Meninger

Facebook og Twitter er demokrati på rulleskøyter, et endeløst folketribunal | Bård Larsen

  • Bård Larsen, historiker i Civita

Bård Larsen om den nye folkesporten: å være forarget over dumme ting andre skriver.

I sosiale medier er det blitt noe av en folkesport å være forarget over dumme og slemme ting som andre skriver (de fleste av oss har vært der).

Det er et interessant, men også problematisk fenomen. Ikke dermed sagt at det ikke er mye å bli forarget over. Selvfølgelig er det mye skit der ute. Hele tiden. Sosiale medier er en fantastisk «nyvinning», men utvilsomt også et verktøy for å formidle ondskapsfullhet.

Bård Larsen

Denne skribenten har ikke tenkt å gå inn på enkelttilfeller for å bedømme hva som er «gangbare» meninger og morsomheter, eller gyldige innvendinger og protester. For det første er det subjektivt og kontekstuelt hva folk oppfatter som «innafor». For det andre vil jeg ikke komme i den situasjon å måtte forsvare en konkret morsomhet eller grovhet.

Kronikken er ment som en generell oppfordring til det å besinne seg og bruke hodet, også blant de forargede. Som en tysk filosof påpekte kan man aldri ta bort dømmekraften (den praktiske fornuft) fra vurderingene – og slike vurderinger må folk selv kunne foreta: Noen tilfeller er åpenbart veldig ille (trusler, sjikane), noen er tvilstilfeller, mens noe er lite problematisk.

For viljen til å rydde opp er til tider oppsiktvekkende effektiv. Det er rene dugnaden. Man rasker med seg det som raskes kan.

Til forsvar for vokterne kan man si at mange etter hvert burde forstå at det som skrives på sosiale medier er offentlig. Så offentlig at tidligere tiders offentlighet blir for et bøttekott å regne. Skriver man noe dumt eller forferdelig, får man som fortjent.

Men vi kan også snu om på det. Som eksempel: Å skjermdumpe en familiefar fra Kløfta som rablet ned en «alle barna-vits» slik at dumpen går viralt, er også manglende forståelse for sosiale mediers nedslagskraft.

Det er ikke få arbeidsgivere som blir kontaktet av rettskafne nettvoktere.

Juridisk sett har moderne demokratier hatt som forutsetning at straff skal stå i et rimelig forhold til forbrytelse, det såkalte proporsjonalitetsprinsippet. Straff skal altså være rettferdig. Det er også en allmennmenneskelig maksime. Som sådan er den skjermdumpede vitsemaker for rettsløs å regne. Man henges ut til spott og spe. Familien får svi. Det er ikke få arbeidsgivere som blir kontaktet av rettskafne nettvoktere. Noen mister også jobben.

Lort i punsjbollen
Noen husker kanskje ølseansen med Tore Renberg og Terje Røthing under Spellemannsprisen i 2012. Den gang harrybandet Plumbo plumpet uti med en dårlig vits. «Når jeg ser på dere to, så får låta plutselig et nytt navn, Mokkamann», sa vokalist Lars Erik Blokkhus da han fikk overrakt pris for beste sang til låta «Møkkamannen» av guttene i Madcon (som ikke er hvite i huden).

Etter seansen overgikk norske kjendiser hverandre i trøstesløs krenkelse. Det hele kuliminerte med at Blokkhus beklaget direkte på TV, nesten på gråten. Da gikk Renberg og Røthing til verks. Røthing helte øl i hodet på Blokkhus og Renberg hyttet med pekefingeren. Så forlot de åstedet.

«Noen må si ifra når ting føles feil, og Terje og jeg bestemte oss for å si fra,» skrev Renberg på Facebook. Slik er det altså. Hvis vi føler at noe er feil, kaster vi øl i hodet på hverandre. Eller legger ut skjermdumper. Det er visst en form for tale. Og man skal stole på intuisjon som moralsk kompass. Hvor ble det av proporsjonalitetsprinsippet?

Slik er det altså. Hvis vi føler at noe er feil, kaster vi øl i hodet på hverandre. Eller legger ut skjermdumper.

Det er så man gjør seg noen tanker rundt Zygmunt Baumans metaforiske begrep om «gartnerimpulsen». Om de som mener seg å ha et moralsk ansvar for å skape en ny, ordnet og harmonisk verden. Men antagelig er dette en altfor pompøs forklaring til å være allmenngyldig. Så hva ellers kan det være? Her er noen forslag:

Krenkelse er vår tids moralske kollektivisme. Vi lever i en tid hvor mennesker som føler seg krenket er et av debattredaksjonenes hovedinnslagspunkt. I USA, England, Sverige og en rekke andre land (men så langt i liten grad i Norge) har selvsensur slått til på universiteter og høyskoler.

Krenkelse er vår tids moralske kollektivisme.

Studentforeninger krever at universitetene avlyser forelesninger med talere som oppfattes som genusspesifikke, høyreorienterte eller islamofobe. Terskelen for å tolke dem dit ligger gjerne lavt. Såkalte «trigger warnings» brukes av studentene for å sende ut advarsler på sosiale medier når forelesere sier noe de oppfatter som ufint.

Dekaner og professorer river seg i håret over det paradoksale i at det er de eldre som advarer mot sosial kontroll og konformitet, mens det i god aristotelisk ånd burde være omvendt. Den engelske journalisten Mick Hume, som i 2015 skrev boken Trigger Warning, mener at den nye krenketheten er en trussel mot ytringsfriheten. Selv President Obama har advart mot fenomenet: «Studenter kan ikke forvente å bli beskyttet mot synspunkter de ikke liker».

Barack Obama.

Den svenske offentligheten er nærmest forgiftet av en ekstremt polarisert kulturkamp. Et raust utvalg av identitetspolitikk har fått gjennomslag, der samfunnet deles inn etter gruppetilhørighet: Etnisitet, kjønn, legning, religion.

Identitetspolitikkens episenter er en malstrøm av indignasjon og krenkelse. Det meste som publiseres og skrives er variasjoner av krenkelse. Her kolliderer kjønnsroller, sosialt sinnelag og samfunnsmodeller med full kraft mot de salongfähige politiske programmer. Ingen rød penn kan redde disse fortellingene fra den moralske undergang. Det snakkes om «åsiktskorridoren», en meningskorridor der det både er trangt og lavt under taket. Utviklingen har gått så langt at den ellers politisk korrekte Åsa Linderborg skrev en rasende kommentar i Aftonbladet om en «kulturpolitikk som knebler annerledes tenkende».

Åsa Linderborg, Aftonbladet.

Sladder er gøy. Det er dessverre ikke til å komme fra: «Har dere HØRT hva Rita sa eller!?». Når man i tillegg kan sladre med god samvittighet er alt bra.

Bertrand Russell sa det godt: «The infliction of cruelty with a good conscience is a delight to moralists. That is why they invented Hell.»

Kan hende er noe av nettmoralismen det nye indremisjonske bygdedyret?

Mennesker har mange enkle behov. Et av dem er dessverre den tidløse uvanen av å sparke nedover. Det har vissnok noe med tribalisme å gjøre. Inn- og utgrupper er like gamle som menneskeheten selv og en av de sterkeste drifter for utestenging har alltid vært moral.

De fleste nordmenn kjenner til utrykket «bygdedyret» (Odd Eidem omtalte det i sin tid som «det knurrende øyet»). Selv om det finnes rester av pietisme i norske utkantstrøk, er ikke det norske bygdedyret til å kjenne igjen. Kan hende er noe av nettmoralismen det nye indremisjonske bygdedyret?

Det hviler også et ikke ubetydelig jåleri over moralsk harme, der man kan skilte med egen fortreffelighet.

Det hviler også et ikke ubetydelig jåleri over moralsk harme, der man kan skilte med egen fortreffelighet. Det er ikke noe nytt eller rart med det. For noen er skiltingen oppriktig ment, for andre et bidrag til å øke egen kulturell kapital, eller et ønske om oppmerksomhet.

Men den kognitive dissonansen er ikke til å komme fra. Den som henger ut og hevder at de selv aldri har sagt noe som ikke tåler dagens lys, snakker rett og slett mot bedre vitende. Dette er en bibelsk sannhet, for både troende og ateister.

ser man ikke forskjellen på industrielt folkemord og en ekkel morsomhet, og håndterer begge deler omtrent på samme vis, så gir verken virkeligheten eller dømmekraft noen egentlig mening.

Enkelte har skrevet at det er et dårlig forsvar at stygge vitser er gamle, for det er jo Holocaust også. Det er interessante tanker. Her er vi nok ved sakens kjerne. For er det ikke god grunn til å reagere på hatprat og jævelskap som spres rundt på verdensveven? Jovisst!

Men ser man ikke forskjellen på industrielt folkemord og en ekkel morsomhet, og håndterer begge deler omtrent på samme vis, så gir verken virkeligheten eller dømmekraft noen egentlig mening. Slik kan den høyspente moralismen bidra til den postfaktuelle tidsalder. Når proporsjoner faller ut av fortellingen, blir historien uklar i kantene, for å sakte bli til noe helt annet.

Før i tiden (den gang alt var bedre) kunne man få inntrykk av at mennesker flest var sindige vesener.

Den nye medievirkeligheten er avslørende i så måte: Mennesker er slett ikke så liberale, tolerante eller overbærende som man før kunne få inntrykk av. Sosiale medier gjør «alle» synlige. Facebook og Twitter er demokrati på rulleskøyter, et endeløst folketribunal hvor millioner av mennesker utgjør tidenes kommentariat. På få sekunder får man sagt det en kronikkforfatter før måtte bruke uker på å formidle. Og enda lenger tid på å få svar.

At de sosiale medienes impulsdrevne flyktighet går på bekostning av tid og refleksjon, er det knapt noen tvil om. Slik sett faller både vitsefortellere og deres dommere i samme felle. Psykologen Daniel Kahnemans tese om «kognitive snarveier» i den klassiske boka Thinking, Fast and Slow er relevant: Mennesker har en tendens til å unngå informasjon og fakta som tvinger hjernen til å jobbe hardere. Sosiale medier er ikke bare sannhet på intuisjon, men også moral på intuisjon.

Så kan man si, superparadoksalt nok, at denne kronikken er moralisme så god som noen. Sånn er det blitt.

Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også:

Les mer om

  1. Facebook
  2. Demokrati
  3. Twitter