Kræsjkurs i norsk jul | Maria Amelie

Noen av de flotteste feiringene og tradisjonene i nordmenns liv er usynlige for dem som er utenfor.

Jeg kom til Norge i 2002, og hadde ikke peiling på hvordan man feirer jul.

I Russland er 24. desember en arbeidsdag, man feirer nyttårsaften sammen med familien og julen kommer etter nyttår.

Fra barndommen husker jeg ingen strenge regler om når og hvordan man pyntet juletreet, det var ingen adventskalender eller regel for når man skulle åpne gavene. Maten var en blanding av ulike store og små retter fra russisk, ukrainsk, kaukasisk kjøkken, og man satte seg til bords ved midnatt natt til 1. januar.

Pakket opp der og da

Derfor trodde jeg da jeg kom til Norge at julaften var litt som vår nyttårsaften. Lite visste jeg om at regler for norsk julefeiring er det nærmeste man kommer en statsreligion her.

Det tok noen år å forstå konseptet med advent, hva den lilla fargen var for noe, hvorfor man tente lys, og at selve ordet «telys» ikke hadde noe som helst med «te» å gjøre.

Hvorfor spurte alle «hva pleier dere å ha på julaften» og at det holdt samtalen gående i minst 15 minutter før man byttet tema?

Hvorfor så min venninne sjokkert ut da jeg pakket opp julegaven hennes rett foran henne, og ikke på julaften? Jeg trodde det var høflig å se og takke med en gang.

Det som er obligatoriskInvitasjon til norsk julefeiring kom ti år etter at jeg kom til Norge. Det kunne fort ha gått hele ti år før jeg forsto hva greia med jul er. Men heldigvis møtte vi på en mexicansk familie som hadde slått røtter i Norge. Allerede i 2002 åpnet de dørene og hjertene sine og inviterte oss på julaften.

Vi var på den tiden asylsøkere som bodde på asylmottak, vi snakket dårlig norsk, var lettere desorienterte og traumatiserte etter flere år på flukt.

Det var kræsjkurs i norsk jul – vi fikk smake norsk julemat, lærte oss at man må vente med å åpne julegaver til etter middagen, hvordan og når man pyntet juletreet og at tre nøtter Askepott med dubbing som skar deg i ørene var obligatorisk å se på hver jul.

Det er viktig for meg å presisere: Det har ikke manglet på fantastiske mennesker som har dratt oss med på hytteturer, middager, fjellturer, blåbærturer med et mål om å vise den norske kulturen. Jeg er svært takknemlig overfor dem som tok seg tid til å integrere oss i Norge.

Men jeg forteller om mine erfaringer med jul for å illustrere et poeng.

Jeg skal liksom være superintegrert og ressurssterk innvandrer i dette landet, men brukte mange år på å få innblikk og delta i noen av de viktigste norske tradisjonene som jul, bryllup, barnedåp.

Man må nesten reprodusere seg med eller gifte seg inn i en norsk familie for å kunne bli med på noen av disse feiringene.

Oppfattes som kalde

Det betyr at noen av de flotteste feiringene og tradisjonene som definerer viktige øyeblikk i nordmenns liv, er usynlige for dem som er utenfor.

Det er feiringer som er preget av varme og kjærlighet, viser at nordmenn har tette familiebånd og er genuint fine og hjertelige mennesker.

Lever man i Norge i mange år og får aldri innblikk i disse feiringene – vel, da er ikke det noe rart at nordmenn oppfattes som kalde og ugjestfrie fra utsiden.

Les også:

Min forfattervenn Julien S. Bourrelle har skrevet guideboken til norsk kultur. Jeg hadde gleden av å oversette den og friske opp alt som har forvirret meg med norsk kultur. Han har et glimrende poeng, nemlig at det er en språklig forskjell mellom «integrere seg» og «bli integrert». «Å integrere seg» betyr at ansvaret for å bli en del av det nye samfunnet ligger hos utlendingen.

«Å bli integrert» betyr at det er vertskapslandet og de rundt deg som har ansvar for din integrering. Begge parter får kjeft for å mislykkes.

Vi burde finne på et nytt uttrykk og bli mer bevisste på at utlendingen som vil integrere seg bør tar ansvar for egen læring og vertskapet forplikter seg til å legge til rette verktøy og informasjon for denne integreringen.

Jeg jobbet hardt for å integrere meg her, oppsøkt på eget initiativ nordmenn, invitert meg selv på hytteturer og dratt med meg venner for å gå Besseggen, men jeg er bare et menneske og det finnes grenser for hvor mye jeg få til på egen hånd.

Hva om jeg dummer meg ut?

Jeg har aldri invitert meg selv hjem til en norsk familie på julefeiring. Nærmeste venner ville sikkert synes det er bare hyggelig å ha meg med.

Men hva om man ikke har venner man har kjent i mange år?

Da kan det oppleves flaut og sårbart. Hva om de sier nei? Eller hva om de sier ja, men de vil egentlig ikke ha meg der? Hva om jeg dummer meg ut på julaften?

I dette tilfelle er det vertskapets ansvar for at jeg skal bli integrert, for å åpne sine dører og ønske velkommen til de utenfor. De er den sterke parten i denne situasjonen og det er de som må ta ansvar.

Det tar syv år å få norsk statsborgerskap i Norge. Enkelte kan gå i mange år uten en gang bli invitert hjem til nordmenn på middag, for ikke å snakke om julaften, barnedåp, konfirmasjon og bryllup.

Hva er det verste som kan skje hvis man løsner jernteppet og inkluderer de utenfor? Jeg følte meg inkludert i det norske samfunnet og tok til meg de norske tradisjonene med videre i livet mitt.

På Twitter: @MariaAmeli

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Se hvordan de amerikanske diplomatene i Oslo reagerte da de fikk servert smalahove, rakfisk og annen norsk julemat:

«Tre nøtter til Askepott»-regissøren Václav Vorlíček er ikke helt enig med det norske folk om at det er best at filmen kun er dubbet med én stemme:

: Risgryn. Kanel. Ingefær. Nellik. Dadler. Fiken. For mange er dette fortsatt festmat i julen. Råvarene ble introdusert da alt annet enn kortreist mat ga status.