Meninger

Den underholdende forbryteren

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator
Statsadvokat Inga Bejer Enghs (til v.) kritikk av Dagbladets intervju med Veronica Orderud (midten), skrevet av Anne B. Ragde, illustrerer at mediene ofte blir fartsblinde i jakten på den helt spesielle historien, mener Harald Stanghelle

Fartsblinde. Et like klart som kort debattinnlegg fra Inga Bejer Engh og Ane Marte Wøien har skapt enormt stor interesse hos våre nettlesere. Det traff en nerve hos folk flest.

"La oss slippe nyhetssaker hver gang Veronica Orderud går på kurs, skriver masteroppgave eller debuterer som spinninginstruktør," skrev de to.

En spontan reaksjon på Dagbladets Magasinet der kvinnen som er dømt for medvirkning til trippeldrap ble hyggeintervjuet av forfatteren Anne B. Ragde om sin forkjærlighet for hunder.

"Vi kan ikke tillate en utvikling som ender med at helgebilagene til våre største aviser viser Viggo Kristiansen på kafébesøk eller David Toska på fjelltur med gutta," konkluderte statsadvokat Inga Bejer Engh og stud.jur. Ane Marte Wøien.

Mediefolks kjæledegger

Debattinnlegget er en nyttig og viktig påminnelse på et område der vi i mediene ofte blir fartsblinde i jakten på den helt spesielle historien. For det er en banal sannhet at et knippe straffedømte blir mediefolks kjæledegger. Grunnen kan være at selve saken er spesiell, at personligheten er det eller at salgbarheten blir for fristende. Medieinteressen er oftest en kombinasjon av alt dette og mer til.

Nå er det intet nytt fenomen at kriminelle blir en slags stjerner i samtiden.

Gjest Baardsen og Ole Høiland – 1800-tallets mest myteombruste vinningskriminelle – ble både hyllet og fryktet. Smugleren Arthur Omre ble en anerkjent forfatter med sin rufsete erfaringsbakgrunn som tema.

Det samme ble skapsprengeren Sam O. Kjenne. Fredrik Fasting Torgersen – som en hissig påtalemakt av underlige grunner definerte som spesielt farlig for samfunnet – utga lyrikk som fikk kritikernes anerkjennelse.

Grenser som krysses

Kriminelle har til alle tider virket både fascinerende og frastøtende på folk flest. De har pirret både fantasi og nysgjerrighet. Det skyldes nok at mange her ser en kontrast til seg selv og sitt eget liv. Men også fordi vi møter mennesker som av høyst sammensatte grunner har krysset både sine egne og samfunnets grenser.

Problematikken Bejer Engh/Wøien reiser har med ujevne mellomrom vært oppe til diskusjon.

Eksempelvis da Se og Hør gjorde Orderud-sakens Kristin Kirkemo til sin egen celebritet. Enda sterkere ble debatten da NOKAS-raneren Kjell Alrich Schumann – mannen som i åpen rett tilsto drapet på politimannen Arne Sigve Klungland – for seks år siden fikk hele 12 minutter i NRKs Lørdagsrevyen til å prosedere sin sak for det norske folk.

Viktige bidrag

”Koseintervju,” kalte kritikerne det. Sikkert er det at ingen nybakt statsminister, ingen sparket næringslivstopp, ingen bokaktuell eks-LO-leder kan drømme om en slik TV-mulighet som politidrapsmannen Schumann fikk i NRKs flaggskip.

Slikt inviterer til diskusjon – og refleksjon.

For visst er dette et sammensatt tema. En straffedømt er ikke fratatt retten til å ytre seg. Snarere er det slik at nettopp en straffedømt har erfaringer vi utenfor murene mangler. Veronica Orderud skriver engasjert om dette i et debattinnlegg i gårsdagens avis. Selv har hun flere ganger gitt viktige bidrag til forståelsen av livet innenfor, mens Arne Treholt i sin tid skrev en meget sterk bok – Avdeling K – om den uverdige behandlingen av Ilas psykotiske fanger. Eksemplene er mange.

Kollektiv redsel

De sterke reaksjonene – som den fra Inga Bejer Engh og Ane Marte Wøien – kommer ikke i slike tilfeller, men når presentasjonen av mennesker som er dømt for en alvorlig forbrytelse blir så tannløs at selve ugjerningen ufarliggjøres og ofrene forsvinner. Akkurat nå ligger det nok en uro bak for den mediedyrkingen som kan bli en Anders Behring Breivik til del.

Vi har godt av å ta inn over oss at bak den virkelighet som formidles fra rettssalen, finnes en annen verden

Dette må imidlertid ikke bety at vi utvikler en kollektiv redsel for å oppdage at selv den mest kyniske lovbryter også har andre sider. Vi har godt av å ta inn over oss at bak den virkelighet som formidles fra rettssalen, finnes en annen verden. Og nettopp kombinasjonen av disse ulike former for virkelighet er det som utgjør helheten.

Bekymringsmelding

Denne uken har Inga Bejer Engh og Ane Marte Wøien fått solid støtte for sin offentlige bekymringsmelding, også fra Norsk Presseforbunds Per Edgar Kokkvold. Debatten er viktig fordi den i beste fall kan dempe en fartsblindhet som oftere enn det vi liker å innrømme, rammer oss mediefolk i slike saker. Vi trenger den mentale beredskap slike diskusjoner skaper.

Straffedømte skal selvsagt ikke fortrenges fra det offentlige rom. Men kriminelle må ikke devalueres til underholdningsobjekter til lørdagskosen.

harald.stanghelle@aftenposten.no