Meninger

Det likegyldige jubileet

  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

«Bautaen Bjørnson» feires for fullt. Men man kommuniserer ikke med en bauta, skriver Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås om Bjørnsonåret. Her nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein og kong Harald i Oslo 24. april, ved åpningen av 100-årsmarkeringen av Bjørnstjerne Bjørnsons død. Foto: HEIKO JUNGE/SCANPIX

Norske kunstnerjubileer er i ferd med å bli en likegyldig og konsekvensløs event-industri. Men det finnes en annen måte å gjøre det på!

HVA ER KOMMET ut av Bjørnson-året når den nasjonale markeringen i dikterens barndomsby Molde åpner i dag? Det er kanskje selve høydepunktet i året, med festforestillingen Løft ditt hode og kong Harald til stede i kveld, og så en uke med Bjørnsonfestivalen.

Har Bjørnson-året overhodet ført til noen økt interesse for Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) — denne markeringen av at det er 100 år siden han døde, den første nordmann som fikk Nobelprisen i litteratur?

«For vår tid»

Året ble innledet med en kritisk analyse her i avisen: Jubileet med mottoet «Bjørnson for vår tid» er en type litteraturformidling som er «initiert og finansiert av staten Norge» og medfører ikke minst «besvergelser av dikterens betydning innenfor en stiv og ukritisk ramme», skrev Aftenpostens kommentator Ingunn Økland 4. januar. Hun har dessverre fått rett.

Halvhjertet og pliktpreget

På kort sikt er nok interessen for Bjørnson revitalisert. En rekke arrangementer samler folk, men programmene preges av noe halvhjertet og pliktpreget. Selv under Bjørnsonfestivalen utgjør Bjørnson bare en liten del av programmet. Som daglig leder Synnøve Haga sier det, er det «veldig mye annet enn Bjørnson på programmet».

Det skulle tatt seg ut om Bjørnsonfestivalen hadde bare Bjørnson på programmet midt i Bjørnson-året. Det kunne jo brakt frem både dybdeboring og nye innsikter.

I stedet tilbyr Bjørnsonfestivalen klisjeer som skal gi et inntrykk av vesentlighet: «En festival i 2010 må tørre å ta opp viktige spørsmål. Og vi må stille spørsmålet hvem Bjørnson er for vår tid og framtiden.»

For mye og for lite

7 millioner kroner er totalbudsjettet for året, nøyaktig som da Hamsun og Wergeland ble feiret nylig. Selv har jeg ment at modellen der Nasjonalbiblioteket har det nasjonale ansvaret for forfatterjubileer, på en ganske nøktern måte, er en grei måte å gjøre det på.

Jeg er ikke overbevist lenger. På en måte er 7 millioner for mye, fordi det ikke kommer noe varig ut av satsingen. På en annen måte er det for lite, trolig av samme grunn: Fordi det ikke kommer noe varig ut.

Økt utlån av bøker

Selvsagt finner man noe å være glad for. Et jubileum (selv for noe så søkt som et dødsår) skaper merinteresse. Norske medier har nevnt Bjørnson 2274 ganger hittil i år, mot 1536 ganger i hele fjor. Bjørnsons bøker er ikke veldig mye lest, tvert imot, men likevel litt mer nå enn i normale år, viser tall fra bibliotekene i de tre største byene. I Oslo er utlånet av Bjørnson-bøker alt 50 prosent over samlet utlån i hele fjor. Bøker som Synnøve Solbakken, Fiskerjenten og Bondefortellinger er på utlånstoppen.

Noe som varer

Men er det satt i gang noe i regi av året som kan vare utover 2010? Det er vanskelig å få øye på. Er Bjørnson aktualisert som forfatter, er nye sider ved forfatterskapet utforsket, gamle sider bedre forstått? Jeg kan ikke se det.

Hvordan står det så til med forskningen på Bjørnson? Den finnes knapt, og har ikke fått noen giv i 2010 heller: Intet stort nyutgivelsesprosjekt for bøkene, heller ikke noen vitenskapelig utgave. 4000 av Bjørnsons brev er fortsatt upublisert. Noe å glede seg over er likevel Edvard Hoems biografi, som nå har est til tre bind. Annet bind kommer før jul.

Velvillig og dyrkende

«Vi vil filleriste Bjørnson», erklærer nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein i sin institusjons magasin om Bjørnson. Jaha. Hvor blir det av den? Hvem er det som foretar den? Og hva fører den til? Med unntak av noen meget få kritiske aviskommentarer om året, er alt jeg finner velvillig bruk, grensende til overfladisk dyrking.

Det er ikke Bjørnson som er irrelevant, men event-er som er like fort glemt som de er funnet på. Bjørnson selv er et interessant forbilde som samfunnsdebattant i sin tid, og et must å gjøre seg kjent med. Denne uken kom den sveitsiske Bjørnson-forskeren Aldo Keels bok Bjørnson i kamp for Europas undertrykte folk. Keel fremhever ham som maktkritiker. Hvem skriver forord i denne utgivelsen fra det statlige Nasjonalbiblioteket? Jo, en av Norges mektigste menn, utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap).

Vår tids Bjørnson-er

Det er slike ubetenksomheter jubileer lett kan føre til, når de alt har forfalt til motstandsløs, offentlig eventindustri, og ikke for eksempel gir hovedrollen til vår egen samtids opprørere og små Bjørnson-er, kvinner som Amal Aden og Kadra Yusuf, som begge betaler en høy pris for sine idealer. I sammenligning er alle årets sprikende seminarer om Bjørnson trolig fort glemt.

Bedre da å fastholde og utforske Bjørnstjerne Bjørnsons store idéhistoriske betydning. Han skapte bildet av det nye, frie Norge, var essensiell i å forme dette landet som et såkalt forestilt fellesskap. Ja, «Norge er et diktet land», som forfatteren Tor Bomann-Larsen sier det, og Bjørnson var med på å skrive det frem, ikke bare ved «Ja, vi elsker», men like mye gjennom de historiske dramaene og bondefortellingene. I dag er dette idéhistorisk materiale som gir selvrefleksjon for å forstå norsk mentalitet.

Det er ikke å undervurdere ham, men å plassere ham, og å prøve å etablere en samtale med en historisk størrelse.

Bjørnson som bauta

Men tittelen på Nasjonalbibliotekets utstilling om ham er Bautaen Bjørnson. Man kommuniserer ikke med en bauta, får ikke øyekontakt med den heller, men stirrer på den et kort øyeblikk, før man finner noe annet å feste blikket på.

Den overfladiske og lett dyrkende holdningen er et hovedproblem ved norske jubileer. De er i ferd med å få en form som gjør dem virkningsløse og en kvantitet som gjør dem likegyldige. I løpet av få år er Ivar Aasen, Arne Garborg, Alexander Kielland (to ganger), Henrik Ibsen, Henrik Wergeland, Geirr Tveitt, Olav H. Hauge, Edvard Grieg og Ole Bull blitt markert. Jeg har trolig glemt noen. Og nylig var det 2005, og snart er det 2014, og før det står Amundsen og Nansen for tur, neste år.

Utgivelser og forskning

Her er en alternativ modell: De offisielle jubileene bør bli færre, og må bli mer konsekvensrike. Begynn å planlegge de få veldig viktige (begrenset til runde fødselsår) veldig tidlig, og bygg store, gode, kompetente nyutgivelses- og forskningsprosjekter rundt dem. Målet må være å frem ny kunnskap som kan nyansere og revurdere oppfatninger. «Folkefestene» må være resultatet, ikke selve utgangspunktet.

En slik ny strategi kan gi jubileer som er langt bedre forberedt og gir langsiktige ringvirkninger. Ja, man risikerer markeringsår med innhold som påvirker noe og noen. Det kan redusere sjansen for at vi blir overfôret av jubileumsindustrien som nå ruller og går av egen kraft.

Det kan gi oss mer enn å stå og stirre storøyd - på en bauta.

Twitter.com/KnutOlavAmas

Det er ikke Bjørnson som er irrelevant, men event-er som er like fort glemt som de er funnet på

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET
    Publisert:

    Et skred av norske bøker rammer Tyskland

  2. MENINGER
    Publisert:

    Fortid med en fremtid

  3. MENINGER
    Publisert:

    Kritikkens jakt på kvalitet

  4. MENINGER
    Publisert:

    Det gode stedet

  5. MENINGER
    Publisert:

    Tenke med hjertet

  6. MENINGER
    Publisert:

    Å skaffe nytt publikum