne som gjør at lærerutskiftningene skyldes at lærerne går av med pensjon. Stein Øgrim er en rektor som oppnår at skolens eksamensresultater er godt over både Oslo— og landsgjennomsnittet i alle program- og fellesfag. Dette er en rektor som får karakteren to av Utdanningsetaten i Oslo.

Alle skoler kan bli bedre på noen områder, det gjelder også Foss. Ved å sette mål konkretiseres disse forbedringsmulighetene. Målene skal være en påminnelse om hva skolen ønsker å bli bedre på, og er således et hjelpemiddel i arbeidet med å bli bedre. Det er faktisk ikke meningen at alle målene skal nås hver gang. I så fall settes målene for lavt.

Når utdanningsetatens karakterskala baserer seg utelukkende på om skolen har nådd målene den har satt, blir dette helt feil. Karakteren tar ikke hensyn til om målene er ambisiøse eller enkle å oppnå, og heller ikke om skolen allerede er god på området eller ikke. Setter skolen enkle og lave mål, får rektoren en god karakter, uten at det sier noe om rektoren er en dyktig skoleleder. Dette resulterer i en form for vurdering som ikke reflekterer rektorenes evner som skoleledere, og heller ikke om en skole er god. Derfor oppfattes karakterene som misvisende og urettferdige, og både lærere, elever og foreldre stiller spørsmål ved hva karakterene skal være godt for.

Om karaktersystemet skal beholdes, må vurderingskriteriene endres slik at karakterene vurderer helheten av rektorenes innsats og resultater som skoleledere. Dessuten hører karakterer på enkeltpersoner ikke hjemme i offentligheten. Akkurat det er ikke Utdanningsetatens feil.