Meninger

Så lenge kvinner i offentligheten må tilpasse seg mennenes form, er jobben bare halvgjort | Sarah Sørheim

  • Sarah Sørheim
    Sarah Sørheim
    Kulturredaktør
Samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali holdt apell i demonstrasjon arrangert av Oslo mot Pegida i mai i fjor. Etter de siste ukenes turbulens har hun meldt avbud til et planlagt 8.mars-arrangent i Bergen .

Fortsatt er det langt mer risikabelt å heve stemmen i offentligheten for en kvinne enn for en mann

Det offentlige rom kan være et ubarmhjertig sted å oppholde seg for både menn og kvinner. Men undersøkelser viser at kvinner som deltar i samfunnsdebatten i større grad enn menn mottar hets som er seksualisert og rettet mot person og utseende. Flere kvinner enn menn opplever også hetsen som problematisk, og velger oftere å la være å ytre seg som en konsekvens av den.

En rapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at kvinner i større grad enn menn både er villige til å begrense egne ytringer med én gang de opptrer i offentligheten, og til å bedrive selvsensur.

De siste ukene har vi sett hvordan dette har rammet samfunnsdebattant Sumaya Jirde-Ali, som på grunn av hets har trukket seg fra 8. mars-markeringen i Bergen.

  • Les intervju med Ane Dahl Torp: – Kvinnedagen i år kommer med en ny stolthet. Jeg tror mange vil gå med hevet hode

Skyldes ikke bare kvinnehat

Det finnes menn som hater kvinner. Men å legge all skyld for dette på kvinnehat, er sannsynligvis altfor enkelt. For å finne årsaken til at offentligheten fortsatt er en mer krevende arena for kvinner enn for menn, må vi lete i strukturer, kultur og uvaner som har vært med oss siden antikken. Bokstavelig talt.

I boken Kvinner og makt skriver den britiske kulturhistorikeren Mary Beard at vi fra antikken til i dag kan se et mønster i hvordan kvinner er blitt stengt ute fra den offentlige samtalen.

Sammenligningen er ikke alltid like relevant. Mye har heldigvis skjedd siden. Men Beards poeng er likevel interessant fordi det er påfallende hvordan eldgamle strukturer fortsatt er til stede i samtidskulturen.

I antikkens Hellas var det å tale offentlig en ferdighet som tilhørte mannen. «Offentlig tale var en sentral egenskap - om ikke den sentrale egenskapen som definerte mannen som kjønn», skriver Beard.

Hun viser til en rekke eksempler fra klassiske tekster, fra Homer og fremover, der mannens stemmer blir ansett for å være de eneste tolererbare i det offentlige rom.

Antikvariske holdninger henger igjen

Disse holdningene kaster fortsatt skygger over vår kultur, hevder Beard. Ikke bare danner antikkens idealer fortsatt skole for moderne retorikk og kommunikasjon. De preger fortsatt vår vurdering av den mannlige og kvinnelig stemmen.

Mens mannens dype røst i de greske tekstene hun refererer til ble oppfattet som autoritær, er kvinnens lyse stemme knapt tolererbar i det offentlige rom.

Og ser vi først etter, mangler det ikke på eksempler også fra vår tid på at kvinner i offentligheten må tilpasse seg selv og helt konkret sin egen stemme for å oppnå den nødvendige autoriteten.

I 2009 senket Frp-leder Siv Jensen tydelig senket stemmen sin flere hakk og begynte å snakke langsommere i debatter. Flere medier omtalte stemmeskiftet. Til NRK sa logoped Jorid Løvbakk ved Bredtvet kompetansesenter i Oslo:

– En skjærende, skingrende, høyfrekvent kvinnestemme har vanskeligere for å selge inn budskapet sitt.

Ifølge Mary Beard tok også Margaret Thatcher kurs i stemmebruk da hun var statsminister, for å lære seg å snakke med en dypere stemme.

Tilpasningene er med på å opprettholde skjevheten

I et land der kvinner leder maktbastioner som Regjeringen, Finansdepartementet og NHO, kan det lyde noe hult å hevde at kvinners stemmer møter ikke-tolererbare hindringer i det offentlige rom.

Jeg har også stor respekt for at kvinner i offentlige roller gjør det de må for å bli tatt på alvor. Det er klokt å kle seg i nøytrale klær om du ønsker at folk skal høre på hva du sier og ikke se på hva du har på deg. Det er fornuftig å snakke sakte og tydelig før å bli hørt i debatter.

Men det går en grense et sted, der disse tilpasningene er med på å underbygge en oppfatning av mannens utseende og væremåte som mer tolererbar i det offentlige rom enn kvinnens.

På tide å bryte ut

Så lenge kvinner blir tvunget til å tilpasse seg en maskulin form for å oppnå autoritet, er jobben bare halvgjort. Og så lenge vi fortsetter med det, vil veien opp for kvinnelige samfunnsdebattanter sannsynligvis være brattere enn den trenger å være.

#Metoo har lært oss hvor lett vi blir blinde for strukturer og ukulturer som ligger rett foran øynene våre, men som er så vanlige at vi likevel ikke får øye på dem. Istedenfor fortsette å tilpasse oss antikvariske normer, trenger vi stemmer som bryter dem. Bokstavelig talt.

Les mer om

  1. Seksuell trakassering
  2. Siv Jensen
  3. Margaret Thatcher