To av Geir Lundestads påstander i «Fredens sekretær» kan ikke stå uimotsagt | Thorbjørn Jagland

Det er sjokkerende å se at han benytter denne ubalansen mellom ham og oss til å skape de inntrykk han selv ønsker. Noen vil kalle det åpenhet. Jeg vil si at noen betaler mistenkeliggjøringens pris, skriver Thorbjørn Jagland.

Mange av påstandene i boken «Fredens sekretær» kan, på grunn av taushetsløftet, ikke korrigeres. Men to av dem vil Thorbjørn Jagland her ta til motmæle på.

Bakgrunn: Lundestad med kraftig kritikk i ny bok:

Les også

«Brister i kunnskap», «ikke særlig opptatt av å lære av andre» og «svært distré»

Nobelkomiteen har kommet med et enstemmig syn på deler av Geir Lundestads bok. Jeg tror alle vil forstå at jeg har et eget behov for å si noe om de grove påstandene som Lundestad har fremsatt om meg. Jeg tenker ikke på personkarakteristikkene.

Det er to påstander jeg må gjendrive, siden han tirsdag kveld annonserte at han vil reise land og strand rundt for å promotere boken. Komiteen er enig i at jeg ikke bryter noe taushetsløfte ved å ta til motmæle på disse to punkter.

Det var mine taler, ikke sekretærens utkast, jeg leste opp

For det første: Påstanden om at jeg ikke arbeidet med mine taler til Nobelseremoniene er løgn. Fakta er følgende: Jeg dro alltid på Lundestads faktagrunnlag. Men jeg skrev talene selv. De som er rundt meg kan bekrefte at jeg hvert år brukte timer, dager og uker for å få det best mulig.

Som folkevalgt hadde jeg alltid dette prinsipp: At Stortinget hadde krav på høre min stemme, ikke stemmen til en sekretær. Det var jeg som hadde fått folkets mandat. Det samme prinsipp fulgte jeg i Nobelkomiteen.

Harald Stanghelle kommenterer:

Les også

Et tillitshavari

Det er rett og slett ufint å påstå at jeg ikke arbeidet med mine taler og slik indikere at det var sekretærens utkast jeg leste opp.

Jeg ser at han antyder det samme om Francis Sejersted, etter min mening en av de mest prominente personligheter i nobelhistorien. Han er død og kan ikke forsvare seg.

Jeg «hintet» ikke til pressen om hvem som ville få prisen

For det andre: Påstanden om at jeg «hintet» til pressen om hvem som ville få prisen er ikke bare ufin, den er injurierende. Forlaget kunne lett ha undersøkt fakta. For eksempel: Ingen klarte å forutse fjorårets pris. Presse og mange eksperter var ikke engang i stand til å forklare hvem Kailash Satyarthi straks prisen ble offentliggjort.

Året før var heller ingen på sporet da OPCW fikk prisen. NRK var imidlertid til stede i Den Haag der OPCWs hovedkvarter ligger, omtrent på det tidspunktet prisen ble offentliggjort.

Her er 12 eksempler fra boken der Lundestad tilsynelatende refererer fra komiteens interne overlegninger eller antyder noe om hva som ble sagt der:

Les også

12 eksempler fra Nobelkomiteens indre liv

Det har vært flere slike eksempler gjennom årene.

Jeg har spekulert på hvordan dette kunne skje. Jeg har ikke noe svar, men det var ikke som følge av hint fra meg.

Dessverre er disse to eksemplene betegnende for andre deler av boken. Men mange av påstandene kan, på grunn av taushetsløftet, ikke korrigeres.

Sekretæren bryter taushetsløftet, mens vi er bundet

Alle de fem valgte medlemmene i Nobelkomiteen stolte på at taushetsløftet som var gitt, ville bli overholdt. Vi førte åpne diskusjoner i god tro. Vi fikk aldri vite av sekretæren, som var bundet av det samme taushetsløftet, at han hadde til hensikt å referere fra våre møter og samtaler. Han bryter taushetsløftet, men vi kan ikke korrigere fordi vi er bundet av taushetsløftet.

Det er sjokkerende å se at han benytter denne ubalansen mellom ham og oss til å skape de inntrykk han selv ønsker. Noen vil kalle det åpenhet. Jeg vil si at noen betaler mistenkeliggjøringens pris.

Hva om vi godtar at embetsmenn i regjeringen har anledning til å skrive fritt og sjikanere sine statsråder straks de var gått av? Ville ikke det rasere vårt siviliserte demokratiske liv?

Hva om vi godtar at embetsmenn i regjeringen har anledning til å skrive fritt og sjikanere sine statsråder straks de var gått av? Ville ikke det rasere vårt siviliserte demokratiske liv? Alle ville bli redde for alle.

Alfred Nobel skrev i sitt testamente at Stortinget skal velge fem medlemmer av komiteen. Sekretæren er ikke nevnt som det sjette medlem. Han er embetsmannen.

Det var krevende å minne om dette, men jeg så aldri for meg at det skulle ende i et slikt raseri av en utskjelling.

Si din mening og se hva andre mener — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter