Meninger

Lang tid og lite ull

  • Einar Lie

Statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Sigbjørn Johnsen la sist fredag frem sin Perspektivmelding i et auditorium på Blindern. Foto: Roald, Berit

Norsk langtidsplanlegging har endret seg over tid, men holdt fast ved én åpenbar svakhet.

Statsministeren og finansministeren la sist fredag frem sin Perspektivmelding i et auditorium på Blindern. Meldingen er tekstlig og administrativt en direkte arvtager til etterkrigstidens serie av langtidsprogrammer, som vanligvis ble presentert på tett befolkede pressekonferanser, fulle av journalister som ville vite hvilke vedtak regjeringen ville gjøre i neste fireårsperiode. Dagens melding er definitivt mindre handlingsorientert og mer betraktende i lange tidsperspektiver. Det er dermed god mening i forskyvningen av lanseringsarenaer.

Utarbeidelsen av langtidsplaner begynte i 1948 som en følge av amerikanernes betingelser for å gi Marshall-hjelp. Da alle vesteuropeiske land møttes med sine planer for hvordan fremtidig støtte skulle brukes, viste det seg for øvrig at alle land la opp til overskudd i handelen i fireårsperioden. Bortsett fra det gjenreisningsorienterte Norge, som la opp til underskudd. «But I’m afraid Norway can’t carry all your surpluses», bemerket en lakonisk handelsminister Erik Brofoss på møtet.

Fireårige langtidsbudsjetter

De første langtidsplanene var detaljerte i næringspolitikk og sektorplaner. I 60— og 70-årene ble oppmerksomheten rettet mot de politiske mekanismene selv. På mange områder var den løpende politikken for lite koordinert, og ikke alltid tett nok koblet til langtidsplanene. Tiårenes store prosjekt ble derfor å utvikle et system for fireårige langtidsstatsbudsjetter, som skulle integreres direkte med langtidsplanene. Slik skulle man lage et helhetlig system som kunne forplikte til rasjonalitet og langsiktighet. Det er antagelig ingen prosjekter i Finansdepartementet som har krevd så mye arbeidskraft med så magre resultater som drømmen om de kombinerte langtidsbudsjettene og -programmene.

I denne perioden hadde Finansdepartementets Planleggingsavdeling en høy faglig status. For unge dyktige sosialøkonomer og samfunnsvitere var avdelingen en ekstremt attraktiv arbeidsplass. Her ble det tenkt stort og dristig - i tillegg til det nevnte fireårssystemet begynte avdelingen tidlig på 70-tallet også med perspektivanalyser på flere tiårs sikt. Det var nok litt uenighet om langtidsprogrammene var veldig viktige eller bare viktige for den løpende politikken, som ofte var drevet av mer situasjonsbestemte forhold. Men få var den gang i tvil om at løsningen på mange av politikkens problemer lå i enda større detaljert grundighet og langsiktighet i planleggingen.

Brå nedtur

Fra slutten av 70-årene fikk vi imidlertid en brå nedtur for langtidsplanleggingen status, i Norge og i resten av Europa. Økonomisk turbulente tider kastet om på eksisterende planer. Den manglende stabiliteten bidro til å vanskeliggjøre tradisjonell planlegging. Det ble nå viktigere å deregulere og å styrke økonomiens vekstevne ved strukturelle endringer. «Reform» erstattet «plan» som tidens honnørord.

I Norge fortsatte man med fireårs langtidsprogrammer frem til etter tusenårsskiftet. Men langtidsbudsjettene ble lagt bort, det samme ble troen på at sektorer og bransjer kunne planlegges i detalj.

Tre forhold har imidlertid bidratt til å bringe frem et nytt og annerledes langtidsperspektiv til politikken i hele Vest-Europa. Klimaproblemet er stort og langsiktig. Her må mål og midler, dystopier og fremtidstro, tegnes i et generasjonsperspektiv. Dernest spiller pensjonsforpliktelser og demografiske endringer en hovedrolle for statenes forpliktelser fremover, også her er perspektivet langt.

Fordele overskuddene

Og endelig har de statsfinansielle forholdene kalt på et langtidsperspektiv på en ny måte. I Europa spør man seg hvordan betalingen av de finansielle underskuddene skal fordeles. Her hjemme er spørsmålet omvendt, vi spør oss hvordan de store overskuddene skal fordeles og forskyves i tid. På sett og vis er situasjonen den omvendte av den Brofoss tegnet opp i 1948; i dag er det Europas underskudd lille Norge hverken kan eller vil bære.

Det er imidlertid én faktor som sterkt bidro til langtidsprogrammenes irrelevans fra storhetstiden på 60-tallet og fremover. Første fireårsprogram ble altså laget for perioden 1949-53 i 1948, året før stortingsvalget i 1949. I 1952 ble så et program for årene 1953-57 lansert, og slik har det fortsatt periode etter periode.

Den gang Einar Gerhardsen stadig ble gjenvalgt, var det egentlig uinteressant når programlanseringen var i forhold til valgene. Men da Borten-regjeringen kom i 1965, la man bort programmet Gerhardsen hadde presentert året før. Den laget sitt eget i 1968, og den lå der til 1971, da regjeringen gikk av. I 1972 laget regjeringen Korvald et program for årene 1973-77, som ble lagt i skuffen da Arbeiderpartiet kom tilbake i 1973. Denne regjeringen vant valget i 1977 etter å ha laget sitt eget program året før. Men nå endret konjunkturene seg så kraftig at dokumentet ikke fikk noen praktisk betydning. Og året etter at den første Brundtland-regjeringen (1980-81) laget sitt langtidsprogram, kom Willochs Høyre-regjering til makten med stor endringsiver. Kåre Willoch laget etter hvert også et langtidsprogram, men dette kom året før han brått gikk av i 1986.

Eksemplene kunne vært videreført, men den oppmerksomme leser har sikkert tatt poenget allerede: Mye godt tenkearbeid rant ut i sanden ved at langtidsprogrammene ble laget helt i slutten på stortingsperioden i stedet for tidlig i den. Da regjeringen Bondevik i 2004 valgte å lage en «perspektivmelding» i stedet for et langtidsprogram, fortsatte den etter samme timeplan. Tidligere har det vært diskutert å endre den periodiseringen Marshallhjelpen innledet i 1948. Men dette har ikke slått an. Det er tungt å endre rutiner, i tillegg har nok mange regjeringer ønsket seg et stort fremtidsorientert dokument å lansere når valgkampen kommer.

I dette dilemmaet står også forrige ukes Perspektivmelding. Sannsynligheten for at de rødgrønne partiene blir sittende og kan lage politikk av sine perspektiver etter valget, er liten. Dette bidrar til at det legges mindre energi i de politiske debattene omkring programmet enn det de langsiktige utfordringene legger til rette for.

Men meldingen gir likevel en god anledning til å samle perspektivene og holde interessante møter i Universitetets auditorier. Det er da fortsatt noe.

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Sjelden har langtidsperspektivet og korttidsplaner og politikk hengt så dårlig sammen som i dag | Einar Lie

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Norske politikere som ønsker å redusere den offentlige pengebruken, er sjanseløse

  3. POLITIKK
    Publisert:

    Torbjørn Røe Isaksen: – Jeg tar meg av og til i å savne Jens Stoltenberg

  4. KOMMENTAR
    Publisert:

    Mannen som slamrer med dører

  5. A-MAGASINET
    Publisert:

    Nyttårstalene er 70 år: Gjentar Erna Solberg sin «rebelske» handling?

  6. ØKONOMI
    Publisert:

    Letter på sløret om neste krisepakke: – Kan bli en krevende vinter