Meninger

Forakten for forskningen | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, spaltist

Demonstrasjoner i Boston i februar mot Donald Trumps politikk. Foto: Steven Senne / TT / NTB Scanpix

Vitenskapen blir undergravd og kraftig angrepet. Men den har selv trøbbel det er på tide å ta alvorlig.

Forsøkene på å undergrave forskningsresultater og forskere ligner på angrepene på mediene fra råpopulistiske politikere og grupperinger: De forsøker å delegitimere disse samfunnsinstitusjonenes evne til å forstå verden, og sannhet og sannhetssøken satt under press som grunnleggende verdier. De angriper medier og universiteter som «eliteinstitusjoner», og hevder de er gjennomgående interessestyrt, kommersielt og politisk styrt og upålitelige.

Dette er ikke en ny situasjon for forskere i for eksempel klima- eller vaksinedebatter. Det nye nå er snarere intensiteten og kraften i de undergravende angrepene.

Knut Olav Åmås. Foto: Tor G. Stenersen

Angrepene har mobilisert motkrefter på en helt uvanlig måte, og de viser seg akkurat i dag, på den såkalte «Earth Day»: I 40 land skal det finne sted 500 demonstrasjoner kalt «March for Science». Det gjenstår å se utover dagen om det blir massemobiliseringer, men uansett er det uhyre sjelden at forskere tar til gatene. I Norge skjer det i minst fem universitetsbyer i ettermiddag: Oslo, Bergen, Trondheim, Bodø og Tromsø.

«En politisk bevegelse»

Uvanlig er det også at den globale bevegelsen definerer seg som politisk, som det heter på March for Sciences internasjonale nettside: «Marsjen er eksplisitt en politisk bevegelse, med det formål å stille ledere og politikk og forskning ansvarlige.» Første del av setningen er litt risikabel, fordi angrepene på vitenskapen blant annet går på at forskningen ikke er «nøytral», men «politisert». I amerikansk akademia er arrangørene allerede blitt kritisert for dette.

De norske arrangørene sier mer nøkternt at de demonstrerer for «forsvar for kunnskap, uavhengig forskning og uredd forskningsformidling». Og bakgrunnen er alvorlig: Én av tre amerikanere mangler i dag tillit til klimaforskere og de som forsker på virkningene av genmodifisert mat.

Ta til gatene!

Jusprofessor og leder i Concerned Scientists Norway, Beate Sjåfjell, skriver i Uniforum 13. februar: «Når feilaktige påstander blir fremsatt for å undergrave forskning, og når forskning forsøkes bestilt eller tilpasset bestemte politiske mål eller økonomisk profitt, da er det på tide for forskere å gå ut av sin vanlige tilbakeholdte rolle og ta til gatene i protest». Den dramatiske tittelen på hennes artikkel er «Forskere i alle land, foren eder!».

USAs president Donald Trump. Foto: Evan Vucci / TT / NTB Scanpix

USAs president Donald Trumps dramatiske budsjettkutt for forskningsinstitusjoner innen klima, miljø og helse er selvsagt noe av bakteppet for dagens demonstrasjoner – og den ekstreme mistilliten presidenten stadig uttrykker overfor vitenskap helt generelt. Men tendensene til å ville minimere forskningens innflytelse på politikkutformingen finnes i flere land.

Må få oppmerksomhet

Det som skjer nå fortjener faktisk oppmerksomhet, for det sprer seg raskt. Både fra politikere, andre samfunnsledere og vanlige borgere i sosiale medier ser vi tallrike forsøk på å diskreditere mange av de best belagte forskningsinnsikter vi har, avvise hele forskningsfelter – og påstander om at forskere i overveiende grad er styrt av andre samfunnskrefter.

Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Stein Bjørge

Sentrale norske politikere har også vært involvert i slike vitenskapskritiske debatter, som Carl I. Hagen (Frp) i klimasaker, Sylvi Listhaug (Frp) i asyldebatter, Trygve Slagsvold Vedum (Sp) i diskusjoner om eksperter generelt – og fiskeriminister Per Sandberg (Frp) som har omtalt forskere som «mørke motkrefter» (Aftenposten 19. februar 2016).

Det er nok et større problem at politikere bruker forskning veldig selektivt, til egen fordel.

Striden om fakta

La meg gå tilbake til et kritisk blikk på den norske March for Sciences opprop i dag. Arrangørene skriver: «Vi ser hard pågang fra sterke politiske og økonomiske krefter som ønsker å styre forskningens retning og resultat, forskere blir presset eller truet til ikke å formidle forskningsresultater, og 'falske nyheter' florerer i media for å undergrave vitenskapelige funn. Når vi ikke lenger er enige om hva som er sant, blir det umulig å ha meningsfylte debatter og å arbeide mot felles mål.»

Det står alltid strid om fakta og sannhet på følsomme felter. Den striden er ofte ideologisk.

Noe av dette er litt trøblete antagelser hvis vi skraper i overflaten. For det står alltid strid om fakta og sannhet på følsomme felter. Den striden er ofte ideologisk. Og det er ikke mange samfunnsmål som uproblematisk er helt «felles».

Én av tre amerikanere mangler i dag tillit til klimaforskere og de som forsker på virkningene av genmodifisert mat, skriver Knut Olav Åmås. Foto: Jason Redmond/NTB scanpix

Demonstrasjonene har møtt kritikk også fra akademikere selv, ikke minst i USA.

Andrea Saltelli, vitenskapsteoretiker ved Universitetet i Bergen, mener March for Science skaper en idealisert versjon av vitenskap, og klarere burde få frem hva som er galt med dagens forskningssystem (Forskerforum 4/2017). Og det finnes skjevheter i hvordan forskning blir utført og brukt – de med mest makt og midler har best tilgang og er best dekket.

Nok av problemer

Jo da, dette er gode, kritiske poenger. Det finnes nemlig mer enn nok å gripe fatt i for vitenskapshaterne og -kritikerne: Mye forskning i dag er innkapslet og allment uforståelig fordi spesialiseringsgraden er så høy. Den er fragmentert og gir ikke forståelse av helheter og bredere sammenhenger.

En undersøkelse i fjor viste dessuten at fire av ti nordmenn mener forskningsresultater «ofte er preget av forskernes egne oppfatninger».

Det pågår også en økende debatt om oppdragsforskningens styrende føringer og om forskningsresultater som ikke kan testes ved å gjentas/reproduseres. Forskningssystemet er dessuten blitt en eneste stor, svulmende publiseringsmaskin. Det eneste viktige er å publisere mest mulig i de mest prestisjefylte tidsskriftene – to millioner artikler publiseres hvert år i 30000 tidsskrifter, men de fleste av dem blir ikke lest og får null betydning.

Samtidig er mye kommunikasjon av forskning i offentligheten fortsatt umoden, journalistikken på området er generelt svak, og det vanlige inntrykk mediebrukere får er bastante enkeltfunn som står i rak motsetning til hverandre – tenk for eksempel på forskning på hvilke næringsmidler som er sunne eller ikke.

Vi kan ane en mangefasettert intern og ekstern tillitssvikt for vitenskapelig kunnskap. Men den har foreløpig høy tillit i Norge.

Vi kan ane en mangefasettert intern og ekstern tillitssvikt for vitenskapelig kunnskap. Men den har foreløpig høy tillit i Norge.

Nødvendig tillit

Alle de trøblete ordskiftene kommer i en situasjon der vi trenger forskning mer enn noensinne – ikke som eneste kunnskapskilde, men trolig som den viktigste for å kunne gripe og begripe en stadig mer ugjennomsiktig, kompleks virkelighet. Som individer kan vi ikke sjekke alt selv, langt derifra.

Men det eksisterer motsetninger mellom den allmennmenneskelige psykologien og vitenskapens dygder. Som mennesker søker vi oftest bekreftelser, ikke ting som avkrefter det vi trodde. Det krevende ved vitenskap er at den dyrker nettopp tvilen og nyansene, usikkerheten og kritikken. Den er selvkritisk og leter systematisk etter det som ikke stemmer.

Fra en demonstrasjon i Boston i februar. Deltagerne protesterte mot det de mener er Donald Trumps trusler mot vitenskap og forskning. Foto: Steven Senne / TT / NTB Scanpix

Mange av forskningens egne utfordringer har «større åpenhet» som én delløsning. Både i Norge og i en rekke andre land ser vi nå offensive «open access»-prosesser, der offentlig finansiert og stiftelsesfinansiert forskning må være fritt tilgjengelig, ikke formidlet i ekstremt dyre tidsskrifter. En naturlig oppfølging er å gjøre forskningskommunikasjon reelt viktig i en forskerkarrière – det er den ikke i dag. Forskere som er aktive i offentligheten møter, utrolig nok, fortsatt motstand både fra kolleger og ledere i mange miljøer.

Forskere som er aktive i offentligheten møter, utrolig nok, fortsatt motstand både fra kolleger og ledere i mange miljøer.

Bring menneskene inn

Men forskningen tilhører samfunnet – derfor må den være relevant og vise sin relevans for de store samfunnsutfordringene. En av de største utfordringene for å synliggjøre vitenskapens enorme betydning i et moderne samfunn er imidlertid å vise konkret hvordan den er viktig for mennesker, og å være åpen om hvordan forskerne faktisk jobber fra dag til dag.

Carl Sagan var verdens kanskje mest kjente vitenskapsmann på 1970- og 80-tallet. Foto: TT / NTB Scanpix

Som Tim Harford skriver i Financial Times 11. mars: Vitenskapene om samfunnet trenger nå en Carl Sagan eller en David Attenborough som kan skape nysgjerrighet og fascinasjon for hvordan verden virker, når det gjelder helse, migrasjon, økonomi og internasjonal politikk.

Et land med solid forskning fungerer definitivt bedre for borgerne enn et land uten. Slik kan tendensene til krisestemning føre til nødvendige reformer i forskningen som gjør at den kan bli enda viktigere for samfunnet som eier den.

Først demonstrere, så demokratisere.

Les også:

Les også

Donald Trumps postvitenskapelige samfunn er et skremmende prospekt | Nina Witoszek

Les også

Det pågår en kamp om den dagsordensettende makten i samfunnet | Knut Olav Åmås

Les også

Angrepene på mediene er en farlig undergraving av tilliten til samfunnsinstitusjonene | Knut Olav Åmås

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten, og skriver da på egne vegne.

Les mer om

  1. Knut Olav Åmås
  2. Forskning og vitenskap

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Vitenskap-markeringer verden rundt

  2. KOMMENTAR

    Knut Olav Åmås: Forandring krever forskning og fakta

  3. DEBATT

    Kampen om kunnskapen | Knut Olav Åmås

  4. KRONIKK

    Donald Trumps postvitenskapelige samfunn er et skremmende prospekt

  5. KRONIKK

    Det pågår en kamp om den dagsordensettende makten i samfunnet | Knut Olav Åmås

  6. KOMMENTAR

    «Journalistikk på sitt beste påvirker samfunnet. Bare så synd den litt for sjelden er i nærheten av sitt beste»