Meninger

En livsform er advart

  • Per Anders Madsen
    Per Anders Madsen
    Tidligere kulturredaktør i Aftenposten

Fransk mobilforbud må tvinge frem ny debatt om hva et føre var-prinsipp faktisk innebærer.

INNSLAGET i NRK Dagsnytt i går vakte mer enn alminnelig oppmerksomhet ved de tusen frokostbord: Den franske regjering vil forby mobiltelefoner i barne— og ungdomsskolen på grunn av strålingens mulige helseskader. Regjeringen regner med å få flertall for forslaget når nasjonalforsamlingen skal ta stilling til det over nyttår. Dermed sender Frankrike et kraftig signal om mobilens skadevirkninger, som det første landet i Europa med slike restriksjoner.

Samtidig var Dagbladets toppoppslag at en amerikansk ekspertgruppe kommer med dramatiske forslag til strakstiltak mot mobilbruk.

–Vi befinner oss midt i et globalt eksperiment, sier ekspertgruppens frontfigur professor Devra Davis, tidligere miljørådgiver for flere land. Hun mener det er for risikabelt å vente med tiltak til man vet mer om langtidsvirkningene av mobilstrålingen.

Livsform.

Men hva i all verden gjør vi? Mobilene er jo ikke telefoner, de er en livsform. På få år har de endret våre kommunikasjonsmåter og våre underholdningsvaner, brettet ut kontaktflaten med andre mennesker auditivt og visuelt, endret vårt nyhetskonsum, hvordan vi holder oss oppdatert og vedlikeholder nettverk, kort sagt: Forandret vår livsverden. Og det gjelder barn og unge aller mest; mobilen bare er, like selvfølgelig som et klesplagg.

Vissheten om at mobilen ikke lar seg av-oppfinne hviler tungt over alle debatter om emnet, også den om stråling. Når vi trenger noe sterkt nok, når avhengigheten først er skapt, godtas også en viss risiko. Mennesker dør i trafikken, vi kjører bil likevel. Noen fly faller ned, det hindrer oss ikke å bestille tur til Syden. Full sikkerhet er en illusjon, men vi skyver gladelig fra oss denne erkjennelsen i tiltro til at den er irrelevant for det liv vi selv lever.

Så det er bare å riste av seg gårsdagens nyhet fra Frankrike, og la Dagbladet stå urørt i stativene med sin ubehagelige førsteside?

Ikke helt.

Pionértid.

Vi vet at referanser til «nyere forskning» ofte brukes som det reneste trylleformular for å gi troverdighet til de pussigste utspill. Men vi vet også at vi fortsatt lever i mobilens pionértid. Teknologien er blodfersk. Mobilstrålingen har bare så vidt begynt, historisk sett.

  1. november gikk det ut en pressemelding fra Helse- og omsorgsdepartementet som begynte slik: «Departementet tar på alvor at det i deler av befolkningen er bekymring knyttet til stråling fra mobilmaster og trådløse nettverk, og etablerer en ekspertgruppe som skal vurdere dagens praksis.» Overskriften lød «Tar strålebekymring på alvor.»

Ikke strålingen, altså. Men bekymringen om stråling. I deler av befolkningen.

Beroliger.

Statens strålevern mener at det ikke finnes forskningsmessig grunnlag for å snakke om risiko, det er vel derfor tiltakene rettes inn mot de nervøse blant oss. På etatens nettside ligger en redegjørelse om radiofrekvente felt, der det slås fast at de nordiske strålevernmyndigheter ikke ser noen grunn til å redusere eksponeringen fra basestasjoner og trådløse nettverk. Det vises også til en felles nordisk kunngjøring om mobiltelefoner, også den svært beroligende i tonen. Den er fra september 2004, men strålevernet understreker at «denne kunngjøringen gjelder fortsatt».

Norske myndigheters grunnholdning er denne: Det vi vet, tilsier at det ikke er noen risiko. Men siden det er mye vi fortsatt ikke vet, og det er all grunn til å forske mer, anbefales et føre var-prinsipp, nedfelt i noen diskrete råd om ikke å prate for lenge, sende SMS, bruke håndfriutstyr, unngå å ha mobilen i lommen.

Balansepunkt.

Men skal man fortsatt nøye seg med dette? De franske tiltakene og utspillene fra den amerikanske ekspertgruppen vil måtte påvirke myndighetenes delikate balansepunkter mellom beroligelse og innrømmelse, mellom dagens sikkerhet og morgendagens usikkerhet, mellom det vi vet og det vi ikke kan vite.

Ekspertgruppen vil ha helseadvarsler på telefonen slik det er på sigarettpakker, og at telefonene må lages slik at de bare kan fungere med ørepropper. Gunnar Saxebøl, direktør ved Statens strålevern, mener «det er å gå for langt.»

Det er kanskje et greit standpunkt. I hvert fall er det pragmatisk. Like fullt bør det franske utspillet føre til ny debatt om hva føre var-prinsippet skal bety i praksis. Det er for eksempel mulig å lage mobiler som stråler mindre, det er også mulig å arbeide for at lave stråleverdier skal bety like mye som design og kamerakvalitet. Men da må vernemyndighetene våge å heve stemmen.

Innrømmer.

Alle innrømmer at det er mye uvisshet om mobilstrålingens fremtidsvirkninger. Spørsmålet er hvilken egentyngde denne uvissheten skal få på et felt som handler om våre hverdagsliv i dag, men der konsekvensene først viser seg i en gang i fremtiden.

Franskmennene har gått gjennom mye forskning, samtidig som de gir uvissheten rom. Deres konklusjon var at noe må gjøres – med strålingen.

Ikke bare bekymringen om den.