Når mye får mer, og lite får mindre

  • Håvard Narum
Erna Solberg og Høyre kan fortsette å være rause, og inkludere alle partier som ønsker å være med i hennes regjeringsprosjekt.

Rekord og ruin. Hvis velgerne ikke ombestemmer seg, kan de komme til å sende Høyre til rekordhøyder og legge SV - kanskje også Sp - i ruiner.

I politikkens verden skjer det ofte at fremgang avler ny suksess, og motgang fører til mer elendighet. Men det er sjelden å se dette så klart demonstrert som i Aftenpostens velgerpanel denne uken.

håvard narum.jpg

Med stabile meningsmålinger på over 30 prosent har Høyre fortsatt mulighet til å øke oppslutningen betydelig. Alt lykkes tilsynelatende for dette partiet for tiden. Fortsetter det slik, kan partiet får sitt beste valgresultat på 100 år.For SV og Senterpartiet er situasjonen den stikk motsatte. SV ligger under sperregrensen på fire prosent på de fleste meningsmålingene, og Sp holder seg bare så vidt over. Deltagerne i velgerpanelet gir ikke håp om bedre tider.

Rop om skifte

Norske velgere er flyktige og bortskjemte til tross for at Norge utmerker seg med trygge fremtidsutsikter mens de fleste andre land sliter med stor gjeld og/eller høy ledighet. I et slikt politisk klima er det takknemlig å være stort opposisjonsparti og tilsvarende dystert å være små regjeringspartier. Der ligger en åpenbar forklaring på at vinneren kan vente seg større seire, mens taperne ser skriften tydeligere og tydeligere på veggen.

Men denne forklaringen holder nok bar et stykke på vei. Den sterkeste drivkraften blant norske velgere for tiden ser ut til å være å bli kvitt den rødgrønne regjeringen. Høyre er det perfekte svar på et slikt rop om skifte. Partiet har aldri lagt skjul på at mål nummer én er å erstatte Jens Stoltenberg med Erna Solberg i statsministerstolen. Og Høyre er det eneste opposisjonspartiet som med troverdighet kan si at det kan danne regjering med alle de tre andre på borgerlig side.

Størst og størst

Så lenge velgerne er mer opptatt av hvem som skal ut av regjeringskontorene enn hvilken politikk de som kommer inn der, skal føre, vil Høyre høyst sannsynlig fortsette fremgangen, slik velgerpanelet bærer bud om.

Det er unektelig spesielt at et parti som for tiden er størst i landet, også scorer høyest blant andre partiers velgere når de blir spurt om hvilket parti de vil stemme på hvis de skulle skifte parti. På toppen av alt dette har altså Høyre allerede skaffet seg en kvart million velgere som ikke stemte ved kommunevalget for snart to år siden.

Les også

Katastrofal start for SV-sjefen

Til sammenligning har Arbeiderpartiet forsynt seg med 175 000 og Fremskrittspartiet med nesten 150 000 av disse velgerne.

Kampen om de usikre

All erfaring viser at slike nye velgere er de mest troløse. Derfor er det mer enn et pliktløp når Erna Solberg formaner sine partifeller med å si at de må slåss hver dag frem til valget for å beholde den oppslutningen partiet nå har.

Og jo større Høyre blir, desto krassere vil konkurrentenes angrep på partiet bli. Velgerpanelet bekrefter at Frp og Ap har avgitt flest velgere til Høyre siden kommunevalget. Begge har svært gode grunner til å ta alle midler i bruk for å vinne disse velgerne tilbake.

Frykten for slitasje

Ap vil antagelig ha den letteste jobben i så måte. Når kampen om regjeringsmakten blir det overskyggende i valgkampen, vil de to eneste partiene med en klar statsministerkandidat ha mest å vinne. Lykkes de, kan Norge ta tydeligere skritt i retning av et topartisystem enn vi har sett ved noe tidligere valg.

Men hverken Ap eller Høyre har noe uttrykt ønske om å regjere alene. Begge vet at det lett kan koste mer enn det smaker. Uansett hvor mye av sin egen politikk de kan få gjennomført ved hjelp av skiftende allianser i Stortinget, blir de alene om regjeringsslitasjen. Med unntak av valget i 2009 har den vist seg å være alle norske regjeringers alvorligste fiende i møtet med velgerne etter årtusenskiftet.

Stoltenbergs dilemma

Igjen har Høyre det lettest. Erna Solberg kan fortsette å være raus, og inkludere alle partier som ønsker å være med i hennes regjeringsprosjekt. Hvis ikke Frp går betydelig frem, og velgerpanelet gir få holdepunkter for å tro det, fremstår de andre opposisjonspartiene mer som støttespillere enn som trussel for Høyre

Ap har bundet seg til sine rødgrønne partnere, og Jens Stoltenberg har ingen muligheter til å fortsette som statsminister for en flertallsregjering uten at alle tre partiene klarer å vinne betydelige velgerandeler i løpet av det kommende året.

Så lenge velgerne er mer opptatt av hvem som skal ut av regjeringskontorene enn hvilken politikk de som kommer inn der, skal føre, vil Høyre høyst sannsynlig fortsette fremgangen.

I praksis må Stoltenberg gjøre jobben nesten alene. Dilemmaet er at han som sittende statsminister ikke står fritt til å drive valgkamp bare for Ap. Han må ta hensyn til de synkende skipene SV og Sp. En svært viktig oppgave blir å forsøke å gjendrive inntrykket av at hopehavet med Ap i regjering er en viktig årsak til at disse to partienes brutale kamp med sperregrensen.

Dyster lesning

Velgerpanelet er dyster lesning for både for Sp og SV. Sp er det eneste stortingspartiet som netto har mistet velgere siden kommunevalget, til tross for at det er blitt 700 000 nye velgere å kjempe om. SV er riktignok på plussiden, men har fått færre nye velgere enn Rødt.

Ingen av lederne gir god drahjelp til sine hardt prøvede partier. SVs Audun Lysbakken konkurrerer med Frps Siv Jensen om å ha etterlatt et mest negativt inntrykk hos velgerne den siste tiden. Og selv i Sps egne etter hvert tynne rekker er det bare tre prosent som synes Liv Signe Navarsete har gjort et spesielt godt inntrykk.

14 måneder før valget er velgerne i dyp tvil om SV fortsatt er liv laga både som stortings— og regjeringsparti. Og Sp sliter tungt fordi partiet ikke lenger makter å levere gode nok resultater på sine velgeres hjertesaker.

Lang tid

Men løpet er ennå ikke kjørt. Det har vist seg før at 14 måneder kan være lang tid i politikk.

Høyre kan ikke vite om formen holder til valget, og hverken Sp eller SV er ennå dømt til å havne under den skremmende sperregrensen.

Et velgerpanel forklarer mer om velgernes bevegelser, preferanser og motiver enn et vanlig partibarometer. Men panelet har det til felles med andre målinger at det forteller hvordan velgerne ville oppføre seg på det tidspunkt de ble spurt. I det ligger det en advarsel for noen, et håp for andre.