Kulturrelativisme på norsk
Jeg uenig i at barns kroppslige integritet er en «snever sekulær verdi».
Debatten om hvorvidt det skal være greit å utføre kirurgiske inngrep på kjønnsorganet til guttebabyer dukker opp med jevne mellomrom. Det er i så måte interessant å observere den stadige pågangen av påståtte liberalere fra høyresiden som hardnakket motarbeider spedbarnet kroppslige integritet i møte med religiøse foreldre. Sist ut er Civita-mannen og professoren Torkel Brekke. I Aftenposten går han til angrep på det han kaller «stadig snevrere sekulære verdier», trekker linjer til nazismen og går langt i å antyde at motstanden mot omskjæring kun er et påskudd for å støte ut muslimer og jøder. Denne ultimate hitlingen av debatten viser lite annet enn at de som argumenterer mot aldersgrense, begynner å gå tom for argumenter.
Religiøs omskjæring bør tillates
Brekke skriver at «Det er blitt politisk korrekt å insistere på at religiøse minoriteter må tilpasse seg stadig snevrere sekulære verdier». Jeg uenig i at barns kroppslige integritet er en «snever sekulær verdi». Jeg mener også at i et land med stadig flere ulike religioner og kulturer som møtes så er et sekulært regelverk det eneste rettferdige utgangspunktet for alle parter. Hovedpoenget er imidlertid at denne debatten egentlig ikke handler om religion. Det handler om det enkle og grunnleggende spørsmålet «skal det være tillatt å utføre unødvendige og irreversible kirurgiske inngrep på spedbarn?». Jeg mener at svaret må være nei. Det er fordi alle kirurgiske inngrep fører med seg en risiko og fordi enhver selv bør få vurdere om man vil leve et liv med eller uten forhud. Det finnes helsemessige og seksuelle argumenter både for og mot forhud etter hva jeg har hørt, men dette er altså en vurdering hver enkelt bør få muligheten til å fatte selv.
Så har vi problematikken med at en aldersgrense vil stride mot tradisjoner i enkelte religiøse grupper. Det er i seg selv ikke noe godt argument. Det er god grunn til at vi skal ha stor grad av religionsfrihet i dette landet, men religionsfrihet er ikke det samme som å la religiøse grupper påvirke lovverket. Skikken for omskjæring er, som andre tradisjoner, en skikk ulike religiøse grupper har pålagt seg selv. Det vil være lite klokt å styre et moderne samfunn etter hva slags interne retningslinjer som til enhver tid er gjeldende innenfor ulike religiøse grupperinger.
Brunskvetting
De stadige påstandene om antisemittisme og annen brunskvetting er å prøve å få debatten til å handle om alt annet enn barns rettigheter. Jeg mener at vi bommer grovt når vi tar så mye hensyn til religiøse særkrav at vi lar hensynet til barnas integritet og beskyttelse gli mellom fingrene.
Brekke mener at det er politiske og intellektuelle eliter som står for kampen for aldersgrense for omskjæring. Med den påstanden ser han elegant bort i fra at ingen politiske partier i Norge har programfestet noe ønske om en slik aldersgrense. Det er med andre ord Brekke og andre kulturrelativister som står for det etablerte og «politisk korrekte» standpunktet, men som tydelig er lite komfortable med en debatt om barnets beste.
Når alt kommer til alt er det en debatt om hvilke verdier som skal styre samfunnet vårt. Brekke mener altså at å beskytte barn er «snevre, sekulære verdier» og at det er langt viktigere å ta hensyn til religiøse tradisjoner. Jeg bryr meg personlige fint lite om hvilke tradisjoner ulike religiøse grupper velger å følge all den tid det ikke krenker andres frihet. Hvor den grensa går, vil det selvfølgelig alltid være rom for å diskutere, men for meg går den et godt stykke før unødig kirurgi. En god tommelfingerregel er at vi bør være skeptisk til å tillate noe med religiøs begrunnelse, som vi aldri ville tillatt uten religiøs begrunnelse. I et samfunn med ulike religioner og overbevisninger må vi gå sammen for å finne felles grunn. Da tror jeg det sekulære utgangspunktet gir størst muligheter og mest frihet til flest mennesker.
