Meninger

Fra autoritær far til «nærpappa»

  • Per Kristian Bjørkeng

ILLUSTRASJON: ANDERS NEDERHOED

I år kommer vi nybakte fedre til å bli langt mer synlige. I den gryende pappalitteraturen kan det samtidig se ut som det spesifikt mannlige ved å være far har forsvunnet.

Starten på dette tiåret er også starten på en ny æra for norske fedre. Utover våren vil du se stadig flere av oss: Menn som triller rundt på barnevogner midt i arbeidstiden – med helt ny og mye lengre pappaperm. Samtidig er far for første gang blitt helt overflødig. En mor og en medmor er nå nok. Samtidig har banker begynt å legge inn barnevogner i reklamen når de henvender seg til menn. Høyrekvinnene mener papparevolusjonen har kommet så langt at hele den obligatoriske farspermisjonen kan avvikles. Forslaget får de ikke flertall for med det første.

En gryende litteratur for fedre forsøker likevel å definere den nye papparollen. Både egne håndbøker for fedre, og Karl Ove Knausgårds vanvittige kamp, er arbeider som desperat forsøker å tydeliggjøre denne nye, ukjente figuren.

Som far til en datter på to måneder, har jeg så vidt begynt å ane hva som har skjedd. I seks uker har jeg vært hjemme med mor og barn. Jeg henger i stroppen. Jeg har flyttet kjøkkenet og begynt å gå med refleks (og sluttet igjen). Under fødselen følte jeg meg tøff, da jeg resolutt krevde epidural til min lidende kone. Men jeg forteller ikke like stolt om at jeg syntes det var litt ekkelt å klippe navlestrengen. Nå bysser og koser jeg. Jeg legger ned forbud mot rosa, men insisterer på at prinsessen skal ha kjole på fest. Hva vil det si å være far i dag? Jeg famler.

Ny litteratur.

Rundt kafébordene der jeg bor, er det allerede plenty fedre som triller. Jeg har sett at også andre leser den morsomme Verdens Beste Pappa av Per Asbjørn Risnes jr. Minst et par av dem sitter med God pappa – en håndbok, som psykologen Peder Kjøs slapp rett før jul. Mest fascinerende er hva boken merkelig nok ikke handler om, nemlig om hvordan man skal være en god far. I en bok som er skrevet for fedre – ikke for mødre – hadde jeg håpet å finne noen tanker om hva som eventuelt skulle skille denne rollen fra det å være mor. For helt like er vi vel ikke blitt?

«Vi har ikke mistet vår maskuline identitet bare fordi vi har begynt å trille barnevogner.»

«Nærpappa».

I stedet slår Kjøs inn åpne dører og tar til orde for en «klassisk» myk og støttende farstype. Som Kjøs selv var inne på i en god kommentar i Morgenbladet nylig, er det slutt på hurraropene for fedre som skifter bleier og tar oppvasken. Når jeg sier jeg skal ha fem måneder fri til høsten med min datter, mottas det som en selvfølgelighet.

Spørsmålet blir dermed: Hva nå? For Kjøs ser det ut som det spesifikt mannlige ved å være far, enten ikke er interessant, eller har forsvunnet. Kanskje er det også derfor begrepet «far» i liten grad brukes i boken. Nå til dags heter det jo «pappa». Det er jo mye koseligere og varmere. Eller, fordi selv «pappa» ikke blir mykt og loddent nok for ham, forsøker han å skape et nytt begrep å strekke seg etter: Nærpappa. Det skurrer. Selv i mine, myke ører.

Kampen kjempes.

Bokvinterens mest interessante tanker om dette er det (jeg hadde nær sagt dessverre) Karl Ove Knausgård som står for. De tre første bindene av gigaverket Min kamp kan sies å ha ett felles hovedtema – farsrollen. Første og tredje bind går med til å beskrive hans forhold til sin egen, tradisjonelle og grusomt autoritære far. Faren legger voldsom vekt på å dyrke frem sønnens tøffhet, og forsøker å banke vekk sønnens overfølsomhet og mer feminine sider med vold og frykt.

Bind 2 viser hvordan hovedpersonen, naturlig nok som en følge av dette, selv ikke makter å leve seg inn i det moderne nærpappa-idealet. Karl Ove tar med datteren sin på babyrytmikk og synes aktiviteten bare er latterlig. Eventuelt kan han tenke seg å ligge med den kvinnelige instruktøren.

Kastrert.

«Når jeg gikk rundt i byen med barnevogn, og brukte dagene til å stelle for barnet mitt, var det ikke slik at jeg tilførte livet mitt noe, at det ble rikere, tvert imot ble noe tatt bort fra det, en del av mitt selv, den som hadde med mannlighet å gjøre.» Likevel klarer også han å gi sine barn en totalt annerledes farstype enn han selv hadde.

Går man til vår fedregenerasjon og spør hva de ville gjort annerledes, er det ett svar som går igjen: Jeg skulle brukt mer tid med barna da de var små. Aldri har jeg hørt noen si at de brukte for lite tid på karrièren. Og hva er det barnefordelingssakene handler om for far nå til dags? Mest mulig omsorg for barna.

Vår arv.

Romanfiguren Karl Ove Knausgård (la oss ikke mase med spørsmålet om han er identisk med forfatteren, for det eneste som er sikkert er at de to ikke kan være helt den samme), målbærer en følelse av tap som mange ferske fedre sikkert kan sitte med. De føler seg ikke hundre prosent mandige med stellebagen. Jeg tror årsaken kan ligge i den voldsomme avstanden mange må stille seg på fra sin egen far. Selv var jeg så heldig å ha en far som for sin tid var uvanlig til stede og nær. Jeg føler ikke at noe blir fratatt meg når jeg går rundt med barnevogn. Tvert imot var det første jeg gjorde å trille datteren min ned til jobben for å vise henne frem, kry som en hane.

Likevel er det bare å erkjenne at høstens og vinterens mest omtalte romanfigur og forfatter, har appell nettopp fordi han viser oss hvordan den tabubelagte urmannen fortsatt finnes i oss alle, også i den moderne, heterofile mann. Problemet ligger i dimensjoneringen. Mens vi nok er mange som kan kjenne litt på hans følelse av å ha tapt en frihet ved å binde oss mer til våre barn, blir nok tapet for de fleste overdøvet av gleden over et tettere og dypere forhold til barna. Man kan ikke få noe uten å gi noe.

Vårt tap.

Knausgård bare oppdager det de fleste andre yngre menn forlengst har innsett at vi mistet etter 1968: Vår automatiske, kjønnsbestemte og helt ufortjente autoritet. Han innbiller seg tydeligvis at om han bare ikke triller barnevogn, vil kvinner og menn ikke oppdage at denne autoriteten allerede er gått tapt. Ikke rart han føler seg som en rasende 1800-tallsmann.

Men det er forskjell på kvinner og menn fortsatt. Det vet vi egentlig alle, om vi for et øyeblikk glemmer det evinnelige diskusjonsmaset om årsaken er arv eller miljø. Og dermed er det forskjell på mødre og fedre. Også i vår splitter nye, blanke verden av trehjulede barnevogner og bakovervendte babyseter.

Handlekraft og gjennomføringsevne er egenskaper som mange fortsatt vil knytte til maskulinitet. I bind 2 av Min kamp er det berettiget tvil om hovedpersonens egen handlekraft som skaper spenningen. Samtidig er raseri og urimelig firkantede krav overfor egne barn handlekraftens vrengebilde. Karl Oves største ambisjon som far er at hans barn ikke skal være redd ham. Det sier ganske mye om hvor vanskelig det kan være å klemme en tradisjonell farstype inn i en moderne verden.

Helten.

En maskulin dragning mot handling preger også fredagens kronikk i Aftenposten av trebarnspappa Kjetil Edvardsen. Han påpeker kvinners hang til «føleri og snakk» som en motsetning til hans egen mer handlingsorienterte barneoppdragelse.

Handlekraftige menn er et ideal, også for kvinner. I bryllupstalen til meg, trakk min kone frem hvordan jeg angivelig heltemodig en gang hadde brøytet oss gjennom køen på Gardermoen for å nå et fly. Hadde hun visst at jeg senere skulle være så bekymret for å besvime under fødselen at jeg måtte sitte i en lenestol oppe ved hodet, ville hun neppe trukket det frem med like stor stolthet.

I en morsom kommentar i Morgenbladet før jul, skriver Simen Sætre om den nye farskrisen. Sætre er bekymret for at NRK viser bildet av familiefaren Marvin til barn i Jul i svingen. Marvin er feig og svak, en unnasluntrer som ikke når sin kone til knærne moralsk, og som også står langt tilbake for sine egne barn på grunn av alle sine svakheter. Men han er bare en karikatur av tapt mannlig selvstendighet, og selvsagt ingen trussel mot bildet av den moderne mannen.

Forvridd.

Det er flere positive mannlige egenskaper som trengs, også i fremtiden. Er det noe unge menn i dag kan noe om, er det å leke. Til det var fortidens fedre altfor opptatt av å holde masken. «Umodenheten», som vi så gjerne beholder fra guttedagene, kommer nå godt med når vi skal ha det gøy med ungene våre. Kanskje burde flere lese Pappa kan alt – hemmelig håndbok for verdens beste far av Per Asbjørn Risnes Jr. Her kan alle plagsomt selvhøytidelige 1800-tallsmenn lære å lage ballongsverd og flette en fransk flette.

Ja, pappalitteraturen er annerledes enn de mange mammabøkene. En av årsakene er vel at vi i mye større grad enn kvinner elsker å konkurrere. Risnes titler spiller selvsagt på at vi forestiller oss også familien som en konkurranse. Barnslige forestillinger om at våre småbarn skal se opp til oss som idoler, er også en deilig tilflukt for de av oss som i den samme alderen må innse at vi faktisk ikke ble verdens beste i noe som helst.

Jeg har ikke funnet tilsvarende bøker som forsøker å appellere til mødrenes verdensmesterambisjoner. Mamma kan alt finnes ikke. Det er fordi menn er annerledes enn kvinner. Slik blir også en far annerledes enn en mor.

Ikke tapt.

Vi har ikke mistet vår maskuline identitet bare fordi vi har begynt å trille barnevogner. Knausgårds manglende evne til å se dette, skyldes bare at han er så innsauset i forholdet til sin grusomme far, og så forelsket i sin egen kunstnermyte og sine skriveambisjoner.

Jeg tror stadig flere menn oppdager at et så intenst karrièrejag vanskelig kan forenes med et lykkelig familieliv. Og for de fleste av oss er det i en god balanse mellom de to at vi selv kan finne lykken. Kanskje må vi menn i småbarnsperioden simpelthen spille vår elskede helterolle mest for vår kvinne og våre barn. Scenen er mindre og publikum færre. Men vi får applaus etter opptredenen, også her. Og den varmer mye mer enn tallene på lønnsslippen og bokstavene i jobbtittelen.

Relevante artikler

  1. NORGE

    Forfatter av «pappabok»: – Det er mye vondere for mødre å si at faren er den bedre forelderen

  2. KULTUR

    Vekker oppsikt med bok om mannsrollen: – Makten er snudd, og mennene er taperne

  3. NORGE

    Foreldrerollen: Mor vet best, mener mødrene i ny undersøkelse.

  4. DEBATT

    Sylvi Listhaug, må du være så negativ overfor dem som gikk opp løypa for deg?

  5. KULTUR

    En seksuell debut å være stolt av

  6. DEBATT

    Fedre om foreldrepermisjon: Barnas beste er ikke polarisering mellom pupp og pappa