Meninger

«Stoltenberg snakket om klimatiltak som har gått langt over hodet på folk flest.»

  • Arild Hermstad
    Arild Hermstad
Jens Stoltenberg har ingen betenkeligheter ved at alle reserver av norsk olje, gass og kull skal hentes opp, tjenes penger på, og brennes. Ikke engang Lofoten og Vesterålen har han villet skåne, skriver Arild Hermestad i Fremtiden i våre hender.

Ingen enkelt nordmann har siden 1990 kunnet påvirke norsk klimapolitikk mer enn Jens Stoltenberg. I 24 år har han forsømt den.

Det var året han kom inn i regjeringsapparatet, som statssekretær i Miljøverndepartementet. Etterpå har Stoltenberg hatt flere maktposisjoner i norsk politikk. På 90-tallet først nærings— og energiminister, så finansminister, og etter årtusenskiftet leder i Arbeiderpartiet – og i ni og et halvt år statsminister.

Arild Hermstad, leder i Framtiden i våre hender

1.Utslippene har vokst

Samme år som Stoltenberg ble statssekretær i Miljøverndepartementet, leverte FNs klimapanel sin første hovedrapport. Forskerne advarte tydelig om følgene av en menneskeskapt global oppvarming.

I Stoltenbergs tid som ledende nasjonal politiker har Norge hatt den største prosentvise veksten av CO2-utslipp i Europa. Utslippene har vokst med nesten fem prosent, mens de er kraftig redusert i våre naboland Sverge og Danmark. Nasjonale klimatiltak i Stoltenbergs epoke har derfor kun bidratt til at utslippsveksten er blitt noe mindre enn den ellers ville vært.

2. Svake resultater

Den nye NATO-sjefen har utvilsomt god innsikt i alvoret i den globale oppvarmingen, han kaller den da også «vår tids største utfordring». Han har også vist et stort engasjement i det internasjonale klimaarbeidet – og det er lett å gi ros til den rødgrønne regjeringens satsing på å bevare regnskog.

Men det er en forunderlig kontrast mellom på den ene siden Stoltenbergs problemforståelse og internasjonale engasjement, og på den andre siden hans svake resultater i den nasjonale klimapolitikken.Det er derfor ikke overraskende når AUFs første punkt i en kravliste til den nye partilederen Jonas Gahr Støre lyder: «Arbeiderpartiet må gå fra prat til handling i klima— og miljøsaken.»

3. Han har ikke gjort velgerne delaktig

I januar i år var Stoltenberg overrasket over at Erna Solberg ikke nevnte klima i sin første nyttårstale. Selv har han vært innom «vår tids største utfordring» i sine nyttårstaler, men han har aldri lagt vekt på å gjøre innbyggerne delaktig i arbeidet for å redusere utslippene.

Initiativer for å trekke oss med i en slags dugnad har vært fraværende. I 2006 foreslo det regjeringsoppnevnte lavutslippsutvalget som et «grunnleggende tiltak» å iverksette en vedvarende klimavettkampanje om fakta og hva folk kan gjøre for redusere sine utslipp. Er det noen som har lagt merke til en slik vedvarende kampanje? Neppe.

I stedet har Stoltenberg snakket om klimatiltak som har gått langt over hodet på folk flest: Kvotehandel, internasjonale avtaler, regnskogsatsing og teknologiske megaprosjekter som fangst og lagring av karbon.

4. Han har ikke brydd seg om hverdagsmiljøvernet

FNs klimapanel sier at forbruk og livsstil har stor betydning for å få til en reduksjon av utslippene. For eksempel: Ved at vi spiser mindre kjøtt og kaster mindre mat, kan utslippene fra jordbrukssektoren kraftig reduseres.

Men Stoltenberg har ikke prioritert endring av forbruket som et virkemiddel i klimaarbeidet, hverken kjøttspising eller bil- og flyreiser. Endringer i bilavgifter, inkludert favorisering av el-biler, er et rosverdig unntak. Men utslippene fra veitrafikken fra 1990 til 2012 har økt med 30 prosent.

De mest klimaskadelige deler av privatforbruket vårt har hatt en kraftig vekst i Stoltenbergs tid som partileder og statsminister.

5.Han har forsømt bruk av grønne skatter og avgifter

Som nærings- og energiminister tok Stoltenberg i 1996 initiativet til at anbefalingene fra den regjeringsoppnevnte Grønne skattekommisjonen ble lagt i skuffen. Regjeringen Brundtland valgte kvotehandel som virkemiddel i stedet for den CO2-avgiften kommisjonen anbefalte.

I et essay om kommisjonens skjebne skriver dens leder Bernt H. Lund: «Glansen om Harlem Brundtland og Stoltenberg som miljøforkjempere var for alltid forsvunnet». I skuffelsen over at Arbeiderpartiets holdning til klimapolitikk, meldte Lund seg ut av partiet, etter 50 års medlemskap.

Stoltenberg svekket bruken av skatter og avgifter som virkemiddel i den nasjonale klimapolitikken, og andelen slike skatter krympet under den rødgrønne regjeringen.

6.Han har ikke rørt ved oljesektoren

I 1990 kom 15 prosent av våre klimagassutslipp fra olje- og gassutvinningen, i dag 26 prosent. Utslippene fra norske plattformer har eksplodert. Likevel har Stoltenberg nektet å knytte oljepolitikken til klimapolitikken.

Han har ingen betenkeligheter ved at alle reserver av norsk olje, gass og kull skal hentes opp, tjenes penger på, og brennes. Ikke engang Lofoten og Vesterålen har han villet skåne.Han er imot å bruke statens eierskap i Statoil til å stanse den miljøskadelige oljesandutvinningen i Canada, eller til å få en økt satsing på fornybar energi.

7.Han vil ikke innrømme feil

Stoltenbergs store prestisjeprosjekt, den såkalte månelandingen på Mongstad, har verken levert kutt i utslipp eller noe teknologisk gjennombrudd, slik han lovte i nyttårstalen i 2007. Men Stoltenberg har ikke villet vedgå noen feil. Han har heller ikke tatt selvkritikk på at statens klimakvotekjøp i mange tilfeller har gått til dårlige prosjekter.

Denne manglende evne til å innrømme egne feil er lite fruktbar for klimasaken. Det vil bli krevende å løse klimaproblemet, og noen av tiltakene som iverksettes kan vise seg ikke å føre frem. Derfor trenger vi ledere som tar selvkritikk, og som kan innrømme og lære av feil som er begått.

Da Stoltenberg i 1990 kom inn i rikspolitikken var verdens klimaforskere sikre på at jo lengre vi fortsetter å øke utslippene, jo større må kuttene være for å oppnå stabilisering på et gitt nivå. Siden den gang har Norge har økt sine utslipp. Det har gjort klimakampen langt vanskeligere og dyrere for politikere som nå overtar.

Jens Stoltenbergs utilstrekkelige nasjonale politikk, i disse kanskje avgjørende årene for verdens klimafremtid, vil hefte ved ham når historien skal skrives.